Russland

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 2. jan. 2019 kl. 12:09 av Andreas Mar-Nor (samtale | bidrag) (Maken til nisser paa Stortinget og i PST. Pinlig, pinlig, pinlig.)
Hopp til navigering Hopp til søk
Christian V i russiske Tsarskij tituljarnik (1670-årene). Vi aner et østslavisk drag over monarken

Russland (Den russiske føderasjon) er et av Norges naboland i øst. Det er verdens største land i areal, og har vel 144 millioner innbyggere, som i hovedsak bor i (sør)vestlige Russland. Landet er en føderasjon av 83 territorielle subjekter, blant annet byer, oblaster og republikker, som har varierende grad av sjølstyre. Flere er etnisk basert, herunder subjekter for samiske folk og for jøder. Flertallet av befolkningen – vel fire av fem – er imidlertid etniske russere. Russisk er offentlig språk.

Forbindelser mellom Norge og Russland, herunder landets forløpere, går over tusen år tilbake. I nordøst (Finnmark) var bjarmer og republikken Novgorod tidlige naboer i fred og krig, mens man i sørøst (gjennom østerled) hadde Kievriket. Med århundrene ble alle disse forløperne samlet under Moskva, som gjennom 1600-tallet transformerte seg fra middelaldersk fyrstedømme til imperium etter europeisk modell. Det russiske keiserriket bestod fra 1721 til 1917. Som republikk gikk landet deretter inn i Sovjetunionen fra 1922. Etter sammenbruddet i 1991 har Russland blant annet tatt landets tidligere riksvåpen og -flagg tilbake, samtidig som landet ikke fysisk har forsøkt å fjerne sin kommunistiske fortid: blant annet kan man fremdeles påtreffe Lenin-byster med mer på offentlig sted.

Pomorhandel var lenge viktig i Nord-Norge samt på Svalbard, og for samer inngår en del av Russland i deres leveområde, herunder reindriftområde.

Historie

Carta marina (1539) viser Moscovie pars (Moskvas land) i nedre høyre hjørne
Bildet viser Marmorpalasset i St. Petersburg, og ble malt i 1799 av svensk-russiske Benjamin Patersen
Den sovjetiske isbryteren «Krassin» til kai i Harstad i 1928
Begravelse av russiske krigsfanger på Moland kirkegård i Fyresdal etter frigjøringen i 1945
Augusta Aasens grav på Den røde plass i Moskva i 2011
Svalbard-rubler

I vikingtiden var det utstrakte forbindelser mellom Skandinavia og Russland. Dette viser også arkeologiske funn.[1] Mens svensker var flertallige, ble Russland også oppsøkt av nordmenn og av daner. Olav Haraldsson flyktet i 1028 til Russland, og forble der frem til slaget på Stiklestad i 1030. Forgjengeren Olav Tryggvasson skal også ha bodd der.

Flere deler av Russland har egne norske navn som stammer fra vikingtiden, herunder Bjarmeland (Bjarmaland) for dagens Murmansk oblast, Gardarike (Garðar, Garðariki) for Kievriket og Holmgard (Holmgarðr) for Novgorod.

I middelalderen bestod dagens Russland av flere ulike statsdannelser, herunder republikken Novgorod i nordvestlige Russland, fyrstedømmet Kiev i dagens Ukraina og fyrstedømmet Moskva (Vladimir, Suzdal) mellom disse. Geografisk var det bjarmer og deretter Novgorod som var Norges nabo.

Fra 1000-tallet til 1200-tallet ble det gjennomført mange plyndringer i Bjarmeland, blant annet et i 1026 av Tore Hund på Bjarkøy. Plyndringene gikk samtidig motsatt vei. Norge og Novgorod var på 1300-tallet i krig, som ble avsluttet med Novgorod-traktaten av 1326.

Etter Konstantinopels fall i 1453 begynte fyrsten i Moskva å betrakte seg som Romerrikets arvtaker, ikke minst som etterkommer av en bysantinsk prinsesse. De adopterte tittelen tsar (cæsar, keiser) og den tohodete ørnen som fremdeles utgjør Russlands riksvåpen, mens Moskva ble utropt til Det tredje Roma.

I årene rundt 1700 søkte tsar Peter den store å bygge opp Russland til en europeisk stormakt, og han reiste personlig til Amsterdam for å lære om moderne sjøfart. Der traff han nordmannen Cornelis Cruys, som ble viseadmiral i den nye russiske marinen. Cruys rekrutterte i denne forbindelse flere norske sjøfolk i Amsterdam. En omtrent samtidig nordmann i Russland var Peter Bredal. Bemerkelsesverdig mange nordmenn fikk bemerkelsesverdig høye stillinger i det nye russiske statsapparatet.

Med grensekonvensjonen av 1826 ble riksgrensen mellom Norge og Russland fastsatt. Dette rammet blant annet nomadismen i området.

Anatolij de Krupenskij ble i 1905 Russlands første ambassadør til Norge.

I 1920 skal det ha blitt forbudt å føre russisk litteratur til eller gjennom Norge, noe som ledet til «Smuglingssaken».

Det politiske forholdet til Russland har vært vekslende. Under andre verdenskrig var Sovjetunionen en viktig alliert, mens landet både før og etter krigen ble ansett som en trussel av norske myndigheter. Under okkupasjonen 1940–1945 fantes det et stort antall sovjetiske krigsfanger i Norge. De ble fordelt på fangeleire over hele landet, og har på godt og vondt skrevet seg inn i ulike områders lokalhistorie. Blant annet ble de satt til å bygge vei på Helgeland og i Salten, som har fått det utvetydige navnet Blodveien. Sovjetiske fanger ble slett behandlet, og flere norske sivilpersoner forsøkte derfor å yte dem hjelp, skjønt dette var forbudt. Fra Harstad by kjennes fortellingen om da Olve Reiersen satte igjen fiskepudding til noen fanger i en bakgård i Strandgata. Dagen etter gikk han tilbake til fru Birkeland for å kjøpe mer. Hun lurte på om Reiersen hadde gjester, og han fortalte da hva saken gjaldt. – Da skal du få denne gratis, kvitterte hun. Etter krigen ble det reist en rekke monumenter og gravminner, blant andre russemonumentet på Trondenes i Harstad.

Etter andre verdenskrig satt regjeringen med ansvar for tusenvis av sovjetiske levninger som fordelte seg på gravlunder fra nord til sør, og måtte da veie hensynet mellom gravfred og pårørendes adgang på den ene siden og risiko for sovjetisk spionasje på den andre. Regjeringen besluttet å flytte alle krigsgraver til Tjøtta. Dette ble for øvrig en ømtålig affære som kjennes under navnet Operasjon Asfalt.

Fra 1954 var det ordinær import av sovjetiske bilmerker, herunder Lada, til Norge.

Den kalde krigen skapte tidvis høyt spenningsnivå mellom Norge og Sovjetunionen. Men det var også samarbeid på flere områder, ikke minst felles fiskeriforvaltning.[2] Slikt som gjensidig utveksling av rå- og forskningsdata, norsk IT-hjelp til russiske forskerkolleger og standardisering av begge lands fartøy, fangstutstyr og måleinstrument bidro til å bygge ned nasjonale forskjeller, og selv om det tidvis var uenighet om størrelsen på fangstkvoter, beskrives fellesforvaltninga som ei suksesshistorie.

Etter kommunismens fall har det vært betydelig avspenning, men det kan til tider fortsatt være anspent mellom Norge og den store naboen i øst til tross for det militære samarbeidet mellom Russland og NATO. Det har blant annet vært flere vansker omkring delelinje, kontinentalsokkel og fangstkvoter i nordområdene.

Etter Sovjetunionens fall hadde Mosjøen Aluminiumverk en spesiell satsing på anodemasse til Russland.

I sovjettida kunne det være vanskelig å passere den 196 km lange grensa mellom Norge og Russland. Etter oppmykninga i 1990-åra steg antall grensepasseringer til omkring 8000 i året i 1990-åra. I 2013 har dette økt til hele 250 000 i året, ikke minst som følge av innføringen av grenseboerbevis.

Det ble i 1993 oppstandelse da Utenriksdepartementet fikk nyss om at Russland hadde satt egen valuta i sirkulasjon på Svalbard. Myntene var vanlige russiske rubler, men hadde spesielt motiv som blant annet viste isbjørn, og ble derfor kjent som Svalbard-rubler.[3] Bruk av russiske rubler som betalingsmiddel i Norge ble ansett som problematisk for Norges suverenitet. UD henvendte seg til russiske myndigheter, og myntene ble for det meste inndratt og smeltet.

I 2017 ble norske Frode Berg, tidligere grensevakt, pågrepet i Moskva og siktet for spionasje: dette ble kjent som Frode Berg-saken. Og påfølgende år ble russiske Mikhail Botsjkarev pågrepet på Oslo lufthavn og siktet for det samme. Etter noen uker ble Botsjkarev imidlertid løslatt fra varetekt etter at domstolene ikke lenger fant mistanken mot ham tilstrekkelig opprettholdt, og dro kort tid senere tilbake til Moskva.

Russlands ambassade ligger i Drammensveien 74 i Oslo.

Filantropi

Det finnes en håndfull norske stiftelser med særlig tilknytning til Russland. Eldst er Den russiske Keiser Nikolaus den Førstes Legat for trengende sjømenn fra Mandal ladested.[4] Legatet ble opprettet av Oscar I den 23. mai 1844 på Stockholm slott på vegne av tsaren, og var til minne om da de førstbergede fra det forliste linjeskipet «Ингерманландия» (Ingermanlandia) den 14. september kom i land i Mandal. Med 4.200 spesidaler i grunnkapital var legatet etter forholdene stort.

Av nyere innretninger har man Kristen Russisk Litteratur, som ble opprettet i 1990 – beleiligvis ved kommunismens fall – for å «spre Adventbudskapet i Russland» gjennom litteratur og hjelpe fattige mennesker der,[5] og Hjelp til Russland, som ble opprettet omtrent samme tid for å «avhjelpe humanitær og åndelig nød for Øst-Europeere».[6] Begge er hjemmehørende i bibelbeltet. Lengre nord har man Stiftelsen Tysfjord–Russland, som mer legger vekt på folk-til-folk-samarbeid på områder som kultur, utdanning, miljø og næring.[7]

Akademia

Russisk og russlandsstudier finnes det ved flere norske universiteter, som dessuten har samarbeidet med universiteter i Russland. Ved Nord universitet er over 300 russiske statsborgere uteksaminert med graden bachelor i nordområdestudier.[8]

Det norske universitetssenter i St. Petersburg ble åpnet rundt 1998 i samarbeide mellom Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Universitetet i Tromsø og NTNU. Det ble i 2018 besluttet avviklet.

Kultur

Fra Vefsn i Nordland kjennes sagnet Russarane på Råsvoll.[9] Rundt 1700 skal et skip ha stevnet inn i Vefsnfjorden, og i land steg det en kvinne som blant sine eiendeler hadde hvite, broderte hansker med perler i. I en variant av sagnet het kvinnen Elsa (Elisabeth), og var en høyadelig kvinne som hadde flyktet fra Russland. I en variant av sagnet ble adelskvinnen – betegnende nok – gift på Rossvoll. I samme område er Vefsn Bygdesamling for øvrig kjent for sin samling russeboller.

I Sør-Varanger i Finnmark skal det stå en vel to meter høy trestatue av kronet norsk løve og russisk bjørn i omfavnelse.[Bilde ønskes]

Referanser

  1. ↑ Brink 2011.
  2. ↑ Hammer & Hoel 2012.
  3. ↑ Samlerhuset ukjent år. «De illegale Svalbardrublene : Myntene som truet Norges suverenitet over Svalbard». https://www.samlerhuset.no/internasjonal/mynter-internasjonal/svalbardrublene.
  4. ↑ Stiftelsesregisteret. Vedtekter. https://lottstift.no/stiftelsesregisteret/UploadFile/977149061.PDF
  5. ↑ Stiftelsesregisteret. Vedtekter. https://lottstift.no/stiftelsesregisteret/UploadFile/981670345.PDF
  6. ↑ Stiftelsesregisteret. Vedtekter. https://lottstift.no/stiftelsesregisteret/UploadFile/982199638.PDF
  7. ↑ Stiftelsesregisteret. Vedtekter. https://lottstift.no/stiftelsesregisteret/UploadFile/992362596.PDF
  8. ↑ Støver, Nina 2017. «– Et tidkrevende, men viktig samarbeid». Senest endret 10. november. https://www.nord.no/no/om-oss/fakulteter-og-avdelinger/fakultet-for-samfunnsvitenskap/artikler/Sider/et-tidkrevende-men-viktig-samarbeid-internasjonalisering-marit-sundet.aspx
  9. ↑ Svare & Bakke 1973:106-108.

Litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Russland&oldid=1248184»