Pestepidemier

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 6. jun. 2018 kl. 09:38 av PaulVIF (Samtale | bidrag) (Pesten i Trondheim 1629)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Illustrasjon av byllepest fra en tysk bibelutgave fra 1411.

Pestepidemier eller pestpandemier har ramma Norge en rekke ganger. Den mest kjente er svartedauden 13481350, da mellom halvparten og to tredjedeler av befolkninga døde. Dette er også den første pestepidemien vi kjenner til for Norges del, selv om sykdommen omtales i andre deler av verden allerede på 500-tallet. Sykdommen ramma Norge en rekke ganger senere, med siste utbrudd i 1654. Disse senere epidemiene ble mindre i omgang, både i antall ofre og i geografisk spredning. Andre steder i verden eksisterer den fortsatt, og krever en del menneskeliv, men ettersom den nokså enkelt kan bekjempes med antibiotika er det ikke lenger pandemiske utbrudd.

Pest er en bakteriell sykdom som spres av gnagere, eller egentlig av lopper som lever på gnagere og som finner menneskelige verter når rottene dør. Den har uten behandling en dødelighet på omkring åtti prosent, og sykdomsforløpet er kort. Ved byllepest og den medfølgende sekundære lungepesten inntreffer døden normalt etter tre til fem dager etter at symptomene viser seg, mens ved primær lungepest inntreffer døden gjerne innen to døgn. Inkubasjonstiden, perioden fra smitte til symptomer viser seg, ligger på tre til fem dager, med noe kortere varighet for primær lungepest. En variant kalt primær septisk pest, som normalt opptrer der loppa har bitt direkte i ei blodåre, forårsaker gjerne døde på mindre enn 14 timer fra smittetidspunktet.

Pest på 1300-tallet

Svartedauen

Utdypende artikkel: Svartedauden

Pesten som ramma Norge i 1348 og herja til 1350 krevde anslagsvis 220 000 liv, av en befolkning på rundt 350 000. Ingen annen sykdom eller katastrofe har på et så kort tidsrom krevd så mange liv verken i antall eller andel av befolkninga her i landet. Til sammenligning dør nå drøyt 10 000 av kreft i Norge, av en befolkning på over fem millioner, og nyere tids største pandemi, spanskesyken, tok livet av omkring 7300 mennesker av en befolkning på rundt tre millioner.

Pesten kom til Oslo høsten 1348, og må ha vært merkbar i byen. Men den døde tilsynelatende ut på vinteren, for så å blusse opp igjen tidlig på våren. Derfra spredde den seg over hele landet, og møtte en annen pestbølge som kom til Bergen i september 1349. Særlig Vestlandet og Sørlandet ble hardt ramma, men også de aller fleste bygder og byer på Østlandet ble ramma. Mot nord ser Nidaros ut til å være grensa for spredning; kildene forteller ingenting om pest i Nord-Norge.

Pandemien førte til en nærmest fullstendig samfunnskollaps, og det skulle ta langt tid å nå samme folketall som før pesten. Den er en viktig faktor for forståelsen av Norges videre utvikling i middelalderen.

Barnedauden 1360

Utdypende artikkel: Barnedauden 1360

Begrepet barnedauden brukes om flere epidemier i Europa, og i Norge er det vanlig å knytte det til et utbrudd i 1360. Det hadde da, men unntak av et mindre utbrudd i 1356, vært stille siden svartedauden. Epidemier som har fått dette tilnavnet ramma særlig barn. Tidligere forklarte man dette ved å vise til at det antagelig var en annen sykdom, antagelig kopper. Man vet nå at denne sykdommen ikke opptrer i Europa før mot slutten av 1400-tallet.

En forklaringen som er gitt på at flest barn døde er immunitet. De som overlever pest har et immunforsvar som er klar for å bekjempe sykdommen, og blant de som var voksne i 1360 hadde en betydelig andel overlevd svartedauen. Omkring tjue prosent av de som får byllepestvarianten overlever sykdommen uten medisinsk hjelp. Barna hadde derimot ikke immunitet. Eldre barn som hadde opplevd svartedauen kan ha hatt det, men de fleste barn som ble ramma den gang døde antagelig, ettersom barn i utgangspunktet er noe mindre motstandsdyktige mot så aggressive sykdommer. En svakhet med denne teorien er at pest er en bakteriell sykdom, og bare virussykdommer gir vedvarende immunitet. Motstandsdyktigheten mot pest er derfor tidsbegrensa; det er liten fare for å bli syk flere ganger under samme epidemi, men ti år senere har man liten eller ingen beskyttelse. Man har også eksempler på personer som har blitt syke opptil tre ganger under én epidemi.

En nærliggende forklaring er endringa i befolkningssammensetning. Normalt var andelen barn og unge under femten år i Norge på opptil 45 prosent før svartedauden, og etter pandemien vokste denne andelen på grunn av høye fødselstall. Unge mennesker fikk anledning til å stifte familie tidlig og brødfø en større familie på grunn av all den ledige jorda, og dette ga større barnekull og antagelig tidligere førstegangsfødende. Epidemien kunne derfor ramme et større antall barn, og det er sannsynlig at befolkninga har fått et bilde av det som en barneepidemi, uten at dette nødvendigvis stemmer utover at det var noe høyere andel barn som døde.

Pesten 1370–1371

Utdypende artikkel: Pesten 1370–1371

Pesten som ramma i 1370 omtales i Oslo i august dette året. Erkebiskop Olav, Sigurd Havtoresson og Ingebjørg Erlingsdatter nevnes blant de som døde i forbindelse med et stormannsmøte hos Håkon VI Magnusson. Epidemien stemmer med et kjent utbrudd i Nederlandene tidligere dette året, og man vet at skip fra Flandern kom til Oslo på sensommeren. En annen mulighet er at pestsmitten hadde ligget latent siden senhøsten 1369, og at den brøt ut allerede på våren. Den ser ut til å ha gitt seg tidlig i 1371, etter å ha spredd seg til Vestlandet.

Pesten 1379

Utdypende artikkel: Pesten 1379

I 1379 kan det ut fra islandske annaler se ut til at det var et voldsomt utbrudd, og at det kom smitte til både Bergen og Oslo. Det ser ut til at smitten kom fra England, hvilket tilsier at Oslo er den mest sannsynlige primærkilden for spredning utover landet. Det er mulig at den kom fra utlandet til Bergen, men det er kanskje mer sannsynlig at den kom med skip fra Oslo.

Pesten 1391–1392

Utdypende artikkel: Pesten 1391–1392

I 1391 omtales nok et pestutbrudd i islandske annaler, det siste vi kjenner fra denne kilden. Den skal ha rammet også Nord-Norge, og for at dette skulle kunne skje må Bergen etter all sannsynlighet ha vært involvert. Kilden må ha vært England, som er eneste andre pestramma land i 1391. Den spredde seg til Viken, og fortsatte til sent på året 1392. Muligens har det kommet pestsmitte direkte til Oslo også.

Pest på 1400-tallet

På 1400-tallet nevnes ingen pestepidemier i kildene. Dette er vanskelig å forene med de nokså hyppige utbruddene fra midten av 1300-tallet og de senere epidemiene. Fall i befolkningen tyder på at det har vært epidemier også på 1400-tallet, og all fornuft tilsier at det må ha vært tilfelle.

Pest på 1500- og 1600- tallet

1500-tallet opptrer igjen pestepidemier i kildene. Vi kjenner til epidemier i 1500, ca. 1506, 1521, 1525, 15291530, 1547, 15651567, 15821584 og 15991604. Flere av disse ved vi lite om, men det er på 1500-tallet at vi begynner å få mer konkret informasjon om antall ofre enkelte steder i landet. På 1600-tallet kom de siste epidemiene, og for disse er det tildels nokså god dokumentasjon.

Pesten 1521

Pesten i 1521 ramma særlig Stavanger bispedømme hardt. Dette omfatta den gang dagens Rogaland, Ryfylke, Valdres, Hallingdal og det meste av Aust-Agder og Vest-Agder. Den spredde seg til Bergen, der smittsykdom blir nevnt i regnskaper. I sørøst-Norge er det ikke nevnt utbrudd av pest.

Pesten 1525

Denn epidemien nevnes først i Hamar, og kom sannsynligvis fra Oslo. Dit har den antagelig kommet med skip fra England. Hamar var som under Svartedauden utsatt på grunn av sin beliggenhet langs pilegrimsveien til Nidaros. Pesten ble spredd utover Hedmark og ser ut til å ha fått et nokså stort omfang, men den er ikke kjent i noe omfang andre steder i landet. Et interessant tilfelle under denne epidemien er Åmot i Østerdalen, som ser ut til å ha fått smitten uten at områdene mellom Hamar og Åmot ble ramma.

Pesten 1529–1530

Utbruddet i 1529 varte helt til året etter, og rammet hardt og med stor utbredning. Året før hadde epidemier begynt i England og Nord-Tyskland, og i Norge kjente man til at Danmark var ramma. Anders Bille, broren til høvedmann Eske BilleBergenhus, ble alvorlig syk hjemme i Danmark, men overlevde. Det er mulig at smitten denne gangen kom med flere skip fra forskjellige steder.

Henrik Krummedike fortalte i brev at pesten herja i Borgarsysle, Tønsberg og Brunla i august 1529. Krummedike og andre stormenn som skulle sikre Norge for hertug Kristian, i en situasjon hvor Olav Engelbrektsson og andre norske stormenn gjorde motstand mot dansk herredømme, måtte flykte fra landet. Epidemien spredde seg over store deler av Sør-Norge, både på Østlandet og Vestlandet. I Halland, i dag i Sverige, møtte de på en annen farsott der folk døde veldig raskt etter å ha blitt smitta. Det er usikkert om epidemien i Norge egentlig var pest, for engelsk svettsott herja også i disse åra. Denne sykdommen er svært smittsom og dreper ofte innen et døgn. Den ser ut til å brent ut seg selv, og man har ikke klart å identifisere sykdommen. Forskjellen i måten Krummedike beskriver de to epidemiene tyder på at det dreier seg hovedsakelig om pest i Norge, mens det i Halland kan se ut til å være svettsott. Dette gjelder spesielt hans forklaring av hvor lang tid det tar før ofrene dør. Det er også fullt mulig at svettsotten spredde seg nordover fra Halland, og da er ikke veien så lang til Østfold.

Samme år forteller kildene om pest i Bergen, og der er det mer sikkert at det virkelig er pest det dreier seg om. Den spredde seg en rekke steder, men i likhet med de andre epidemiene i 1520-åra kom den ikke til Trøndelag; alle epidemier i dette tiåret sprer seg kun i Sør-Norge sør for Trøndelag.

Pesten 1547–1548

I 1547 skulle Kristian III til Norge for å la seg hylle som konge, og det ble gitt ordre om levering av mat til det kongelige selskapet. Det framgår da av svarene til Eske Bille at det var prest i landet. Den har spredd seg fra Vestlandet over store deler av Sør-Norge. Pesten dabbet av på vinteren, slik man kjenner det fra tidligere epidemier, men blussa så opp igjen våren 1548.

I årene etter, 1549 og 1550, var det sykdomsepidemier henholdsvis i Fyresdal og på Vestlandet. Disse tok også livet av mange, men det er tegn til at dette ikke var pest. En sterk kandidat er flekktyfus. En av årsakene til at man antar at det ikke er pest er at bergfogd Heinrich Pflug klager over at han ikke får nok trekull fordi bøndene som brant kull for ham var døde. Men bergverkene ser ut til å ha fungert normalt, han nevner ikke døde der. Dette tyder på en virussykdom der bergverksarbeiderne, som oftest var utlendinger, var immune fordi de hadde overlevd sykdommen tidligere, mens den norske bondebefolkninga ikke hadde noen immunitet. Flekktyfus er en sterk kandidat både fordi den var vanlig blant tyskere, som kan ha hatt med seg smitten, og fordi den tar livet av langt flere voksne enn barn slik at de som får den som barne ofte overlever og blir immune. Når det gjelder epidemien på Vestlandet i 1550 nevnes det i kildene at dødeligheten er langt mindre for barn enn for voksne. Konklusjonen blir at det grunn til å anta at dette er en annen epidemisk sykdom, og ikke en fortsettelse av pestepidemien som brøt ut i 1547.

Pesten 1565–1567

Utdypende artikkel: Pesten 1565–1567

Pestepidemien som starta i Bergen i 1565 står i en særstilling kildemessig, fordi vi har en detaljert dagbokskildring av den. Absalon Pederssøn Beyer, som var prest i Bergen da pesten brøt ut, gir et inngående bilde av sykdommen. Det begynte i august 1565, med to døde den 15. denne måneden. Deretter går det en tid før Beyer nevner flere døde, men fra begynnelsen av september kommer sykdomstilfellene på løpende bånd. Smitten skal ha kommet med et skip fra Danzig, i dag Gdansk i Polen. En sjømann ga ei bukse til en ung mann som bodde i Jon Ellingssøns gård, og dermed begynte smitten å spre seg. Sytten mennesker skal ha dødd hos Jon Ellingssøn. Dette er en troverdig historie, fordi skipene fra Danzig ofte hadde kornlaster som brakte med seg mye rotter, og fordi loppene gjerne hopper over i klærne og gjemmer seg der i påvente av en ny vert. Beyer nevner ikke lopper, for den siden av saken kjente man ikke til, men om han ikke forstår nøyaktig hvordan det skjedde beskriver han antagelig riktig hendelsesforløp. Spranget fra 15. august til begynnelsen av september stemmer også godt; først døde folk på skipet, så gikk det litt tid før buksa kom til Jons gård og før pesten virkelig satte i gang måtte et stort nok antall rotter dø til at lopper i større antall fant seg menneskelige verter.

Beyer nevner også antall døde som fraktes til Bergen domkirke. Domkirken og Korskirken var de to norske sognekirkene i byen. De andre sognekirkene i byen, St. Martins kirke og Mariakirken, var på dette tidspunkt tyske sognekirker. I domkirkens sogn nevner han 278 pestofre i 1565, 522 i 1566 og bare to i 1567. Totalt gir dette 802 ofre i domkirkens menighet. Dessverre har vi ikke tilsvarende tall for Korskirken, ei heller for de tyske kirkene. Beyer mister også noen ganger tellinga, og skriver bare at det var mange døde. Bruker man et utvalg av dager som statistisk grunnlag, og sammenholder dette med hvor stor del av byens befolkning det var som sogna til domkirkemenigheten, kan det anslås nær 2000 døde i Bergen som et minimumstall. Anslag for folketallet i Bergen på denne tida ligger på 5000–7000 mennesker, og sannsynligvis i den lavere ende av anslaget. Det gir mellom 34 og 41 prosent døde, og mellom 43 og 51 prosent syke dersom vi antar at det også i denne epidemien var rundt tjue prosent som overlevde.

Under denne epidemien var det noe mer tilgang på legehjelp enn tidligere. Rett nok ikke legehjelp i moderne fortand. Det var bartskjærere som tro til. De brukte ofte årelating, og ved pest som ved en rekke andre sykdommer er dette svært skadelig for pasienten. Tapping av blod svekker kroppen. En annen ting de gjorde var å punktere byllene. Dette kan ha gitt en lindrende effekt ved at trykket avtok. Det kan også ha hatt en effekt i tilfeller der byllene sprakk av seg selv. Det beskrives flere steder, så også i Beyers dagbok, at når byllene sprakk var det mulighet for å overleve. Bartskjæreren kom da gjerne til for å tømme den helt for væske, og dette kan ha bidratt til å mindre faren for infeksjoner fordi sykdomsmaterie ble fjerna. Beyers sønn Absalon Absalonis ble også syk, og i hans tilfelle punkterte en bartskjærer byllen etter tre dager. Beyer forteller ikke om sykdommens siste fase, men det går fram at dette må skyldes at han holdt seg unna. Som sine samtidige trodde han på miasmalæren, det at sykdommer ble spredd gjennom dårlig luft. Det nevnes forøvrig ingen medisiner i forbindelse med pesten, bare bartskjærerens enkle inngrep. Under den forrige epidemien sendte Eske Bille urtemedisin til sin svigermor i Danmark, og brennevin til Olav Engelbrektsson. Urtemedisinen hadde sannsynligvis ingen effekt, mens brennevinet nok hadde vært negativt hvis biskopen var blitt syk, idet alkohol sliter på kroppen, men forsåvidt grei medisin mot de psykiske påkjenningene ved epidemien.

Hittil er bare Bergen nevnt, men også denne epidemien spredde seg andre steder. Den kom til Trondheim, antagelig med skip fra Bergen. Der døde den antagelig ut tidlig i 1566. At den hadde kortere levetid der henger sammen med at Trondheim var svært liten, bare omkring 1500 innbyggere. Av disse skal omkring 600 ha dødd. Beyer nevner ikke pest mellom Bergen og Trondheim, men senere kilder fra Sunnmøre nevner dette som pestilensår. I Oslo nevner biskop Jens Nilssøn at pesten herja også der i 1565, og også andre steder på Østlandet nevnes pest i disse årene. Jens Nilssøn hevder at nesten hele riket ble herja, og kilder fra en lang rekke steder forteller om pestdødsfall.

Pesten 1583–1584

Pesten som brøt ut i 1583 ramma bare Østlandet. Den nevnes først i ei dagbok, ført i en gammel katolske messebok, av sogneprest Nils Vegle i Vardal kirke. Pesten herja ifølge disse notatene på Hadeland og Toten sensommeren 1583. Den spredde seg så videre, men herja særlig Hadeland og Toten.

Pesten i Bergen 1599–1601

Utdypende artikkel: Pesten i Bergen 1599–1601

I 1599 ble Bergen igjen ramma av pest. Det starta i august 1599, og endte i mai 1601, altså også denne gang gjennom to vintre. Antagelig har den brent seg ut høsten 1600, slik at et har vært langt færre sykdomstilfeller i 1601. Skolemester Mikael Hofnagel noterte at det døde over 3000 personer i Domkirkens og Korskirkens sogn, samt 164 tyskere. Dette er skrevet ned omkring tjue år etter epidemien. Antallet tyskere er svært lavt, noe som kan skyldes at bare dødfallene i 1599 er tatt med der.

Denne epidemien ser i liten grad ut til å ha spredd seg i 1599, men året etter var det pest også rundt Bergen.

Pesten 1600

Utdypende artikkel: Pesten 1600

I 1600 ble Hardanger, Sunnhordland og Stavanger ramma av pest. Det er sannsynlig at denne hadde spredd seg fra Bergen, se ovenfor. Antall døde er uklart. Det hevdes i en opptegnelse i arkivet til Strandebarm sokn at 502 personer døde, men dette er høyere enn det totale befolkningstallet i området.

Pesten i Trondheim og Nord-Norge 1599/1600–1601

Trondheim ble ramma av pest i 1599 eller 1600, og siste tilfelle var i mai 1601. Skolemester i Bergen Mikael Hofnagel nevner 1800 døde i Trondheim. Da byen hadde omkring 2000 til 2500 innbyggere på denne tida er dette svært usannsynlig. 800 ville være et mer realistisk tall. Denne epidemien spredde seg videre nordover, der den også spredte seg ut i distriktene.

Pesten på Sørlandet 1602–1603

Utdypende artikkel: Pesten på Sørlandet 1602–1603

Sørlandet, det vil si Agderfylkene, ble ramma av pest i 1602. Første sted den nevnes er i nærheten av Froland. Den herja i Nedenes len, og spredde seg noe inn i Råbyggelag len uten at vi vet sikkert hvor langt.

Pesten på Østlandet 1603

Utdypende artikkel: Pesten på Østlandet 1603

Denne epidemien nevnes først i Tønsberg i august 1603, da borgermester Laurits Nilsson noterte at den 16. august døde en ung gutt hos ham, som den første som døde av pest. Hans eldste sønn døde 26. desember, og datteren døde omtrent på samme tid. Epidemien viste seg mange steder på Østlandet og hadde større utbrudd i Aurskog, på Ullensaker og antakeligvis i Eidsberg. Mange gårder ble lagt øde, noe som tyder på stor dødelighet.

Pesten på Vestlandet 1618–1619

Utdypende artikkel: Pesten på Vestland 1618–1619

I 1618 ble Vestlandet ramma av pest. Den brøt ut i Bergen, og kom antagelig fra Nederland. Denne gang er sogneprest i Rødøy Maurits Madssøn Rasch og skolemester Mikael Hofnagel viktigste vitner. Hofnagel er nevnt tidligere, og er da ikke alltid helt til å stole på, men denne gang skriver han langt tettere på begivenhetene og var selv vitne til epidemien. Hofnagel forteller at det var 2650 døde i Domkirkens sogn, 1069 i Korskirkens og 278 blant tyskerne i Bergen. Dette gir totalt 3997 døde. Det er noen unøyaktigheter i hans nedtegninger, som er svært detaljerte for Bryggens del idet de oppgir antall døde per gård. Småfeil til tross er antagelig dette et sikrere tall enn det vi har tidligere.

Pesten spredde seg også utover Vestlandet. Det var siste gang dette skjedde, selv om Bergen skulle komme til å bli ramma igjen. Også i distriktene var det høye dødstall.

Pesten i Trondheim og Nord-Norge 1618

Samme år som Vestlandet ble ramma brøt det også ut pest i Trondheim og Nordland. Dette er siste gang vi hører om pest i Nord-Norge. Det er uklart hvordan den spredde seg, og muligens er det snakk om to forskjellige sykdomsutbrudd med sammenfall i tid.

Pesten i Sørvest-Norge 1625

Utdypende artikkel: Pesten i Sørvest-Norge 1625

Da det brøt ut pest i Sørvest-Norge i 1625 hadde man nylig fått en pestforordning med strenge krav til karantene og isolasjon. Selv om man fortsatt ikke forstå sykdommen har dette riktig effekt, fordi det forhindrer loppene fra å finne nye verter. Rett nok kan loppene finne gnagere, og disse kan komme seg inn i andre hus, men etterhvert som de bukker unna vil pesten brenne seg ut og dermed stoppe tidligere. Pesten nevnes i Mandal len og Lister len, og kan se ut til å ha brutt ut først i Mandal.

Pesten i Bratsberg len 1625–1626

Pesten i Bratberg len, nå Telemark, brøt ut i 1625. Muligens har den kommet til Langesund med skip. Den ser ut til å ha spredd seg til det meste av lenet. Skien ble antagelig ramma først i 1626, og i løpet av dette året brant pesten seg ut.

Pesten i Bergen 1629

Utdypende artikkel: Pesten i Bergen 1629

Pesten som brøt ut i Bergen i juni 1629 spredde seg ikke utenfor byen. Mikael Hofnagel opptrer igjen som kilde. Denne gang nevnes 2191 døde i Domkirkens sogn, 736 i Korskirkens og i det nye Nykirkens sogn 169, tilsammen 3096 av den norske befolkninga. I tillegg kommer 87 av den tyske befolkninga. Sannsynligvis er det isolasjonsbestemmelsene i forordninga fra 1625 som fører til at det ikke blir spredning utafor byen. I desember hadde pesten brent seg ut.

Pesten i Trondheim 1629

Utdypende artikkel: Pesten i Trondheim 1629

12. juli 1629 nevnes det første pestdødsfall under denne epidemien i Trondheim. Det er notert av magister Lambert Balkenburg, som også forteller at den varte til nyttårsdag 1630. I Vår Frues sogn døde 595 mennesker, og i Domkirkens sogn 383, tilsammen 978 døde. Folketallet er anslått til omkring 2500.

Pesten i Christiania 1630

Det er uklart hvor denne pesten kom fra, men muligens kan den ha kommet fra England. Fattigvesenets protokoller fra denne perioden er bevart, og er en viktig kilde. Den særegne begravelsesordninga som ble innført av biskop Nils Glostrup viser at det må ha vært mange begravelser hver dag. I Hof kirkeToten er det et bilde av sogneprest Thomas Laugessøn, som sies å være den siste av 1300 mennesker som døde i denne epidemien. Det bodde mellom 2000 og 3000 mennesker i byen da det gamle Oslo brant i 1624, og etter grunnleggelsen av den nye kan man anslå at det var omkring 3000 innbyggere i Christiania med forsteder.

Pest på Kongsberg i 1630-åra

Utdypende artikkel: Pest på Kongsberg i 1630-åra

I 1630-åra var det to ganger pest på Kongsberg og i omkringliggende områder. Første gang var i 16301632, og deretter i 1639. Antagelig har dette kommet inn gjennom skipslaster fra Bragernes (nå i Drammen kommune)), og også der fikk man sykdomstilfeller. Pesten spredde seg også til Eiker, uten at man er sikkert på hvilken vei den tok dit. I 1639 brøt det igjen ut pest på Kongsberg og i Eiker, og antagelig har den også denne gangen kommet via Bragernes uten at vi kjenner sykdomstilfeller der.

Pesten i Bergen 1637–1638

Utdypende artikkel: Pesten i Bergen 1637–1638

Den siste epidemien som ramma Bergen kom i 1637. Det finnes svært lite kildemateriale. Mikael Hofnagel trår igjen til, men denne gang sier han bare at over 2500 mennesker døde. Han nevner også barnekopper; ettersom kopper normalt ble kalt «småkopper» dreier det seg antagelig om vannkopper. At vannkopper ble så dødelig skyldes antagelig at foreldre ikke klarte å stelle barna når de selv ble syke, slik at dødeligheten vokste enormt. Mange foreldre falt også fra, og selv om barn kan ha en utrolig sterk overlevelsesevne under normale omstendigheter, gjelder ikke det hvis barnet er sykt av vannkopper. Dødstallet er lavere, men ettersom det ikke var så lenge siden siste store epidemi i byen var antagelig andel døde av befolkningen like høy som tidligere.

Pesten i Christiania 1654

Peststøtta på Kristi kirkegård er Oslos eldste offentlige monument, og ble reist til minne om ofrene for pesten i 1654.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Utdypende artikkel: Pesten i Christiania 1654

Det er i pestens siste år, 1654, kjent hele seks utbrudd på Østlandet. Det starta i Christiania. Der hadde man begynt å føre kirkebøker som er bevart, men dessverre er disse bare summariske for den fattige delen av befolkninga. I 1654 ble det notert 1523 begravelser i byen, mens gjennomsnittet for de foregående seks årene var 127 i året. De første tilfellene vi kjenner er to jenter fra samme hus som døde ble gravlagt 30. juli. I september og oktober var pesten på sitt verste, og kort etter midten av november slutter den brått, i hvert fall så langt kildene kan illustrere. Muligens kan det blant fattige ha dødd folk av pest også etter dette. 656 personer er navngitt, mens de øvrige 867 bare er summarisk oppført i bøkene. Dette henger sammen med om det ble betalt for begravelse eller ikke. Om de var rike eller fattige er ikke godt å si, enten hadde ikke familien penger eller det var ikke gjenlevende familie til å betale. En del av de døde ble gravlagt før pesten brøt ut, 25 personer. Enkelte døde også av andre årsaker, men det er typisk for store epidemier at andre dødsårsaker går kraftig ned. Sjansene for å overleve avhenger blant annet av god allmennhelse, og er man allerede syk eller svakelig er faren for å dø av pest desto større. Andelen som er døde av andre årsaker er derfor nokså lav, og man kan anta at det totalt er ca. 1440 pestofre i Christiania dette året.

Krist kirkegård ble oppretta dette året, og der står byens eldste bevarte offentlige monument, peststøtta.

Pest på Østlandet 1654

Det er som nevnt ovenfor dokumentert seks pestutbrudd på Østlandet i 1654, Christiania og fem andre steder. Noe av dette kan antas å være spredning fra Oslo, og ingen av epidemiene framstår som særlig omfattende. Høsten 1654 brøt det ut pest på Ullensaker og i Trøgstad. Disse stedene ligger langt unna hverandre, og det er vanskelig å se hvordan smitten har flytta seg dit. En sannsynlig forklaring er at det er innflyttere som har reist hjem da pesten brøt ut, men som allerede har fått med seg smitten. I Trøgstad er det notert 325 begravelser i 1654, omkring en tredjedel av befolkninga.

Det brøt også ut pest utafor Asker og i ladestedene Lyngdal og Bragernes. I Asker var utbruddet begrensa til tre gårder lengst sørøst i prestegjeldet, nær grensa til Røyken. I Lyngdal nevnes pesten i forbindelse med at en mann ble bøtelagt for en forbrytelse begått rett etter at pesten opphørte, men ellers finner man den ikke i kildene. Den har antagelig begrensa seg til ladestedet. I Bragernes var det verre. Bragernes hadde på denne tiden vokst sammen med Strømsø, en by med tilsammen rundt 4000 innbyggere. Det er ikke mulig å fastslå hvor mange som døde, utover at tallet var høyt.

Det siste pestoffer vi kjenner i Norge er en liten gutt, det yngste og siste barnet til Mogens Strøm. Han ble gravlagt 27. desember 1654.

Kilder

  • Benedictow, Ole Jørgen: Svartedauen og senere pestepidemier i Norge, Oslo 2002
  • Kierulf, Halfdan: «Pest - et tilbakelagt kapittel?» i St. Hallvard nr. 1/1992
  • Ustvedt, Yngvar: Svartedauen, Oslo 1985