Paul Borinski
Paul Borinski (født 1892 i Preussen, død 1. desember 1942 i Auschwitz) var kjemiker i Bergen. Fordi han var jøde ble han arrestert høsten 1942 og sendt i konsetrasjonsleir, der han ble drept.
Han var sønn av Samuel og Rosalie Borinski fra Schlesien.
Han kom sammen med sin kone Alice Rosa Borinski fra Hamburg i Tyskland til Bergen i februar 1940. Han hadde sittet to år i konsentrasjonsleir i 1930-åra, men ble løslatt mot at han emigrerte. De hadde bodd sammen i Berlin en tid, før de bosatte seg i Hamburg. I 1914 fikk de ei datter, som ble værende igjen i Berlin. En sønn født i 1919 slo seg ned i Palestina, som den gang var et britisk protektorat.
Gjennom jobben på en kjemisk fabrikk i Hamburg fikk Paul jobb på Norsk Kjemisk & Farvefabrikk på Kronstad, og dermed kunne de komme seg til Norge. De bosatte seg først i Vestre Torvgate 20B. I april ble livet snudd på hodet igjen, da tyskerne invaderte Norge. Faren for å igjen havne i konsentrasjonsleir var overhengende. Allikevel gikk livet videre, og i september 1940 flytta paret til en leilighet de fikk gjennom Pauls arbeidsgiver i Welhavens gate 73 på Møhlenpris.
Ekteparet Borinski var to av de totalt fem jøder man kjenner til i Bergen ved krigsutbruddet. De tre andre var Heinrich Arnold, Franz Daus og Wilhelm Goldberg. De hadde alle tyske pass, og derfor ble de tre sistnevnte pågrepet allerede sommeren 1940. Men Paul og Alice Borinski fikk inntil videre være i fred. Det varte ikke lenge, for Gestapos sjef Gerhard Flesch var en nidkjær mann. Paul Borinski ser ut til å ha blitt pågrepet i september 1940, og ble sammen med Arnold og Daus sendt til Ulven leir. De ble utsatt for ydmykelser og ble behandla dårlig av tyskerne. Men de norske fangene, som fikk langt bedre matrasjoner, delte med dem og sørge til og med for å smugle brev ut og inn av leiren. Borinski ble løslatt i januar 1941 etter påtrykk fra arbeidsgiveren, som mente at det var avgjørende for drifta å få ham tilbake på fabrikken.
Den 26. oktober 1942 begynte jødeaksjonen, og Paul Borinski ble igjen arrestert. Det var nå noe flere jøder i Bergen; 13 mannlige jøder ble arrestert i byen denne dagen, mens de fire jødiske kvinnene i byen inntil videre ikke ble tatt. En av dem, Hans Paul Wilhelm Huszár, som hadde kjempa mot tyskerne i aprildagene 1940, hadde bosatt seg bare noen hus unna, i Welhavens gate 62. Alice Borinski ble altså ikke arrestert i denne omgang, men ble pålagt daglig meldeplikt. Heller ikke ved aksjonen i Bergen den 25. november ble hun arrestert, ukjent av hvilken grunn. Paul Borinski ble den 26. november sendt med D/S «Donau», og han ble drept kort tid etter ankomsten i Auschwitz, den 1. desember 1942.
Samme dag som «Donau» kom til Stettin, den 30. november, måtte Alice Borinski fylle ut et skjema for jøder på folkeregisteret i Bergen. Hun måtte fylle det ut på vegne av seg selv og mannen, uvitende om at han hadde bare et døgn igjen i denne verden.
Alice Borinski ble arrestert i januar 1943, og ble drept i Auschwitz den 3. mars 1943.
Det er lagt ned snublesteiner til minne om Alice og Paul Borinski utafor Welhavens gate 72 på Møhlenpris.
Verken Alice eller Paul er nevnt i verket Våre falne, som ble utgitt rett etter krigen. Dette skyldes antagelig at de var tyske statsborgere; selv om de egentlig skulle ha vært med på linje med andre jødiske flyktninger som var bosatt i Norge har de nok dessverre falt utafor i det hektiske arbeidet med å kartlegge alle ofrene for krigen.
Litteratur og kilder
- Paul Borinski i Historisk befolkningsregister.
- Sebak, Per Kristian: "- vi blir neppe nogensinne mange her" : jøder i Bergen 1851-1945. Utg. Vigmostad & Bjørke. Bergen. 2008. Mal:Bokhylla.