Røros Kobberverk: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Linje 34: Linje 34:
* [[Leonhard Christian Borchgrevink]], 1737–1772.
* [[Leonhard Christian Borchgrevink]], 1737–1772.
* [[Peder Hiort]], 1772–1789.
* [[Peder Hiort]], 1772–1789.
* [[Erik Otto Knoph]] og [[Johan Mølmann Lysholm]], 1789–1812.
* [[Erik Otto Knoph (1764–1818)|Erik Otto Knoph]] og [[Johan Mølmann Lysholm]], 1789–1812.
* Den administrerende Kommission, 1812–1813.
* Den administrerende Kommission, 1812–1813.
* [[Joachim Fredrik Daldorph]], 1813–1827.
* [[Joachim Fredrik Daldorph]], 1813–1827.

Sideversjonen fra 28. apr. 2016 kl. 14:00

Røros kobberverks logo på tårnet til Røros kirke.
Foto: Chris Nyborg (2014).
Slagghauger på Røros.
Foto: Chris Nyborg (2014).
Smelthytta på Røros, som nå er museum.
Foto: Chris Nyborg (2014).

Røros Kobberverk var et av de største og mest innbringende bergverka i Norge, og var i drift fra 1644 til 1977. Det første funnet av kobbermalm ble gjort i 1644, og to år senere ble bergstaden Røros grunnlagt ved gruva. Byen og gruveområdene er i dag et verdensarvsted.

Historie

I 1644 fant reinjegeren Hans Aasen kobbermalm ved Storvola, omkring ni kilometer nordøst for Røros. Det kom raskt i gang gruvedrift for å hente ut det verdifulle metallet, og i 1647 fikk verket omfattende privilegier. De fikk blant annet definert en cirkumferens med radius på fire mil (45,2 kilometer i dagens måleenheter) med sentrum i Storswartz gruver på det opprinnelige funnstedet. Innafor dette området kunne bare verket utnytte mineraler, skog og vassdrag til bergverksdrift. De kunne bruke statsallmenningene kostnadsfritt, og de hadde krav på leveranser fra privat skog mot en godtgjørelse. Bøndene ble ilagt plikt til å drive transport og å brenne trekull. Til gjengjeld tilfalt en tiendedel av kobberet kongen.

I 1646 ble den første smeltehytta bygd ved Hitteren, elva som renner gjennom Røros. Det ble etter hvert i alt 11 smeltehytter innafor cirkumferensen. Det lønte seg nemlig å smelte nær gruvene. Selv om kobber er tyngre enn trekull og ved, var volumet som trengte for å drive smelteverket så stort at det ble lettere å transportere kobberet enn å sende alt kullet inn til ei sentral smeltehytte.

Det enorme behovet for ved og trekull - ikke bare til smelting, men også til fyrsetting i gruvene - førte til at skogen var uthogd opptil 25 kilometer fra Røros allerede rundt 1670, og fra begynnelsen av 1700-tallet måtte det meste hentes inn fra utafor cirkumferensen. Forbrenninga førte også til betydelig luftforurensning, som i sin tur førte til at skogen ikke vokste skikkelig opp igjen.

Verket kjøpte opp betydelige eiendommer, og i 1819 er det notert at Rørosgodset besto av 248 skyldsatte bruk. Skogen og eiendommene ble solgt til staten i 1936.

I 1977 måtte kobberverket erklære seg konkurs. I løpet av tida det hadde blitt drevet var det henta ut 110 000 tonn kobber og 525 000 tonn svovelkis. I tillegg til kobberkis og svovelkis fører ertsforekomstene i området også sinkblende og magnetkis.

Direktører

Denne oversikten over direktører omfatter de stedlige direktørene, ikke medlemmer av direksjonen som satt i Trondheim. I artikkelen Nordafjelske bergamt finner man en oversikt over en del av embetsmennene der. Etter 1940 var det ikke lenger noen direktør, men styreleder fylte omtrent samme funksjon og er derfor satt inn i lista. I perioder er det overlapping mellom direktørene.

Østgruvefeltet

Østgruvefeltet omfatter blant annet Gamle Storwartz gruve og Ny Storwartz gruve. Sistnevnte, der funnet ble gjort i 1708, har vært den største og rikeste i verkets historie. Den har levert omkring 600 000 tonn smeltemalm som har gitt 35 000 tonn kobber. Andre gruver i dette feltet er Hestkletten, Christianus Qvintus, Nyberget, Nye Skolskinns, Gamle Solskinns og Kronprins Olavs gruver.

Nordgruvefeltet

På Nordgruvefeltet finner man blant annet Kongens gruve fra 1736), og Rødalen gruve, Christianus Sextus gruve, Muggruven og Leirgruvebakken gruve. Sistnevnte var i drift 1973 til 1977 som den siste gruva på Røros.

Verdensarvstedet

Røros bergstad med smeltehytta kom med på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv i 1980. Dette var det første industristedet som kom inn på verdensarvlista. I 2010 ble området utvida slik at hele cirkumferensen (se avsnitt om historie over) ble med, og verdensarvstedet omfatter nå hele 6000 kvadratkilometer. Blant hovedattraksjonene er flere gruver som er åpne for besøk, museet i smeltehytta i Røros sentrum og ikke minst de enorme slagghaugene.

Litteratur