Røros Kobberverk: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
m (→‎Direktører: retter lnk)
(31 mellomliggende versjoner av 5 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
{{thumb|Røros kirke 05.JPG|Røros kobberverks logo på tårnet til Røros kirke.|Chris Nyborg|2014}}
{{thumb|Røros kirke 05.JPG|Røros Kobberverks logo på tårnet til Røros kirke.|Chris Nyborg|2014}}
{{thumb|Slagghaugene på Røros 05.JPG|Slagghauger på Røros.|Chris Nyborg|2014}}
{{thumb|Slagghaugene på Røros 05.JPG|Slagghauger på Røros.|Chris Nyborg|2014}}
{{thumb|Smelthytta på Røros 134.JPG|Smelthytta på Røros, som nå er museum.|Chris Nyborg|2014}}
{{thumb|Smelthytta på Røros 134.JPG|Smelthytta på Røros, som nå er museum.|Chris Nyborg|2014}}
'''[[Røros Kobberverk]]''' var et av de største og mest innbringende bergverka i Norge, og var i drift fra 1644 til 1977. Det første funnet av kobbermalm ble gjort i 1644, og to år senere ble bergstaden [[Røros]] grunnlagt ved gruva. Byen og gruveområdene er i dag et [[verdensarven|verdensarvsted]].
{{thumb|Smelthytta på Røros 48.JPG|Kobberbarre på museet på Røros.|Chris Nyborg|2014}}
{{thumb|Tømmerrenne Femunden-Feragen.jpg|[[Tømmerrenne]] ved lille Langtjern på [[fløtningskanalen Femunden-Feragen]].|Henrik Jacob Ielstrup/[[Norsk Skogmuseum]]|1905}}
'''[[Røros Kobberverk]]''' var et av de største og mest innbringende bergverka i Norge, og var i drift fra 1644 til 1977.
Den første gruvedrifta ved [[Røros]] startet da Lorentz Lossius i 1644 fikk mutingsbrev på en malmforekomst i Rauhåmmåren. Det ble etablert et gruveselskap som startet prøvedrift. Drifta ble imidlertid oppgitt etter kort tid. Lossius skjerpet videre i Storvola etter en anvisning av bonden og reinjegeren Hans Olsen Aasen. Lossius fant en rik forekomst, fikk mutingsbrev og etablerte i 1645 et nytt gruveselskap som ble til Røros Kobberverk. Røros Kobberverk ble noen år senere (1668) slått sammen med selskapet i Rauhåmmåren. Starten på drifta i Rauhåmmåren regnes derfor som starten for Røros Kobberverk.  
Bergstaden og gruveområdene er i dag et [[verdensarven|verdensarvsted]].


==Historie==
==Historie==


I 1644 fant reinjegeren [[Hans Aasen (reinjeger)|Hans Aasen]] kobbermalm ved [[Storvola]], omkring ni kilometer nordøst for Røros. Det kom raskt i gang gruvedrift for å hente ut det verdifulle metallet, og i 1647 fikk verket omfattende privilegier. De fikk blant annet definert en cirkumferens med radius på fire mil (45,2 kilometer i dagens måleenheter) med sentrum i [[Storswartz gruver]] på det opprinnelige funnstedet. Innafor dette området kunne bare verket utnytte mineraler, skog og vassdrag til bergverksdrift. De kunne bruke [[statsallmenning]]ene kostnadsfritt, og de hadde krav på leveranser fra privat skog mot en godtgjørelse. Bøndene ble ilagt plikt til å drive transport og å brenne trekull. Til gjengjeld tilfalt en tiendedel av kobberet kongen.  
Det kom raskt i gang gruvedrift for å hente ut det verdifulle metallet, og i 1646 fikk Kobberverket omfattende privilegier. De fikk blant annet definert en cirkumferens med radius på fire gamle mil (45,2 kilometer) med sentrum i [[Gamle Storwartz gruve]] på det opprinnelige funnstedet. Innafor dette området kunne bare verket utnytte mineraler, skog og vassdrag til bergverksdrift. De kunne bruke [[statsallmenning]]ene kostnadsfritt, og de hadde krav på leveranser fra privat skog mot en godtgjørelse. Bøndene ble ilagt plikt til å drive transport og å brenne trekull. Til gjengjeld tilfalt en tiendedel av kobberet kongen.  


I 1646 ble den første [[smeltehytte|smeltehytta]] bygd ved [[Hitteren]], elva som renner gjennom Røros. Det ble etter hvert i alt 11 smeltehytter innafor cirkumferensen. Det lønte seg nemlig å smelte nær gruvene. Selv om kobber er tyngre enn trekull og ved, var volumet som trengte for å drive smelteverket så stort at det ble lettere å transportere kobberet enn å sende alt kullet inn til ei sentral smeltehytte.
I 1646 ble den første [[smeltehytte|smeltehytta]] bygd ved Hitterelva 9 km sørvest for funngruva. Bergstaden Røros vokste etter hvert fram rundt smeltehytta. I alt ble det etablert 10  smeltehytter innafor cirkumferensen, og to utafor. Selv om malmen er tyngre enn trekull og ved, var volumet som trengtes for å drive [[smelteverk]]et så stort at det ble lettere å transportere malmen enn å sende alt kullet inn til ei sentral [[smeltehytte]].


Det enorme behovet for ved og trekull - ikke bare til smelting, men også til [[fyrsetting]] i gruvene - førte til at skogen var uthogd opptil 25 kilometer fra Røros allerede rundt 1670, og fra begynnelsen av 1700-tallet måtte det meste hentes inn fra utafor cirkumferensen. Forbrenninga førte også til betydelig luftforurensning, som i sin tur førte til at skogen ikke vokste skikkelig opp igjen.  
Det enorme behovet for ved og trekull - ikke bare til smelting, men også til [[fyrsetting]] i gruvene - førte til at skogen var uthogd opptil 25 kilometer fra Røros allerede rundt 1670, og fra begynnelsen av 1700-tallet måtte det meste hentes inn fra utafor cirkumferensen. Blant annet ble det i årene 1714 og 1764 gravd [[Fløtningskanalen Femunden-Feragen|en fløtningskanal]] mellom [[Femunden]] og [[Feragen]] gjennom Store og Lille Langtjern, med tilhørende [[tømmerrenne]]r i tre, slik at også trevirket fra de store områdene rundt Femunden også kunne utnyttes. Forbrenninga førte også til betydelig luftforurensning, som i sin tur førte til at skogen ikke vokste skikkelig opp igjen.  


Verket kjøpte opp betydelige eiendommer, og i 1819 er det notert at [[Rørosgodset]] besto av 248 skyldsatte bruk. Skogen og eiendommene ble solgt til staten i 1936.
Verket kjøpte opp betydelige eiendommer, og i 1819 er det notert at [[Rørosgodset]] besto av 248 skyldsatte bruk. Skogen og eiendommene ble solgt til staten i 1936.


I 1977 måtte kobberverket erklære seg konkurs. I løpet av tida det hadde blitt drevet var det henta ut 110 000 tonn kobber og 525 000 tonn svovelkis. I tillegg til kobberkis og svovelkis fører ertsforekomstene i området også sinkblende og magnetkis.  
I 1977 måtte Røros Kobberverk erklære seg konkurs. I løpet av tida det hadde blitt drevet var det henta ut 110 000 tonn kobber og 525 000 tonn svovelkis. I tillegg til kobberkis og svovelkis fører ertsforekomstene i området også sinkblende og magnetkis.


==Direktører==
==Direktører==
Linje 21: Linje 25:


* [[Lorentz Lossius]], 1646–1651.
* [[Lorentz Lossius]], 1646–1651.
* [[Joachim Irgens (1611–1675)|Joachim Irgens]], 1651–1659.
* [[Johannes Irgens (1611–1675)|Johannes
Irgens]], 1651–1659.
* [[Jacob Mathias Tax]], 1659–1663.
* [[Jacob Mathias Tax]], 1659–1663.
* [[Christian Arnisæus]], 1663–1669.
* [[Christian Arnisæus]], 1663–1669.
Linje 32: Linje 37:
* [[Theodorus Bergmann]], 1699–1719.
* [[Theodorus Bergmann]], 1699–1719.
* [[Hans Bredal]], 1719–1737.
* [[Hans Bredal]], 1719–1737.
* [[Leonhard Christian Borchgrevink]], 1737–1772.
* [[Leonard Christian Borchgrevink (1698–1772)|Leonard Christian Borchgrevink]], 1737–1772.
* [[Peder Hiort]], 1772–1789.
* [[Peder Hiort]], 1772–1789.
* [[Erik Otto Knoph]] og [[Johan Mølmann Lysholm]], 1789–1812.
* [[Erik Otto Knoph (1764–1818)|Erik Otto Knoph]] og [[Johan Mølmann Lysholm]], 1789–1812.
* Den administrerende Kommission, 1812–1813.
* Den administrerende Kommission, 1812–1813.
* [[Joachim Fredrik Daldorph]], 1813–1827.
* [[Joachim Fredrik Daldorph]], 1813–1827.
Linje 40: Linje 45:
* [[Peter Ascanius Schult]], 1828–1858.
* [[Peter Ascanius Schult]], 1828–1858.
* [[Harald Hansteen]], 1858–1870 (kst. 1858–1860).
* [[Harald Hansteen]], 1858–1870 (kst. 1858–1860).
* [[Knud Møller Hauan]] og [[Jacob P. Friis]], 1870–1871.
* [[Knud Møller Hauan]] og [[Jacob Pavels Friis]], 1870–1871.
* [[Jacob Pavels Friis]], 1871–1878.
* [[Jacob Pavels Friis]], 1871–1878.
* Centralkommissionen, 1888–1895.
* Centralkommissionen, 1888–1895.
Linje 49: Linje 54:
* [[Egil Lorck]], adm. direktør 1916–1927.
* [[Egil Lorck]], adm. direktør 1916–1927.
* [[Torfinn Natrud]], teknisk direktør 1921–1927.
* [[Torfinn Natrud]], teknisk direktør 1921–1927.
* [[J.W. Carstens]], 1927–1929.
* [[Carl Wilhelm Carstens]], 1927–1929.
* [[A. Kvalheim (bergverksdirektør)|A. Kvalheim]], 1929–1932.
* [[A. Kvalheim (bergverksdirektør)|A. Kvalheim]], 1929–1932.
* [[Birger Solberg (bergverksdirektør)|Birger Solberg]], 1932–1936.
* [[Birger Solberg (bergverksdirektør)|Birger Solberg]], 1932–1936.
* [[Kristian Lerche Bøckman]], 1936–1944
* [[Kristian Lerche Bøckman]], 1936–1944
* [[V.B. Lange]], adm. direktør 1940–1947.
* [[Vilhelm Birkedal Lange]], adm. direktør 1940–1947.
* [[Karl Ingvaldsen (bergverksdirektør)|Karl Ingvaldsen]], 1947–1956/1958.
* [[Karl Ingvaldsen (bergverksdirektør)|Karl Ingvaldsen]], 1947–1956/1958.
* [[Harald Dahl (professor)|Harald Dahl]], 1952–1958.
* [[Harald Dahl (professor)|Harald Dahl]], 1952–1958.
Linje 60: Linje 65:
* [[Karl Ingvaldsen (bergverksdirektør)|Karl Ingvaldsen]], 1974–1977.
* [[Karl Ingvaldsen (bergverksdirektør)|Karl Ingvaldsen]], 1974–1977.


==Østgruvefeltet==
==Storwartzfeltet==


Østgruvefeltet omfatter blant annet [[Gamle Storwartz gruve]] og [[Ny Storwartz gruve]]. Sistnevnte, der funnet ble gjort i 1708, har vært den største og rikeste i verkets historie. Den har levert omkring 600 000 tonn smeltemalm som har gitt 35 000 tonn kobber. Andre gruver i dette feltet er [[Hestkletten gruve|Hestkletten]], [[Chrsitianus Qvintus gruve|Christianus Qvintus]], [[Nyberget gruve|Nyberget]], [[Nye Solskinns gruve|Nye Skolskinns]], [[Gamle Solskinns gruve|Gamle Solskinns]] og [[Kronprins Olavs gruve|Kronprins Olavs]] gruver.  
Storwartzfeltet omfatter blant annet [[Gamle Storwartz gruve]] og [[Nye Storwartz gruve]]. Sistnevnte, der funnet ble gjort i 1708, har vært den største og rikeste i Verkets historie. Den har levert omkring 600 000 tonn smeltemalm som har gitt 35 000 tonn kobber. Andre gruver i dette feltet er [[Hestkletten gruve|Hestkletten]], [[Chrsitianus Qvintus gruve|Christianus Qvintus]], [[Nyberget gruve|Nyberget]], [[Nye Solskinnet gruve|Nye Skolskinnet]], [[Gamle Solskinnet gruve|Gamle Solskinnet]] og [[Kronprins Olavs gruve|Kronprins Olavs]] gruver.


==Nordgruvefeltet==
==Nordgruvefeltet==


På Nordgruvefeltet finner man blant annet [[Kongens gruve (Røros)|Kongens gruve]] fra 1736), og [[Rødalen gruve]], [[Christianus Sextus gruve]], [[Muggruven]] og [[Leirgruvebakken gruve]]. Sistnevnte var i drift 1973 til 1977 som den siste gruva på Røros.  
På Nordgruvefeltet finner man blant annet Arvedals gruve fra 1657, [[Kongens gruve (Røros)|Kongens gruve]] fra 1736, [[Rødalen gruve]], [[Christianus Sextus gruve]], [[Muggruven]] og [[Lergruvbakken gruve]]. Sistnevnte var i drift 1973 til 1977 som den siste gruva på Røros.


==Verdensarvstedet==
==Verdensarvstedet==


Røros bergstad med smeltehytta kom med på [[verdensarven|UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv]] i 1980. Dette var det første industristedet som kom inn på verdensarvlista. I 2010 ble området utvida slik at hele cirkumferensen (se avsnitt om historie over) ble med, og verdensarvstedet omfatter nå hele 6000 kvadratkilometer. Blant hovedattraksjonene er flere gruver som er åpne for besøk, museet i smeltehytta i Røros sentrum og ikke minst de enorme slagghaugene.  
Røros bergstad med Smelthytta kom med på [[verdensarven|UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv]] i 1980. Dette var det første industristedet som kom inn på verdensarvlista. I 2010 ble området utvida slik at hele cirkumferensen (se avsnitt om historie over) ble med, og verdensarvstedet omfatter nå hele 6000 kvadratkilometer. Blant hovedattraksjonene er Olavsgruva som er åpen for besøk, museet i Smelthytta i Røros sentrum og ikke minst de enorme slagghaugene.
 
==Se også==
 
* [[Forside:Kobbereksportprosjektet]]


==Litteratur==
==Litteratur==
Linje 78: Linje 87:


[[Kategori:Bergverk]]
[[Kategori:Bergverk]]
[[Kategori:Smelteverk]]
[[Kategori:Røros kommune]]
[[Kategori:Røros kommune]]
[[Kategori:Etableringer i 1644]]
[[Kategori:Etableringer i 1644]]
[[Kategori:Opphør i 1977]]
[[Kategori:Opphør i 1977]]
{{bm}}

Sideversjonen fra 5. aug. 2019 kl. 08:30

Røros Kobberverks logo på tårnet til Røros kirke.
Foto: Chris Nyborg (2014).
Slagghauger på Røros.
Foto: Chris Nyborg (2014).
Smelthytta på Røros, som nå er museum.
Foto: Chris Nyborg (2014).
Kobberbarre på museet på Røros.
Foto: Chris Nyborg (2014).
Tømmerrenne ved lille Langtjern på fløtningskanalen Femunden-Feragen.
Foto: Henrik Jacob Ielstrup/Norsk Skogmuseum (1905).

Røros Kobberverk var et av de største og mest innbringende bergverka i Norge, og var i drift fra 1644 til 1977. Den første gruvedrifta ved Røros startet da Lorentz Lossius i 1644 fikk mutingsbrev på en malmforekomst i Rauhåmmåren. Det ble etablert et gruveselskap som startet prøvedrift. Drifta ble imidlertid oppgitt etter kort tid. Lossius skjerpet videre i Storvola etter en anvisning av bonden og reinjegeren Hans Olsen Aasen. Lossius fant en rik forekomst, fikk mutingsbrev og etablerte i 1645 et nytt gruveselskap som ble til Røros Kobberverk. Røros Kobberverk ble noen år senere (1668) slått sammen med selskapet i Rauhåmmåren. Starten på drifta i Rauhåmmåren regnes derfor som starten for Røros Kobberverk. Bergstaden og gruveområdene er i dag et verdensarvsted.

Historie

Det kom raskt i gang gruvedrift for å hente ut det verdifulle metallet, og i 1646 fikk Kobberverket omfattende privilegier. De fikk blant annet definert en cirkumferens med radius på fire gamle mil (45,2 kilometer) med sentrum i Gamle Storwartz gruve på det opprinnelige funnstedet. Innafor dette området kunne bare verket utnytte mineraler, skog og vassdrag til bergverksdrift. De kunne bruke statsallmenningene kostnadsfritt, og de hadde krav på leveranser fra privat skog mot en godtgjørelse. Bøndene ble ilagt plikt til å drive transport og å brenne trekull. Til gjengjeld tilfalt en tiendedel av kobberet kongen.

I 1646 ble den første smeltehytta bygd ved Hitterelva 9 km sørvest for funngruva. Bergstaden Røros vokste etter hvert fram rundt smeltehytta. I alt ble det etablert 10 smeltehytter innafor cirkumferensen, og to utafor. Selv om malmen er tyngre enn trekull og ved, var volumet som trengtes for å drive smelteverket så stort at det ble lettere å transportere malmen enn å sende alt kullet inn til ei sentral smeltehytte.

Det enorme behovet for ved og trekull - ikke bare til smelting, men også til fyrsetting i gruvene - førte til at skogen var uthogd opptil 25 kilometer fra Røros allerede rundt 1670, og fra begynnelsen av 1700-tallet måtte det meste hentes inn fra utafor cirkumferensen. Blant annet ble det i årene 1714 og 1764 gravd en fløtningskanal mellom Femunden og Feragen gjennom Store og Lille Langtjern, med tilhørende tømmerrenner i tre, slik at også trevirket fra de store områdene rundt Femunden også kunne utnyttes. Forbrenninga førte også til betydelig luftforurensning, som i sin tur førte til at skogen ikke vokste skikkelig opp igjen.

Verket kjøpte opp betydelige eiendommer, og i 1819 er det notert at Rørosgodset besto av 248 skyldsatte bruk. Skogen og eiendommene ble solgt til staten i 1936.

I 1977 måtte Røros Kobberverk erklære seg konkurs. I løpet av tida det hadde blitt drevet var det henta ut 110 000 tonn kobber og 525 000 tonn svovelkis. I tillegg til kobberkis og svovelkis fører ertsforekomstene i området også sinkblende og magnetkis.

Direktører

Denne oversikten over direktører omfatter de stedlige direktørene, ikke medlemmer av direksjonen som satt i Trondheim. I artikkelen Nordafjelske bergamt finner man en oversikt over en del av embetsmennene der. Etter 1940 var det ikke lenger noen direktør, men styreleder fylte omtrent samme funksjon og er derfor satt inn i lista. I perioder er det overlapping mellom direktørene.

Storwartzfeltet

Storwartzfeltet omfatter blant annet Gamle Storwartz gruve og Nye Storwartz gruve. Sistnevnte, der funnet ble gjort i 1708, har vært den største og rikeste i Verkets historie. Den har levert omkring 600 000 tonn smeltemalm som har gitt 35 000 tonn kobber. Andre gruver i dette feltet er Hestkletten, Christianus Qvintus, Nyberget, Nye Skolskinnet, Gamle Solskinnet og Kronprins Olavs gruver.

Nordgruvefeltet

På Nordgruvefeltet finner man blant annet Arvedals gruve fra 1657, Kongens gruve fra 1736, Rødalen gruve, Christianus Sextus gruve, Muggruven og Lergruvbakken gruve. Sistnevnte var i drift 1973 til 1977 som den siste gruva på Røros.

Verdensarvstedet

Røros bergstad med Smelthytta kom med på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv i 1980. Dette var det første industristedet som kom inn på verdensarvlista. I 2010 ble området utvida slik at hele cirkumferensen (se avsnitt om historie over) ble med, og verdensarvstedet omfatter nå hele 6000 kvadratkilometer. Blant hovedattraksjonene er Olavsgruva som er åpen for besøk, museet i Smelthytta i Røros sentrum og ikke minst de enorme slagghaugene.

Se også

Litteratur