Paul Christian Holst (1776–1863)
Paul Christian Holst (født 21. januar 1776 i Røyken, død 7. august 1863 i Christiania) var embetsmann og politiker. Han ble, til tross for at han var en tilbakeholden mann, en sentral person i utbygginga av embetsmannsstaten.
Han var sønn av sokneprest Christian Holst (1743–1824) og Marthe Grønbech (1743–1786). I 1804 ble han gift med Bothilde Cecilie Klinck (1871–1856). Faren, som i samtida var kjent som «Røykenpresten», var en ivrig skolemann. Som åtteåring ble Paul Christian sendt til J.L. Horns skole på Strømsø. Dette var en streng skole, og Holst mente senere at det gjorde han forknytt og forlegen resten av livet. Noe bedre gikk det nok på den nye latinskolen på Kongsberg, der han begynte i 1787. Han begynte så med teologistudier i 1792, men gikk etter en tid over til jus. I 1798 tok han juridisk eksamen med beste karakter.
Holsts første embetsstilling var ved Rentekammeret. I 1806 ble han så slottsfogd på Akershus slott og fogd i Aker og Follo. På grunn av Napoleonskrigene, med nødsårene som fulgte av blokaden mellom Norge og Danmark, var dette en krevende tid for en fogd. I mars 1813 økte også arbeidsmengden dramatisk da han ble konstituert amtmann i Akershus amt.
I februar 1814 deltok Paul Christian Holst på stormannsmøtet på Eidsvoll. Han skal ikke ha vært spesielt aktiv der. I mars ble han medlem av Overkriminalretten, en midlertidig rettsinstans som skulle fungere som øverste instans i straffesaker mens kommunikasjonen med Danmark var så dårlig, og som i 1815 ble erstatta av Høyesterett. Høsten 1814 ble han valgt inn fra Akershus amt til det overordentlige Storting. I november samme år ble han statssekretær for den nye regjeringa, noe Herman Wedel Jarlsberg støtta. Holst fikk et særskilt ansvar for å utarbeide innstillinger til kongen.
I 1817 ble han sendt til København i forbindelse med forhandlingene om gjeldsoppgjøret som var nedfelt i Kieltraktaten. Han hadde ikke erfaring med slikt arbeid, men viste seg å være en dyktig forhandler. I 1820 var disse forhandlingene ferdige. I 1821 ble Holst så sendt til Stockholm i forbindelse med Bodøsaken. Han hadde en svak sak, og resultatet ble at han på Norges vegne måtte undertegne en ydmykende konvensjon.
Den 9. juli 1822 ble Holst utnevnt til statsråd. Han leda Kirkedepartementet 1822–1823, Marinedepartemenet i 1824 og Justisdepartementet 1825–1836. I disse periodene var det noen avbrudd hvor han var ved statsrådsavdelinga i Stockholm. Han trivdes dårlig med svensk hoffetikette, men Karl III Johan ser ut til å ha likt ham. Etter hvert som striden omkring 17. mai oppsto var Holst ved flere tilfeller megler, og etter pipekonserten på Strømbergs teater, en protest mot feiringa av unionsinngåelsen 4. november, var det takket være Holst at det ikke ble noe rettslig etterspill.
Holst mente at statsrådenes adgang til Stortinget var «en Betingelse for et udviklet constitutionelt Statsliv». I 1833 tok han initiativ til en kongelig proposisjon om dette, men Stortinget avviste den. I 1835 lyktes Holst med sitt neste konstitusjonelle foretagensde, da han fikk gjennom at den norske statsministeren i Stockholm skulle tilkalles dersom den svenske regjeringa behandla saker som angikk Norge. Han fikk også med den norske regjeringa på en protest mot at den norske løve ble brukt på svenske mynter og segl. I juli 1836 forfatta Holst protesten mot Karl Johans oppløsning av Stortinget. Takket være at både kongen og grev Wedel hadde tillit til ham, fikk han fortsette i regjeringa etter denne protesten.
I 1837 fikk han igjen hånd om Kirkedepartementet. Utdanningssaker sorterte under dette, og Holst fikk nedsatt skolekommusjonen av 1839. En annen kjent sak fra hans tid i Kirkedepartementet, om den enn var av liten nasjonal betydning, var Holsts avslag på Henrik Wergelands siste søknad om et prestekall.
Gjennom hele sin statsrådskarriere forvalta Holst stillingene som en embetsmann, ikke som en politiker. Han var pragmatisk og tilhørte en tid som snart skulle være over. Statsstyret ble i stadig økende grad profesjonalisert, og Holst passa stadig dårligere inn. I april 1848 søkte han avskjed; dette blir satt i sammenheng med endringene i statsstyret, men det må også påpekes at han var 72 år gammel, og at det dermed uansett begynte å bli på tide å trekke seg tilbake. Han skrev ned sine erindringer i løpet av de neste årene, og dette er en viktig kilde til forståelse av den politiske utviklinga i Norge i første halvdel av 1800-tallet. Erindringsboka Efterladte Optegnelser om sit Liv og sin Samtid ble utgitt posthumt i 1876.
I 1847 mottok han, som en av tre, storkors av St. Olavs Orden på ordenens innstiftelsesdag. Han var også kommandør av Nordstjärneorden, og i 1846 mottok han Borgerdådsmedaljen i gull.
Holst er gravlagt sammen med sin kone på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Kilder
- Storsveen, Odd Arvik: Poul Christian Holst i Norsk biografisk leksikon.
- Poul Christian Holst på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Paul Christian Holst i Historisk befolkningsregister.