Russerkirkegården (Rana)

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 26. mai 2017 kl. 08:05 av Cnyborg (samtale | bidrag) (Ny side: {{thumb|Russergrava Mo i Rana 01.jpg|Monumentet over falne sovjetiske krigsfanger på Mo kirkegård. Bildet er tatt i mai, noen uker etter at det sist ble lagt ned blomster.|Chris Nyborg...)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Monumentet over falne sovjetiske krigsfanger på Mo kirkegård. Bildet er tatt i mai, noen uker etter at det sist ble lagt ned blomster.
Foto: Chris Nyborg (2017).

Russerkirkegården er et felt på Mo kirkegård i Mo i Rana der det er gravlagt sovjetiske krigsfanger som omkom under tvangsarbeid på Nordlandsbanen. Omkring nitti sovjetborgere døde i Rana. En del av dem ble gravlagt på kirkegården, og minnesmerket der ble reist av overlevende fanger sommeren 1945. Rett ved siden av er det sju britiske krigsgraver. Under Operasjon Asfalt i 1951 skulle alle levninger etter sovjetborgere samles på Tjøtta internasjonale krigskirkegård, men i Mo sørga lokalbefolkninga for at russerkirkegården ble stående – som den eneste av de opprinnelige sovjetiske krigsgravplassene i Nord-Norge.

Operasjon Asfalt var en politisk motivert samling av de sovjetiske krigsgravene. Kort forklart var det et ønske om å forhindre at Sovjetunionen ikke kunne bruke besøk ved gravplassene som påskudd for å reise land og strand rundt, da man frykta at de kunne bruke anledningen til å spionere på militæranlegg under den kalde krigen. Etter en plan som Jens Christian Hauge sto bak skulle levningene av omkring 8000 krigsfanger fra rundt 88 steder i Nord-Norge flyttes til Tjøtta i løpet av perioden juli til oktober 1951. Den offiselle begrunnelsen var at de skulle få et verdig og offisielt siste hvilested. Måten operasjonen ble utført på motsier dette; det var et skittent nattarbeid, der levningene ofte ble behandla med alt annet enn verdighet.

I Tromsø var det en mindre demonstrasjon mot operasjonen, og i Narvik nekta noen å utføre arbeidet. Ellers var det ikke protester mot Operasjon Asfalt, og begge disse stedene fikk man utført oppdraget. Det skulle bli annerledes i Mo i Rana.

Tidlig om morgenen den 2. november – litt på overtid i forhold til planen om å være ferdig i oktober, før frosten satte inn – ankom ei gruppe på elleve menn havna i Mo i Rana. De hadde med seg hakker og spader, og skulle flytte levningene og fjerne monumentet. På dette tidspunktet hadde nordnorske aviser omtalt operajonen, som til tider var den reneste likskjending. Den 9. oktober 1951 kunne Nordland Arbeiderblad fortelle at tjue sovjetborgere som var grav opp i Mosjøen hadde blitt partert og lagt tre og tre i papirsekker, og at et av likene hadde blitt slengt på en søppelhaug. Folk reagerte sterkt på dette. Operasjonen hadde starta lengst nord, og etterhvert som man kom sørover ble stadig flere kjent med hvor ille det var. Kommunistene var spesielt opprørt over denne behandlinga av falne allierte.

Erling Moe i Norges Kommunistiske Parti leda en mobilisering i Mo i Rana. Det ble delt ut løpesedler og hengt opp plakater i byen. Da de elleve ankom for å utføre jobben regna de med at det kom til å være rundt 30-40 kommunister som møtte opp. Flere enn arbeidslaget, men i verste fall ikke mer enn den lokale ordenmakta kunne ta seg av. Da de ankom kirkegården må de ha fått sjokk, for der sto det omkring 700 mennesker i ring rundt kirkegården. Mange av dem kom rett fra skiftet på jernverket og i gruvene. De sto med norske flagg, og mange hadde arbeidshjelmene på seg. Det var ikke bare kommunistene som samla seg, men en betydelig del av befolkninga som kom for å protestere mot det de så som et grovt overgrep.

Arbeidslaget måtte trekke seg unna med uforretta sak. Samme dag noterte Jens Christian Hauge at arbeidsgjengen var skremt vekk, og at han hadde gitt beskjed om at gravinga i Mo måtte innstilles. Han mente det var svært kjedelig at man måtte fravike en beslutning på grunn av motstand.

Det ble aldri noe nytt forsøk på å fjerne russerkirkegården i Mo i Rana. 1. og 17. mai hvert år legges det ned blomster ved minnesmerket, og folk i Mo er stolte over at deres minnesmerke ble stående.

Litteratur