Personalunion: Forskjell mellom sideversjoner
(Kategori endret.) |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 5: | Linje 5: | ||
Etter oppløsningen av unionen med Danmark i [[1814]] var det bestemt at Sverige skulle ta over råderetten over Norge. Etter en kortvarig krig sommeren 1814 ble det i [[Mossekonvensjonen]] bestemt at dette skulle ha form av en personalunion der Norge hadde en betydelig grad av selvstyre. Denne unionen ble så oppløst i [[1905]]. | Etter oppløsningen av unionen med Danmark i [[1814]] var det bestemt at Sverige skulle ta over råderetten over Norge. Etter en kortvarig krig sommeren 1814 ble det i [[Mossekonvensjonen]] bestemt at dette skulle ha form av en personalunion der Norge hadde en betydelig grad av selvstyre. Denne unionen ble så oppløst i [[1905]]. | ||
[[Kategori: | [[Kategori:Monarki|{{PAGENAME}}]] | ||
Sideversjonen fra 20. mai 2014 kl. 12:48
En personalunion er et forbund mellom to eller flere land der man har et felles statsoverhode. De enkelte statene er ellers uavhengige av hverandre, men graden av uavhengighet varierer sterkt i forhold til hvor mye makt statslederen har.
Det norske monarkiet hadde tidlig sterke bånd til de danske og svenske kongene, og på 1300-tallet kom Sverige, Skåne og Norge inn i en personalunion. I 1397 ble så Kalmarunionen opprettet mellom Norge, Sverige og Danmark. Denne skulle vare, med mindre avbrudd, fram til 1523. Etter Kalmarunionens oppløsning var så Norge og Danmark i personalunion en kort periode, frem til 1536. Da ble Norge erklært som et lydrike til Danmark, og de to landene befant seg dermed i en realunion der det ikke lenger var to selvstendige stater.
Etter oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 var det bestemt at Sverige skulle ta over råderetten over Norge. Etter en kortvarig krig sommeren 1814 ble det i Mossekonvensjonen bestemt at dette skulle ha form av en personalunion der Norge hadde en betydelig grad av selvstyre. Denne unionen ble så oppløst i 1905.