Oslos bynavn

Oslos bynavn er det et tema det har vært mye diskusjon om gjennom tiden. Det har vært strid både om hva byen skal hete og hva navnet betyr – og hvordan det skal uttales.

Byvåpenet med Sankt Hallvard.

Det opprinnelige Oslo-navnet

I de eldste referanser til Oslo, skrevet på norrønt, går formene Ásló og Ósló om hverandre. Det kan se ut til at det opprinnelig ble uttalt med åpen á, og ikke med lukket ó som i dag. Disse norrøne formene ble latinisert til Asloia og Osloia, og de ble gjengitt på nedertysk som Anslo. Sistnevnte form antyder en nasal uttale.

Det første språkvitenskapelige forsøkte på å tolke navnet som vi kjenner sto Peder Claussøn Friis for i Norriges Beskrifuelse fra 1613. Han hevder der at elva som rant gjennom middelalderbyen og hadde sitt utløp i Bjørvika egentlig het Loen, og at Oslo dermed betyr «Loens os». Dette er en direkte parallell til Nidaros, «Nidelvas os». Det er to store svakheter ved denne teorien. For det første tyder den gamle uttalemåten, med åpen á, på at elva da måtte ha hett Loar. For det andre, og dette er det enda vanskeligere å komme seg unna, er ikke elvenavnet Loen, Lo eller Loar belagt noe sted før Friis selv brukte det. Det ser ut til å være skapt gjennom å jobbe seg tilbake fra bynavnet, ut fra den teori at byen må ha hatt navn etter elva. Det er ikke uvanlig at slikt skjer, og i Nidaros ville han ha truffet nær blink, men for Oslos vedkommende er det en feilaktig teori. Friis' utlegning fikk allikevel den konsekvens at elva som siden middelalderen først hadde hett Qln og siden Alna ble omdøpt til Loelva. Dette navnet ble brukt lenge, og henger fortsatt igjen på Loenga.

 
«Sletta ved elveoset», «sletta under åsen» eller «gudenes slette»?
Foto: Helge Høifødt (2007)

Senere språkforskere har lagt fram flere teorier. Tre av dem har festet seg som plausible, og det er ikke mulig å komme lenger i å avgjøre hvilken som er riktig såfremt man ikke oppdager eldre kilder som forklarer navnet ut fra lokale tradisjoner. Noe slikt er det svært usannsynlig at man noen gang finner. De tre mulighetene har en ting felles: lo tolkes som «naturlig eng» eller «slette». Dette er et nokså utbredt ledd i norske stedsnavn, og man finner også paralleller i andre språk som ligger nær norrønt.

Det første leddet i navnet, os, er vanskeligere å tolke, og det er her det kommer tre forskjellige muligheter. Den første er den samme som Friis kom med, og som vi finner i Nidaros, et «os» eller «elvemunning». Den andre er «ås» i betydningen «høydedrag». Det må da være Ekeberg det vises til. Den tredje er «ås» i betydning «gud»; en norrøn gud ble omtalt som en ås, flertall æser. Dermed blir de tre mulige tolkningene:

  • Sletta ved elveoset
  • Sletta under åsen
  • Gudenes slette

Av disse står de to siste sterkest blant språkforskere, uten at man kan avvise den første.

Christiania/Kristiania

I 1624 ble Oslo rammet av en bybrann som la det meste av byen i aske. Man hadde da allerede en tid vurdert om byen burde flyttes nærmere festningen, og Christian IV bestemte at nå skulle nettopp det skje. Han gjennomførte flyttinga ved å grunnlegge en ny by, og ga den navn etter seg selv, Christiania. Vi har flere eksempler på dette fra dansketida: Kristiansand, Kristiansund, Fredrikstad, Kongsberg og Fredrikshald.

Oslo-navnet ble i denne perioden bevart som navn på det som i dag er Gamlebyen, et område som lenge etter brannen først og fremst var jordbruksland.

 
På grensesteinene fra 1878 står det en K for Kristiania, ikke C for Christiania.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

I andre halvdel av 1800-tallet kom en språkstrid, der den første skillelinja lå mellom norske og danske former. K ble regnet som en mer norsk form enn Ch, og dermed begynte en del å bruke formen Kristiania. Et tidlig eksempel er Kristiania norske Theater, som brukte k-formen allerede i 1854 i opposisjon til det dansk-orienterte Christiania Theater. I 1877 hadde denne formen festet seg så godt at den ble tatt i brukt i statlige sammenhenger, uten at det ble fattet noe vedtak om navneendring. Byens myndigheter fulgte etter i 1897, etter en periode med vekslende bruk. Faktisk hadde man allerede i 1878 brukt K i stedet for C på grensesteinene mellom byen og Aker herred. Heller ikke bystyret fattet noe vedtak om endring, det ble bare sett som en forandring av skrivemåte på en tid hvor rettskrivning fortsatt var heller svakt regulert.

I 1914 drysset Det Norske Samlaget litt grus i maskineriet da forlaget brukte det gamle bynavnet Oslo som benevnelse på hele byen, og ikke bare på Gamlebyen. Området der middelalderens Oslo hadde ligget het som nevnt fortsatt Oslo, et navn som f.eks. ble brukt på Oslo kirke og Oslo menighet, senere Gamlebyen kirke og Oslo menighet. Debatten omkring det å ta tilbake det gamle, norske navnet og forkaste det danske fortsatte i noen år, tildels med høy temperatur. Det hele toppet seg i 1924, da man feiret 300-årsjubileet for grunnleggelsen av Christiania. En rekke toneangivende personer talte varmt for å endre navnet, personer som ellers ikke var tilhengere av landsmål og språkrøkt. Det ble flertall for å endre navnet i selve jubileumsåret, med 1. januar 1925 som datoen endringen trådte i kraft. Dette førte faktisk til at den store folkefesten i 1924 uteble, og markeringen begrenset seg til den store byhistoriske utstillingen på Akershus og noen andre arrangementer. Ved navneendringen fikk også Gamlebyen sitt nåværende navn, og institusjoner der som brukte Oslo-navnet måtte også bytte navn.

Kilder

 
Faksimile fra Aftenposten 31. desember 1925: Det såkalte Oslo-merket ble brukt til å informere utlandet om navneskiftet fra Kristiania til Oslo. Hentet fra artikkel som oppsummerte erfaringene etter ett år med Oslo-navnet.