Peter Steenstrup

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 22. nov. 2018 kl. 11:47 av Kallrustad (samtale | bidrag) (Kallrustad flyttet siden PeterSteenstrup til Peter Steenstrup)
Hopp til navigering Hopp til søk

Peter Severin Steenstrup (1807–1863) var eldste sønn av en dansk innvandrer, [Poul Steenstrup], som ble [direktør] på SølvverketKongsberg og representerte Buskerud på {{Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814]]. Paul giftet seg med Mathea Collett, datter av godseier Peter Collett og frue, født Ancher. Da sønnen Peter var blitt premierløytnant i Marinen, giftet han seg med sin tremenning Sophie Augusta Collett, datter av amtmann og statsråd Jonas Collett. Hele tre av sønnene til Eidsvollsmennene ble kaptein på Statens dampskip, Carl Fr. Diriks, Ketil Motzfeldt og Peter Steenstrup.

Peter Steenstrup hadde fått en viss teknisk utdanning i det militære, i likhet med flere av de andre gründerne i [[Christiania}}. I 1834-35 hadde han hatt tilsyn med postdampskipet «Prins Carl» mens det ble reparert i London. I 1840 overvåkte han byggingen av det nye postdampskipet «Christiania» i Motala i Sverige, og han ble den første kaptein på skipet.

Året etter gikk han i land og stiftet det lille [Akers mekaniske verksted] ved Akerselva med seks arbeidere, en verksmester, en smie, et jernstøperi og en gammel dreiebenk. Men det var ikke et fullt brudd med Marinen. Han fortsatte i Marinen og førte statens postdampskip på tokt noen måneder i året. De andre månedene bestyrte han verkstedet. Denne årlige utkommandering hvor Steenstrup måtte stille en vikar, førte stadig til gnisninger mellom interessentene. Men da verkstedet ble flyttet til Pipervika, tok Steenstrup avskjed fra Marinen.

I 1848 flyttet han med familien fra Damstredet 1 til eiendommen «Lille Foss» med gårdsbruk og hage helt ned til Akerselva. Her hadde han badehus og båtplass, de fisket og dyrket sommeren i landlig idyll.

Johanne Vogt gir i «Statsraad Colletts Hus og hans samtid» et levende blde av Peter Steenstrup. Han «var slektens enfant gâté, spillende munter og kvikk med denne egne, freidige charme, der ofte fulgte våre sjøoffiserer fra de dage. Når han trådte inn, ble signalet gitt til liv og uro. Jeg kan engang huske ham dansende på spisebordet – en begrenset kunstdans – og den slags vilterhet hørte jo ikke med til husets alvorlige program, men hva kunde han ikke tillate sig, grasiøs som han var, dersom man får bruke det adjektiv om en mann, - men jeg våger det allikevel, for han var kjekk nok for menn og hadde et smil, der kunde fordreie hodet på enhver kvinne, ømt, fint og allikevel et mandig ansikt.»

=Kilde

  • Holden, Finn: Aker Brygge og Tjuvholmen, Oslo 2014.