Peder Furubotn

Peder Lorentz Furubotn (født 29. august 1890 i Brekke, død 19. november 1975 i Oslo) var i mellomkrigstida en av de mest framstredende kommunistene i Norge, og huskes som en av 1900-tallet mest kontroversielle politikere. Han gikk gjennom hele sin karriere sin egen vei, med det resultat at han flere ganger falt i unåde, for så å bli tatt inn i varmen igjen. Dette varte til 1949, da han ble ekskludert fra Norges Kommunistiske Parti (NKP), og tilbrakte resten av sitt liv i en politisk ørkenvandring.

Slekt og familie

Han var sønn av farger og senere møllearbeider Jørgen Furubotn (1864–1923) og Valgjerd Miljeteig (1870–1943). Han var det tredje av deres tretten barn.

I 1912 ble han gift med Gina Dorotha Andersen Sandal (1892–1973), som var datter av stallmester Albrigt Andersen Sandal og Elisabeth Indre-Arne. De fikk sønnen Gilbert Furubotn (1912–1977), som blant annet arbeid i Radio Moskva, og døtrene Ruth (f. 1914) og Magda (f. 1920).

Den unge Furubotn

Han ble født i Brekke herred, som nå er en del av Gulen kommune i Sogn og Fjordane. Familien flytta en del, og de første oppvekståra hadde Peder på Sande i Sunnfjord. Der hadde faren etablert et fargeri og stampemølle. Han klarte ikke å konkurrere med tekstilfabrikkene, og ga etter hvert opp. Familien flytta dermed til ValestrandOsterøy. Heller ikke der gikk det så bra, og Jørgen Furubotn fikk tilbud om jobb ved Vaksdal mølle i Vaksdal. Han gikk dermed fra å være fagarbeider til å bli ufaglært på mølla. Det var trange kår for familien. Flere av søsknene døde unge.

Faren var opprinnelig Venstre-mann. Den første politiske aktiviteten Peder Furubotn opplevde var nok farens engasjement for unionsoppløsninga. Jørgen Furubotn var også religiøs, og var søndagsskolelærer i bygda. De hadde andakter i hjemmet på søndagene. Etter hvert begynte så møllearbeidere å se i en annen retning. Han ble med på å stifte den første fagforeninga ved Vaksdal mølle, noe som førte til at han mista jobben. I et par år måtte han leve av småjobber på bygda, og forholdene ble enda verre for familien. Mens økonomien var problematisk, rykka Jørgen Furubotn oppover sosialt. Han ble en av lederne i Arbeiderpartiet lokalt, og ble leder i skolestyret. Han var også med på å stifte samvirkelag. Etter et par år fikk han også jobb på mølla igjen. Da han døde i 1923 skal gravfølget ha vært et av de største i Vaksdal.

Peder Furubotn daterte senere i livet sin tilslutning til kommunismen til sin niårsdag i 1899. Den dagen gikk en turbin varm på mølla og eksploderte. De bodde rett ved mølla, og ungene så på brannen gjennom vinduet. Det var fryktelig spennende, men brått merka han at mora gråt. Hun forklarte at hun var redd for at mannen skulle bli arbeidsløs som følge av brannen. Peder Furubotn sa senere at det var «hennes natt-tårer» som gjorde ham til kommunist.[1] Han satte selvsagt ikke ord på det den gangen, men forståelse for at man hele tida levde på kanten av stupet satte seg nok i ham den natta.

Han gjorde det bra på skolen, og hadde lyst til å få mer utdanning. Men det var det ikke penger til. I stedet måtte han gå ut i lære som møbelsnekker. Høsten 1904 flytta han til Bergen, der han bodde hos fetteren Ludvig Furubotten og gikk i lære hos møbelsnekker Knag. I 1906 meldte han seg inn i en fagforening, og i 1908 ble han med i Norsk Møbelsnedkerforening, etter å ha tatt svennebrev året før. Som nittenåring ble han i 1909 sekretær i Bergen Møbelsnedkerforening; senere ble han leder der.

I 1913 gikk han inn i Fagopposisjonen av 1911, og dermed plasserte han seg på venstrefløyen i arbeiderbevegelsen. Å være revolusjonær var ikke spesielt oppsiktsvekkende på den tida, men Furubotn engasjerte seg mer en de fleste. Han ble under første verdenskrig med i en organisasjon leda av Kyrre Grepp som smugla russiske revolusjonære tilbake til Russland.

Mellomkrigstida

I 1918 deltok Furubotn på landsmtet i Arbeiderpartiet. Han stemte for «den nye retning», en orientering mot sovjetkommunismen. Denne retninga ble vedtatt. Furubotn var tilhenger av tilslutning til Komintern fra starten av. I 1920 ble han virkelig lagt merke til under LO-kongressen. Da gikk han inn for å opprette en ny fagopposisjon, med brodd mot Martin Tranmæl og hans retning. Han ville opprette ordensvern i tilfelle revolusjon i Norge, noe Tranmæl var motstander av. Samme år ble han ansatt som den første betalte sekretæren i Bergen faglige samorganisasjon. I praksis ble han dermed leder for den radikale arbeiderbevegelsen i Bergen.

Som sekretær i Samorganisasjon satte han i gang en rekke aksjoner, mange av dem ulovlige. Han fikk flere fengselsstraffer i denne tida. Samtidig innkasserte han også noen seiere, blant annet tiltak for å skaffe skikkelige boliger til de som ble hjemløse i bybrannen i 1916; mange av dem bodde fortsatt i dårlige brakker. I Arbeiderpartiet i Bergen tilhørte Furubotn en fraksjon kjent som Kommunistklubben. Han markerte seg også overfor LO sentralt, og ble kjent som en god taler.

I 1923 gikk Furubotn inn for Moskvatesene, og var ledende i fraksjonen som støtta den retninga. Det endte med en kampvotering der Einar Gerhardsens fløy vant med bare to stemmers overvekt. I ungdomsforbundet ble de derimot seiere for Furubotn i ledervalget, og dermed kom han også automatisk inn i partiets sentralstyre. I november 1923 ble Arbeiderpartiet splitta, og Furubotn ble den første generalsekretæren i Norges Kommunistiske Parti. Det var han fram til 1925, og fra 1925 til 1930 var han partiformann. Han ble i 1926 medlem av Kominterns presidium i Moskva. Han trådte ut som fast medlem der i 1928, da han kom inn i eksekutivkomiteen; han fortsatte allikevel som varamedlem i presidiet til 1935.

NKP fikk en viss tilslutning i stortingsvalget 1924, men så starta en langvarig nedgangsperiode. Det gikk dårlig i valget, og medlemstallet sank. Da NKP falt ut av Stortinget i 1929 pekte mange på Furubotns lederstil som et hovedproblem. Han valgte å gå av som partiformann i 1930, og ble da kalt til Moskva for å jobbe for Komintern. Hans avgang ga ikke noe resultat for NKP, som fortsatte å falle fram til andre verdenskrig.

I Moskva ver det endringer på gang. Stalin hadde påbegynt sin ensretting av den internasjonale bevegelsen. Furubotn kom i 1931 på tvers av denne politikken, og ble fratatt flere verv i Komintern. Han mista også jobben på Leninskolen i Moskva. Som straff for sitt politiske avvik måtte han jobbe ett år på en møbelfabrikk. Det var en mild straff for en møbelsnekker; det var mange som endte sine liv etter å ha kommet på kant med Stalin.

Furubotn ble tatt i nåde igjen i 1934. Da lanserte Stalin folkefrontpolitikken, og Furubotn fikk en posisjon i Profintern, Den røde faglige internasjonale. Der var han i tre år, inntil han i 1937 kritiserte Komintern-ledelsens politikk overfor Norge. Dette var indirekte en kritikk av Stalin, ettersom det var han som bestemte Kominterns retning. Furubotn ble stempla som fraksjonist, og det kom anklager om at han var en hemmelig imperialistisk agent. Ser man på hva slikt kunne føre til i Moskva i denne perioden, er det rimelig å anta at hans liv hang i en tynn tråd. Redninga ble en lekkasje til norsk presse, som skrev om at han kanskje skulle henrettes. Det ble lagt press på Moskva for å få ham hjem, og i 1938 fikk han vende tilbake til Norge. En forutsetning som først ble kjent senere var at ledelsen i NKP lovte å holde kontroll på ham.

Han reiste hjem til Bergen, der NKP hadde opplevd voldsom nedgang. Han gikk løs på oppgavene med stor glød, og klarte faktisk å snu den negative trenden. Særlig fikk han med seg unge kommunister, og han klarte å sørge for at det i Bergen ble båret parole mot fascismen i 17. mai-toget. Det skjedde ikke i noen andre norske byer.

Den antifascistiske folkefrontpolitikken hadde passa rimelig godt med Furubotns tankesett, men da man i stedet fikk paktpolitikken høsten 1939 fikk han problemer. Nå var det ikkeangrepspakten med Nazi-Tyskland som gjaldt, og den harde fronten mot fascismen skulle tones ned. Furubotn ble kritisert av landsledelsen i NKP, og fikk et ugreit forhold til sine partikamerater.

Andre verdenskrig

Da det tyske angrepet på Norge kom i april 1940 satte Furubotn i gang med forberedelser til motstandsarbeid. Dette falt ikke i god jord hos ledelsen i NKP, som førte en tilnærmingspolitikk i denne tida. Så lenge ikkeangrepspakten bestod skulle man forholde seg rolig. Furubotn arrangerte Vestlandskonferansen i juli 1940, der det ble fatta vedtak om å oppfordre til motstand.

Den 16. august 1940 ble NKP som første norske parti forbudt av tyskerne. Furubotn ble, som andre ledende i partiet, arrestert. Han slapp ut etter forhør, og gikk straks under jorda. Bare ei drøy uke senere, den 24. august, ble han ettersøkt for ulovlig politisk virksomhet. På dette tidspunkt var det svært mange i NKP som ikke fulgte hans linje, og offisielt sto partiet på Moskvas linje. Senere har det vist seg at det hadde kommet direktiver fra Moskva i juni 1940 som oppfordra til hemmelig motstand, så lenge det var klart at NKP ikke kunne identifiseres som aktør. Dermed kunne man utad opprettholde pakten med Tyskland.

Svært mange medlemmer av NKP kjente ikke til dette direktivet. Ledelsen ville ikke følge det, og dermed spredte det seg ikke. Da Furubotn gikk under jorda ble han kritisert for å bryte med partiets linje. Det var forsåvidt riktig; hans virksomhet kunne avsløre NKP som aktør i motstandsarbeid. I stedet for å følge ledelsens krav, bygde han opp et eget motstandsapparat. I Oslo ble han direkte motarbeida og isolert av ledelsen, men på Vestlandet hadde han flere som ble med. Han fikk også med ledende personer i Arbeiderpartiet på Vestlandet, blant annet Nils Langhelle og Samuel Titlestad.

Høsten 1941 ble han kalt til Oslo av det som var igjen av ledelsen i NKP. Det var nå en ny tid; i juni 1941 angrep Tyskland Sovjetunionen, og paktpolitikken var ute av verden. Han fikk tilbud om å bli generalsekretær, og tiltrådte ved årsskiftet 1941/1942. Han lanserte noe han omtalte som «Norges nasjonale krigspolitikk», der en av målsetningene var å utløse en omfattende geriljakrig i Norge. Indre motsetninger i NKP førte til at bremsene ble satt på, og fra Moskva kom det beskjed om at dette ikke ble godkjent. Stalin beordra Furubotn over til Sverige. Dette påbudet ble ikke fulgt; igjen trossa han selveste Stalin.

Årsaken til at Stalin holdt igjen den kommunistiske motstanden i Norge var at Norge var i den britiske interessesfæren. Sovjetunionen var avhengig av materiell hjelp fra sine allierte, og britene måtte derfor ikke provoseres. NKPs hovedrolle skulle være å samle etterretningsmateriale for russerne, og å holde seg i beredskap. Furubotn holdt på at han ville ha en mer aktiv rolle. Han forsøkte å få kontroll over Osvald-gruppa, som under Asbjørn Sundes ledelse opererte i tråd med Moskvas ønsker - de drev sabotasje, men markerte ikke sin politiske tilhørighet og samarbeida aktivt med Milorg. Sunde beholdt kontrollen, og det ble et brudd mellom de to.

Tyskerne forsøkte til stadighet å få fatt i Furubotn, men han kom seg unna hver gang. Blant annet kom seg unna Operasjon Almenrausch, en stor aksjon i juni 1944 der over 800 soldater og politifolk skulle ta NKPs ledelse. Han sto bak en enorm motstandsaktivitet, og etter krigen ble han omtalt som «Norges Tito» og var en av de få kommunistene som ble hylla som en folkehelt. Ved siden av å være involvert i sabotasjeaktivitet, drev han blant annet med illegale aviser som Alt for Norge og med flyktningtransport.

Furubotns fall

I valgene i 1945 fikk NKP et svært godt resultat. I byene ble det en gjennomsnittlig oppslutning på 17 prosent. Furubotn fikk tilbud om en plass i samlingsregjeringa, men avslo. Han takka også nei til sikker plass på liste til stortingsvalget. I et miljø hvor paranoia var det normale førte dette til mistanker i Moskva. Det foregikk en del spill bak kulissene, og på landsmøtet i NKP i 1946 mista Furubotns fløy flertallet. Han fikk fortsette som generalsekretær, og fortsatte med en norskorientert politikk, i strid med Stalins krav.

Et område i politikken som skapte nye problemer for Furubotn var landbruket. Han ville likestille bønder og industriarbeidere lønnsmessig, og krevde statlige investeringer på en milliard i året. Både kommunistene og sosialdemokratene fikk dette rett i vrangstrupen. Det hjalp ikke at han til stadighet uttykte seg på en måte som strøk mellomkrigsgenerasjonen i NKP mot hårene, og at han vektla nasjonale verder så sterkt.

Etter hvert som det ble klart at den kalde krigen var i gang følte Furubotn behov for å få avklart sitt forhold til Moskva. I 1947 reiste han dit, og han skjønte raskt at han var uønska. Han tok konsekvensen av det, å sa fra seg ledervervet i NKP mens han var i Moskva. Både NKP og ledelsen i Sovjetunionen reagerte sterkt på dette. For Moskvas del var dette noe man ikke kunne gjøre - det var Stalin som skulle bestemme. Man slutter ikke; enten får man fortsette, eller man blir kasta.

Han fortsatte å være aktiv i NKP, der han tilpassa seg til sovjetisk utenrikspolitikk, og begynte å betone klassekamp mer enn nasjonale verdier. Sett utafra virka det brått som om Furubotn var den mest Moskva-tro i hele NKP. I samtida var det så som så at dette var et spill for galleriet, der Furubotn kjempa desperat for å ikke bli kasta ut. Hans problem var at han samtidig fortsatte å jobbe for en nasjonal og bondevennlig linje.

I februar 1949 var det landsmøte i NKP, og Furubotns motstandere hadde sikra flertall i partiets ledende organer. Dokumenter som har blitt kjent senere viser at Stalin selv var involvert i arbeidet for å knekke Furubotn og hans fløy. Det kom fordømmelser fra en rekke kommunistiske ledere i andre land, og de som ville kaste ut Furubotn var trolig nokså sikker på seier. Allikevel klarte han å få støtte fra to tredjedeler av landsmøtedeltakerne for sin linje, og Furubotns følgesvenner tok kontroll over partiet.

Fra sovjetisk hold fulgte man utviklinga nøye i de neste månedene, og det ble lagt planer for å få kontroll over partiet. I oktober 1949 kom oppgjøret i form av en partisplittelse. Furubotn ble ekskludert, og hans kamerater led samme skjebne noe senere. De ble omtalt som titoister (Tito i Jugoslavia sto ikke på Stalins linje), borgerlige nasjonalister og annet. Det ble også satt ut usanne rykter om at Furubotn hadde vært agent for Gestapo, at han hadde fått drept NKP-ledere og at han hadde gått i britisk eller amerikansk tjeneste.

Livet etter NKP

Futubotn og hans følgesvenner - «futubotnikene» - fortsatte i de neste åra å protestere mot eksklusjonene, og forsvarte seg mot anklagene. De retta i stor grad oppmerksomheten mot tverrpolitiske aksjoner. Blant annet var de involvert i kampen om Nortraships hemmelige fond, om tysklandserstatninger og i den første kampen mot EEC i 1962. Furubotn utvikla egne teorier, og særlig viktig var produktivitetspolitikken. Tanken var at arbeidere gjennom økt produksjon og kvalitet skulle vinne mer innflytelse i bedriftene. Han fikk støtte fra mange tillitsvalgte. Flere i hans krets fikk tillitsverv i LO og Arbeiderpartiet.

I 1956 tok Furubotn sterk avstand fra den sovjetiske innmarsjen i Ungarn. Han hadde et offentlig og sterk selvkritiske oppgjør med båndene til Sovjetunionen og det han omtalte som «venstresekterisk dogmatikk». I 1957 støtta han Arbeiderpartiet i valget. Ser man på produktivitetspolitikken og andre saker han gikk inn for, er ikke det så overraskende; det hadde i lengre tid vært en orientering i retning av sosialdemokratiet.

Støtte til Arbeiderpartiet til tross, Furubotn var i all hovedsak isolert fra resten av det politiske landskapet. Han kom til tider om ikke inn i varmen, så i det minste nær nok til å føle den, gjennom sitt tverrpolitiske arbeid. Grupperinga han hadde rundt seg rakna etter hvert. Hans gamle kamerater fra NKP-tida gikk hver til sitt utover i 1960-åra. Flere ble sentrale i etableringea av Sosialistisk Valgforbund i 1973, og de engasjerte seg i kampen mot EF-medlemskap. I 1969 avslutta Furubotn det meste av sitt politiske virke. Hans største problem var at han ikke ble ansett som troverdig. Det hjalp ikke at Politiets overvåkingstjeneste drev en regelrett bakvaskelseskampanje mot ham, der de framstilte ham som sovjetagent. En av hans siste offentlige opptredener i politisk sammenheng kom da han i 1972 sa ja til EF. Det førte til at flere av de få som fortsatt støtta ham falt fra, ettersom de aller fleste sto på nei-sida.

Som kommunistisk tenker har det vært en del interesse rundt Furubotn, først og fremst utafor Norge. Forskeren Stéphane Courtois omtalte ham som en sosial tenker og fornyer av kommunismen, mens Per Selle omtalte ham som en uvanlig kombinasjon av en ideologi- og prosessorientert tenker. Ser man på hans politiske karriere er dette siste et hint om hva som gikk galt - han ble for pragmatisk og prosessorientert for et Stalin-orientert NKP, og for ideologisk for sosialdemokratene.

Som andre kommunistiske motstandsfolk ble hans innsats under krigen i stor grad fortidd, etter at den første jubelen hadde lagt seg. Furubotn var en av få som fikk en skikkelig anerkjennelse, rett nok posthumt, da Jens Chr. Hauge ved hans død omtalte ham som en «ukuelig motstandsmann» og sendte en hyllest på vegne av hjemmefrontfolk.

Referanser

  1. Titlestad 1975: 26.

Litteratur og kilder