Postgangen Stavanger-Trondheim (Kystpostruten): Forskjell mellom sideversjoner

Strekningen mellom Førde og Hellesylt var på 155 km, og det var nødvendig med ferge over Jølstra, båtskyss over to vann og Innviksfjorden for postføreren. Det var posttåpneri i Jølster, Re, Hornindal og Hellesylt. Bedømt etter kartskissen til Nordstrand kan det ha vært et titalls postgårder på strekningen.

Fra Førde til Jølstravatnet var det landverts postrute, riktignok med ferge over Jølstra underveis, mens Jølstravatnet til Skei ble tilbakelagt som båtpost. Det var landpost en kort strekning fra Skei til Førde ved Breimsvatnet før båtrute overtok langs Breimsvatnet til Re. Fra Re ved Breimsvatnet var det landpost over Utvikfjellet til Utvik ved Innvikfjorden. Båtskyss sørget for forbindelsen over Innviksfjorden til Faleide, etterfulgt av en lengre veistrekning forbi Hornindalsvatnet og frem til Hellesylt.

Postveien snodde seg flatt østover gjennom Førdebygden. Fergen over Jølstra ble ikke erstattet av bro før utpå 1830-tallet, se bilde 1. Veien langs Jølstravatnet til Ålhus var ferdig i 1804. Fra Skei til Breimsvatnet gikk postveien gjennom et trangt dalføre, som ble skildret som noe av det villeste og vakreste partiet i landet. Fra Re ved Breimsvatnet fortsatte postveien opp til en høyde på 600 meter. Turen oppover kunne være besværlig nok, men nedstigningen var verre, skrev Henrik Ibsen, som reiste denne veien så sent som i 1860. Nedstigningen til Utvik skal ifølge andre reisende ha vært usedvanlig vakker.

Normalt var det greit å krysse Innviksfjorden med båt mellom Utvik og Faleide. Så fulgte nok en seig og tung oppstigning, mest mulig rett frem og opp. Tocaye som kom den andre veien, fant utsikten fabelaktig, men fikk mange tanker om stup på 700-800 fot som liksom bare ventet på at hesten skulle skli utfor med ham på ryggen. Langs Hornindalsvatnet, Europas dypeste innsjø, ble det tidlig på 1800-tallet bygd kjerrevei med høye murer i bratthenget over Hornindalsvatnet. Før dette fremskrittet var båtskyss eller veitransport langs en kronglete og bratt sti alternative fremkomstmuligheter. Bilde 2 viser postveien gjennom Hornindal sentrum.

Postveien videre gjennom kommunen hadde ikke dramatiske partier og nådde opp til en høyde av 423 meter over havet. Deretter ble terrenget mer kupert og veien gikk i bratte bakker og et par bratte slyng ned mot Hellesylt, se bilde 3.

Studerer vi kartet over Norges hovedveier i 1830, ser vi at det fortsatt var ferge på Jølstravatnet fra Ålhus, og det var heller ikke kommet til nye veistrekninger frem til Hellesylt.

I verneplanen fra Statens vegvesen er omtrent 5 km av postveien over Ørskogfjellet tatt med (prosjekt 145), se bilde 2. Veien betegnes som kjørevei/ridevei fra 1787. Ser vi på kartet over Norges hovedveier i 1830, ser det ikke ut til å ha skjedd vesentlige utbedringer i forhold til beskrivelsen foran.

Molde hadde fått rettigheter som kjøpstad (bystatus) i 1742. Næringsgrunnlaget var tønnehandel og fiskerier, og i første halvdel av 1800-tallet ble også skipsfart en viktig næringsvirksomhet. I boken Postverkets historie gjennom 350 år. Alltid underveis, bind 1: 1647-1920 har forfatteren Finn Erhard Johannessen på side 116 en tabell både over brev sendt fra byer og ladesteder i 1806 og regnet per innbygger ifølge folketellingen i 1801. Tabellen viser at det ble sendt 4 437 brev fra Molde i 1806, og det ga 5,5 brev per innbygger. Dermed kan vi regne oss frem til at Molde må ha hatt vel 800 innbyggere i 1801. Den samme tabell viser at det i 1806 ble sendt 6 702 brev fra Borgund, men vi kan trolig anta at dette tallet skriver seg fra et betydelig omland, innbefattet Ålesund.