Potet: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
mIngen redigeringsforklaring
(litt språkvask. La inn litt flere internlenker som hint til artikler vi bør ha. :-) .)
Linje 1: Linje 1:
'''Poteten''' er en rotfrukt som opprinnelig kommer fra Sør-Amerika. Den er enkel og dyrke, hardfør, næringsrik og allsidig i matlaging, og har derfor blitt spredd over hele jorden som et viktig næringsmiddel.
'''[[Potet]]en''' er en rotfrukt som opprinnelig kommer fra Sør-Amerika. Den er enkel å dyrke, hardfør, næringsrik og allsidig i matlaging, og har derfor blitt spredd over hele jorden som et viktig næringsmiddel.


Poteter ble først bragt til Europa i [[1567]], men det skulle gå nesten to århundrer før den kom til Norge. Det er usikkert når den første ble innført, men sannsynligvis skjedde det en gang før midten av [[1700-tallet]] ettersom man da begynner å høre om poteter i kildene. Dansk-norske embetsmenn var interessert i å prøve den ut, og man vet at soldater som gjorde tjeneste på kontinentet tok med seg poteter hjem og satte dem.  
Poteter ble først brakt til Europa i [[1567]], men det skulle gå nesten to århundrer før den kom til Norge. Det er usikkert når den først ble innført, men sannsynligvis skjedde det en gang før midten av [[1700-tallet]], ettersom man da begynner å høre om poteter i kildene. Dansk-norske embetsmenn var interessert i å prøve den ut, og man vet at soldater som gjorde tjeneste på kontinentet tok med seg poteter hjem og satte dem.


I andre halvdel av 1700-tallet kom det flere avhandlinger om poteter, som ''Underretning for bønder i Norge om den meget nyttige Jord-Frugt Potatos at plante og bruge'' av [[Peder Harboe Hertzberg]]. I tredje utgave fra [[1773]] skrev han at det var vanskelig å få  anerkjennelse for poteter i Norge. Mye av motstanden skyldtes overtro, blant annet en forestilling om at poteter kunne gi [[spedalskhet]]. Vendepunktet for poteter kom i de vanskelige [[1770-årene]], da potetene reddet livet til mange. [[Potetprest]]er, sogneprester som så verdien av poteter og forklarte dette for sine sognebarn, var en viktig faktor ved innføringen av poteter i norsk kosthold, selv om det var nøden som var det som virkelig avgjorde.
I andre halvdel av 1700-tallet kom det flere avhandlinger om poteter, som ''[[Underretning for bønder i Norge om den meget nyttige Jord-Frugt Potatos at plante og bruge]]'' av [[Peder Harboe Hertzberg]]. I tredje utgave fra [[1773]] skrev han at det var vanskelig å få  anerkjennelse for poteter i Norge. Mye av motstanden skyldtes overtro — blant annet en forestilling om at poteter kunne gi [[spedalskhet]]. Vendepunktet for poteter kom i de vanskelige [[1770-årene]], da potetene reddet livet til mange. Såkalte ''[[potetprest]]er'', sogneprester som så verdien av poteter og forklarte dette for sine sognebarn, var en viktig faktor ved innføringen av poteter i norsk kosthold, selv om nøden var det som virkelig utløste overgangen.


Poteter var først erstatningskost for de som ikke hadde korn. Tidligere hadde man måttet ty til [[barkebrød]] i krisetider, men potetene var et langt bedre alternativ. Det ble laget en rekke oppskrifter på [[brød]] av potetmel, og man begynte å drøye annen mat med poteter. Potetsmør, med 80% potetmos og 20% smør, ble brukt av mange, og i stedet for tradisjonell [[melkesoll]], brød med surmelk, begynte man å spise kokte poteter med surmelk. [[Grøt]], som ved siden av brødet var et sentralt innslag i nordmenns kosthold, ble også spedd med potetmel. Man begynte tidlig å foreslå poteter som tilbehør til kjøtt og fisk, men det tok lenger tid før dette ble populært. Nødsårene under [[Napoleonskrigene]] var avgjørende for dette, da stadig flere vendte seg til poteten for å døyve sulten. Det var på små bruk på [[Østlandet]] og [[Vestlandet]] man først begynte å dyrke poteter, mens de store gårdene brukte lenger tid på å sette av jord til det formålet.  
Poteter var først erstatningskost for de som ikke hadde korn. Tidligere hadde man måttet ty til [[barkebrød]] i krisetider, men potetene var et langt bedre alternativ. Det ble laget en rekke oppskrifter på [[brød]] av potetmel, og man begynte å drøye annen mat med poteter. [[Potetsmør]], med 80 % [[potetmos]] og 20 % [[smør]], ble brukt av mange, og i stedet for tradisjonell [[melkesoll]], brød med surmelk, begynte man å spise kokte poteter med surmelk. [[Grøt]], som ved siden av brødet var et sentralt innslag i nordmenns kosthold, ble også spedd med potetmel. Man begynte tidlig å foreslå poteter som tilbehør til kjøtt og fisk, men det tok lenger tid før dette ble populært. Nødsårene under [[napoleonskrigene]] var avgjørende for dette, da stadig flere vendte seg til poteten for å døyve sulten. Det var på små bruk på [[Østlandet]] og [[Vestlandet]] man først begynte å dyrke poteter, mens de store gårdene brukte lenger tid på å sette av jord til dette formålet.


En utilsiktet effekt av innføringen av poteter, som potetprestene nok ikke hadde ønsket, var at man oppdaget at den var godt egnet for [[brennevin|spritbrenning]]. I [[1816]] ble det åpnet for hjemmebrenning for salg, og dette førte til at flere gikk over til å dyrke poteter, ikke minst på [[Hedmarken]].
En utilsiktet effekt av innføringen av poteter som potetprestene nok ikke hadde ønsket, var at man oppdaget at den var godt egnet for [[brennevin|spritbrenning]]. I [[1816]] ble det åpnet for hjemmebrenning for salg, og dette førte til at flere gikk over til å dyrke poteter, ikke minst på [[Hedmarken]].


[[Kategori:Landbruksprodukter]]
[[Kategori:Landbruksprodukter]]
[[Kategori:Mat]]
[[Kategori:Mat]]

Sideversjonen fra 2. apr. 2008 kl. 17:40

Poteten er en rotfrukt som opprinnelig kommer fra Sør-Amerika. Den er enkel å dyrke, hardfør, næringsrik og allsidig i matlaging, og har derfor blitt spredd over hele jorden som et viktig næringsmiddel.

Poteter ble først brakt til Europa i 1567, men det skulle gå nesten to århundrer før den kom til Norge. Det er usikkert når den først ble innført, men sannsynligvis skjedde det en gang før midten av 1700-tallet, ettersom man da begynner å høre om poteter i kildene. Dansk-norske embetsmenn var interessert i å prøve den ut, og man vet at soldater som gjorde tjeneste på kontinentet tok med seg poteter hjem og satte dem.

I andre halvdel av 1700-tallet kom det flere avhandlinger om poteter, som Underretning for bønder i Norge om den meget nyttige Jord-Frugt Potatos at plante og bruge av Peder Harboe Hertzberg. I tredje utgave fra 1773 skrev han at det var vanskelig å få anerkjennelse for poteter i Norge. Mye av motstanden skyldtes overtro — blant annet en forestilling om at poteter kunne gi spedalskhet. Vendepunktet for poteter kom i de vanskelige 1770-årene, da potetene reddet livet til mange. Såkalte potetprester, sogneprester som så verdien av poteter og forklarte dette for sine sognebarn, var en viktig faktor ved innføringen av poteter i norsk kosthold, selv om nøden var det som virkelig utløste overgangen.

Poteter var først erstatningskost for de som ikke hadde korn. Tidligere hadde man måttet ty til barkebrød i krisetider, men potetene var et langt bedre alternativ. Det ble laget en rekke oppskrifter på brød av potetmel, og man begynte å drøye annen mat med poteter. Potetsmør, med 80 % potetmos og 20 % smør, ble brukt av mange, og i stedet for tradisjonell melkesoll, brød med surmelk, begynte man å spise kokte poteter med surmelk. Grøt, som ved siden av brødet var et sentralt innslag i nordmenns kosthold, ble også spedd med potetmel. Man begynte tidlig å foreslå poteter som tilbehør til kjøtt og fisk, men det tok lenger tid før dette ble populært. Nødsårene under napoleonskrigene var avgjørende for dette, da stadig flere vendte seg til poteten for å døyve sulten. Det var på små bruk på Østlandet og Vestlandet man først begynte å dyrke poteter, mens de store gårdene brukte lenger tid på å sette av jord til dette formålet.

En utilsiktet effekt av innføringen av poteter som potetprestene nok ikke hadde ønsket, var at man oppdaget at den var godt egnet for spritbrenning. I 1816 ble det åpnet for hjemmebrenning for salg, og dette førte til at flere gikk over til å dyrke poteter, ikke minst på Hedmarken.