Sør-Afrika

Sør-Afrika er en republikk lengst sør på det afrikanske kontinentet. Økonomisk og teknologisk ligger Sør-Afrika langt framme sammenlikna med andre afrikanske land, men det er også et land med store økonomiske og sosiale forskjeller. En viktig årsak til dette er apartheidpolitikken som ble ført fra 1948 til 1994, og før dette kolonistyre og en gradvis oppbygging av raseskillepolitikken. De forskjellige folkegruppene skulle holdes atskilt, og den hvite minoriteten nøt store privilegier. Gjennom sjøfart og gjennom en del utvandring til Sør-Afrika i tiåra før første verdenskrig har det blitt knytta mange bånd mellom Norge og Sør-Afrika.

Geografi

Landet har et areal på drøyt 1,2 millioner kvadratkilometer, altså noe over tre ganger så stort som Norge. Kystlinja er på omkring 3000 km.

Klimaet er svært variert. I sørvest har man et middelhavsklima med vinternedbør; i nordvest halvørken; i lavlandet i nordøst subtropisk klima og på høysletta i innlandet behagelige dagstemperaturer og lave nattetemperaturer.

Landets største by er Johannesburg, som ligger på 1753 meter over havet på høysletta. Sør-Afrika har ikke definert noen hovedstad i sin konstitusjon. Den utøvende makt, det vil si president og regjering, har sete i Pretoria/Tshwane, mens parlamentet er samla i Cape Town (tidligere oftest omtalt som Kappstaden på norsk). Den dømmende makt, Høyesterett, har sete i Bloemfontein, mens en egen konstitusjonell Høyesterett sitter i Johannesburg. Hovedstadsfunksjonene er dermed fordelt på hele fire byer.

Befolkning, språk og religion

Det bor nær 58 millioner mennesker i Sør-Afrika, med en befolkningstetthet på omkring 47,3 innbyggere per kvadratkilometer. Befolkninga er svært sammensatt. Den svarte befolkninga utgjør omkring 81 prosent fordelt på en rekke forskjelige folkegrupper, hvite omkring 8 prosent, asiater omkring 2,5 prosent og personer av blanda herkomst rundt 8,5 prosent. Den hvite befolkninga består for det meste av etterkommere av engelske innvandrere og afrikaanerne som hovedsakelig er av nederlandsk avstamning; ut over dette var det også innvandring fra flere andre europeiske land. Blant asiatene er den største gruppa etterkommere av indiske arbeidere som ble henta inn i kolonitida. De av blanda herkomst, under apartheidstyret definert som coloureds('fargede'), er etterkommere av blant annet slaver fra indonesiske kolonier og andre deler av Afrika, lokal urbefolkning og de første hvite innvandrerne.

I dag har Sør-Afrika hele elleve offisielle språk, mot to under apartheidpolitikken. Zulu og xhosa er de største regna ut fra hvor mange som har dem som morsmål. Engelsk, med en distinkt sør-afrikansk aksent, fungerer ofte som fellesspråk. Afrikaans, et nederlandsk språk som ligger svært nær flamsk, var sammen med engelsk offisielt språk i apartheidtida, og tales fortsatt av mange afrikaanere. De andre offisielle språkene er alle bantuspråk, hvorav flere også er offisielle språk i naboland.

Ved siden av de offisielle språkene er det noen som har vern som minoritetsspråk i grunnloven, blant annet noen khoisan-språk, urdu, hindi, tamil, arabisk, portugisisk, tysk, gresk og hebraisk. Det finnes også flere kreolspråk som har utvikla seg ved blanding av andre språk. I gruvene snakker mange fanegalo, og i Soweto og andre deler av Johannesburg er det mange som snakker kreolspråket isiCamtho eller tsotsitaal, en blanding av forenkla zulu og xhosa ispedd mange ord fra engelsk og afrikaans.

Sør-Afrika er definert som en sekulær stat uten noen statsreligion. Over åtti prosent tilhører forskjellige kristne trossamfunn. Rundt 16 prosent utøver tradisjonelle, afrikanske religioner, oftest former for animisme og sjamanisme. Islam er nest størst av verdensreligionene, med omkring to prosent av befolkninga. Det er også mindre grupper av hinduer og jøder.

Historie

De eldste sporene etter mennesker i området går omkrign 200 000 år tilbake. Folkegruppene khoi-khoi og san regnes for å være blant de som har vært lengst i Sør-Afrika. Bantufolk, inkludert zulu og xhosa, migrerte nordfra i førhistorisk tid.

Første gang en europeer beskrev området var i 1488, da portugisiske Bartholomeu Diaz kom dit. Portugiserne etablerte noen handelsruter, men det var nederlenderne som for alvor begynte å ta området i besittelse da de i 1652 grunnla handelsstasjonen der vi nå finner Cape Town. Europeerne kolonisering møtte tidvis sterk motstand, spesielt fra zuluene. Det var heller ikke bare fryd og gammen mellom europeerne; konflikten mellom engelskmenn og afrikaanere (også kjent som boere) utvikla seg gradvis og ble stadig mer tilspissa. Da man mot slutten av 1800-tallet fant rike mineralforekomster, ikke minst gull og diamanter, ble denne rivaliseringa enda skarpere. Det ble utkjempa to kriger, kjent som boerkrigene, som britene til slutt gikk seirende ut av.

Som følge av krigene ble Unionen Sør-Afrika oppretta i 1910. Dermed var området ikke lenger en vanlig britisk koloni, selv om båndene til Storbritannia forble sterke. Innføringa av raseskillepolitikken begynte raskt etter dette, og var spesielt tydelig i områdene der boerne hadde flertallet. Da et afrikaaner-dominert parti vant valget i 1948 ble raseskillet forsterka, og fikk navnet apartheid. Motstanden mot raseskillepolitikken tiltok i styrke, og myndighetene svarte med stadig økende undertrykkelse. Den største av anti-apartheidorganisasjonene, African National Congress (ANC), ble forbudt i 1960. I løpet av 1960-åra ble det stadig mer oppmerksomhet omkring apartheid internasjonalt. Gjennom 1960- og 1970-åra ble det iverksatt en rekke tiltak mot landet, med økonomisk og kulturell boikott som noe av det viktigste. Sør-Afrika mista også en del støttespillere i regionen. De portugisiske koloniene Mosambik og Angola ble selvstendige etter revolusjonen i Portugal i 1975, og i 1980 ble det hvite mindretallsstyret i Zimbabwe, tidligere Rhodesia, avvikla. Landet ble dermed stadig mer isolert. Den interne undertrykkelsen ble stadig verre; en av de verste enkelthendelsene kom i 1976 da sikkerhetsstyrker slo ned et opprør i Soweto og drepte mellom 200 og 600 skoleungdommer.

Mot slutten av 1980-åra begynte en oppmykingsprosess, og i 1990 begynte myndighetene en styrt avvikling av apartheidpolitikken. Det første frie valget med stemmerett for alle folkegrupper ble holdt i 1994, og ANC-lederen Nelson Mandela ble valgt som det nye Sør-Afrikas første president. Det har siden blitt gjennomført mange reformer for å forsøke å utjevne forskjellene i landet. Samtidig ønska man ikke å provosere fram nye splittelser eller i verste fall borgerkrigstilstand, og det ble derfor ikke gjennomført noen tvungen omfordeling av ressursene. Etter mange tiår med privilegier for den hvite minoriteten og særdeles vanskelige kår for alle andre, har det vært krevende å føre landet i riktig retning. Svært mange bor fortsatt i områder som knapt kan beskrives som annet enn slumstrøk, og selv om skole- og helsetilbud har blitt bedre, er det mer enn 25 år etter avviklinga av apartheid fortsatt enorme forskjeller. Arbeidsledigheten har holdt seg på over 20 prosent siden 1994, kriminalitet og rusproblemer er utbredt og mange får ikke skolegang utover de første åra fordi de må hjelpe til med å forsørge familien.

Kunnskap og kultur

Under apartheidregimet var sør-afrikansk kulturliv prega av å være en hvit, engelsk- og afrikaansspråklig kultur som møtte internasjonal boikott, og en eksilkultur med et betydelig større mangfold. Etter 1994 har publisering på afrikanske språk økt kraftig, men fortsatt er engelsk og afrikaans de største språkene i litteraturen. To sør-afrikanere, Nadime Gordimer og J.M. Coetzee, har vunnet Nobelprisen i litteratur.

Landet har 26 offentlige universiteter med rundt en million studenter, og i tillegg flere store private høyere utdanningsinstitusjoner. Det har siden 1994 vært en dobling i antall studenter, og det aller meste av dette skyldes at alle folkegrupper nå har tilgang til høyere utdanning. Men det er fortsatt store skjevheter i systemet, fordi mange på grunn av fattigdom, overfylte skoler i slumstrøk og andre årsaker sliter med å kvalifisere seg eller må gå ut i jobb tidlig.

Sør-Afrika og Norge

Norsk utvandring til Sør-Afrika hadde ikke på langt nær så stort omfang som utvandringa til Nord-Amerika, men den satte spor. Perioden med mest utvandring gikk fra 1882 til 1914, da noe i underkant av 1500 nordmenn reiste dit. Den starta og slutta med krig: I 1881 endte Transvaal-krigen, og det ble mer attraktivt å bosette seg der. De norske nybyggerne kom seg gjennom boerkrigene (med frivillige på begge sider). Men da første verdenskrig brøt ut i 1914 ble det stopp i utvandringa. Både før og etter dette har det også vært noe norsk utvandring til Sør-Afrika i form av sjømenn som gikk i land og bosatte seg der. Det har også vært en del norsk misjonsvirksomhet i Sør-Afrika.

 
Johan Brydes landstasjon i Durban, etablert i 1907.
Foto: Nasjonalbiblioteket (1914).

Av spor etter nordmenn i Sør-Afrika kan nevnes at byen Port Shepstone oppsto som det norske Marburg-settlementet i 1882. Der finner man Norwegian Settlers Association of Marburg. I Cape Town finner man Norskeforeningen, som ble etablert i 1897. Det finnes også norske ferdighus fra Strømmen Trævarefabrikk i Natal og Cape Town. Det har vært tre norske sjømannskirker i landet, i Cape Town, Durban og Port Elizabeth. Alle tre er nedlagt.

Norge har ambassade i Pretoria og konsulater i Cape Town, Durban/eThekwini og Johannesburg. Sør-Afrika har ambassade i Oslo. Denne ble oppretta etter apartheidregimets fall. Før dette hadde Sør-Afrika (fra ca. 1989?) et omstridt konsulat i Oslo.

I apartheid-perioden var det mange markeringer mot det sørfafrikanske regimet i Norge. Den 13. mai 1964 ble for eksempel Madserud tennisanlegg i Oslo åsted for en ulovlig demonstrasjon. Norge skulle da spille ei Davis Cup-turnering mot et helhvitt sørafrikansk lag, og mellom 70 og 80 demonstranter storma centercourten og stansa kampen mellom Finn Dag Jagge og Keith Diepraam.

Per 2020 var det nær 1300 personer med sør-afrikansk bakgrunn (innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre) i Norge.

Litteratur og kilder