Sammenlikning som metode

Tegning av Gjøvik Skofabrik 1933. Gjøvik var en mer utprega industriby enn Hamar og Lillehammer.

Sammenlikning som metode, eller komparativ metode, har flere viktige funksjoner i historieforskningen generelt og i lokalhistorien spesielt. Knut Kjeldstadli skriver: ”Spørsmål og forklaringer gjør et fag til vitenskap: beskrivelser er ikke nok. Ved å sammenlikne får vi hjelp til å spørre og til å svare.”[1] Det skilles ofte mellom sammenlikning på langs og sammenlikning på tvers. Komparasjon på langs innebærer at vi jamfører et sted med seg sjøl, men på et annet tidspunkt. Når vi sammenlikninger på tvers, er det andre steder vi ser studieobjektet vårt opp mot.[2]


Nytten av å sammenlikne

 
Thore Myrvang (1858-1939), lærer og politiker. Myrvang var stortingsmann for Venstre og Arbeiderdemokratene fra Hedmark.

For det første vil vi se om et fenomen er helt særegent for samfunnet vårt, på et bestemt tidspunkt, eller om det er mer allment utbredt, enten i tid eller rom. Kanskje vi har en forhåndsoppfatning av at fenomenet vi har avdekka, er noe helt spesielt. Motsatt kan sammenlikning vise at vårt studieobjekt er mer enestående enn vi først har antatt. Eilert Sundt trodde på 1860-tallet at treskjeer var noe som nærmest alle lagde, til eget bruk, men da han undersøkte nærmere, fant han ut at dette var en spesialitet i et bygdelag på Toten. Gardbrukere og husmenn her forsynte på Sundts tid store deler av landet med slike skjeer.[3]

Sammenlikning kan for det andre brukes til å prøve ut forklaringer. Hvorfor har tilsynelatende ganske like vestlandsbygder så vidt forskjellige politiske tradisjoner? På 1880-tallet sto Høyre sterkt i en del bygder, mens andre lokalsamfunn med samme størrelse og næringsgrunnlag var Venstre-bastioner. Gjennom den såkalte forskjellsmetoden kan vi forsøke å finne den avgjørende skilnaden, for eksempel at Venstre-bygdene hadde flest ihuga skolelærere som var Sverdrup-tilhengere. Motsatt kan vi se at ellers ulike kommuner delte politiske oppfatninger. Gjennom overensstemmelsesmetoden, det å avdekke den ene likheten, kan en se at skolelærere hadde sansen for demokratiet til felles.[4]

For det tredje kan sammenlikning brukes til å prøve ut om en teori har mer generell forklaringskraft, og ikke bare gjelder et bestemt samfunn eller tidspunkt. Hadde lærerne like stor autoritet i lokalsamfunna på 1920-tallet, under Arbeiderbevegelsens gjennombrudd, som da Venstre tok makta på 1880-tallet?

Lokalhistorie og lokalisert historie

En skiller gjerne mellom ”egentlig” lokalhistorie, gjerne oppdragsforskning skrevet for en kommune eller en by, og det vi kan kalle lokalisert historie, der det gjøres en lokal punktundersøkelse for å undersøke et ganske allment fenomen nærmere. Mulighetene for sammenlikning avhenger av hva slags lokalhistorie vi bedriver.

For den egentlige lokalhistorien vil sammenlikning mest kunne brukes til å vise det særegne, eventuelt allmenne. I Gjøviks historie (2010) trekkes ofte nabobyene Hamar og Lillehammer inn, for å vise at Gjøvik skilte seg ut på ulike felt. Gjøvik var fra rundt 1900 den mest typiske industribyen av de tre, og i tillegg bodde folk mye trangere.[5]

Når det gjelder sammenlikning for å prøve forklaringer, er også det mulig i ”klassisk” lokalhistorie, men det forutsetter vilje og mandat til å gå utafor den ramma som oppdragsgiver gjerne har satt opp, nemlig studiet av det ene lokalsamfunnet. Et eksempel på årsaksforklaringer er i Oslos historie (1991), der Knut Kjeldstadli prøver å finne bakgrunnen for den sterke Oslo-radikalismen rundt første verdenskrig. Han ser en sammenheng mellom denne og den ganske ekstreme markedsøkonomien som Oslo var prega av. I hovedstaden bodde for eksempel 95 % av befolkningen i leiegårder, mens i mange andre byer var det vanlig at arbeidere eide sitt eget hus.[6]

Også i lokalisert historie vil en ha mulighet til å prøve forklaringer, men til forskjell fra den egentlige lokalhistorien kan en i tillegg teste ut en teoris mer generelle forklaringskraft. Det stort anlagte Skagerrak-Kattegat-prosjektet (1980-tallet) skulle sammenlikne kyststrøka i Sverige, Danmark og Norge, særlig for å finne kulturelle likheter på tvers av statsgrensene.[7]

Motforestillinger fra relativister og holister

Blant samfunnsforskerne hevder de såkalte relativistene at sammenlikning er problematisk. Kulturer kan være svært ulike, og det er vanskelig å jamføre for eksempel familieforhold i norske lokalsamfunn med indiske. Dessuten hevdes det fra holistene at «alt henger sammen med alt», og at det derfor er umulig å ta ut et bestemt fenomen og sammenlikne med tilsvarende fenomen i et annet samfunn. Vi kan ikke tro at enkeltdeler hver for seg er årsaker, for i stedet er det et samvirke mellom disse bestanddelene.[8]

Mot dette sier komparativistene at «vi både kan og må se et fenomen ved å sammenlikne det med liknende fenomener i andre samfunn; ellers kan vi ikke se det spesielle ved det.»[9]

Fortsatt «kvar i sin dal»?

Komparasjon har lenge vært «trendy» i humaniora og samfunnsvitenskap. Også i det lokalhistoriske miljøet har sammenlikning vært et viktig debattema og mål for forskerne, som blant annet diskuterte emnet under Norsk Historikerforenings seminar i 1988. Under tittelen «Kvar i sin dal. Komparasjon som metode i lokalhistoriske studier» ble det holdt flere innlegg om komparativ metode. Noen diskuterte emnet mer generelt, mens andre brukte egen forskning som eksempel på den sammenliknende metoden i praksis. Atle Døssland, som da skreiv Møre og Romsdals historie, viste at de tre fogderia Sunnmøre, Nordmøre og Romsdalen hadde hatt svært ulik økonomisk og demografisk utvikling. Døssland poengterte at disse ulikhetene ”har sett meg på sporet etter avgjerande årsak-verknad relasjoner”.[10] På det samme seminaret slutta Ståle Dyrvik seg til idealet om komparasjon, men viste hvor vanskelig det kunne være i praksis. Bygdebokforfatteren Dyrvik uttalte: ”Eg har skrive om Etne utan eit einaste sideblikk til grannekommunane eller til Sunnhordland under eitt. Kvifor ikkje? Fordi grannebygdene ikkje er fulldekte med allmenne bygdebøker, og fordi dei få som finst ikkje har interessert seg for dei same samfunnskjenneteikna som meg og langt mindre presentert data som eg kan halda opp mot mine.”[11]

Komparativ metode kan altså være vanskelig å bruke i praksis, og noe av den praksisen som gjøres, er lite vellykka. Knut Kjeldstadli skreiv i en Heimen-artikkel i 1992 at ”Vi prater mye løst om sammenlikning, og tilnærmingen brukes stundom dårlig.” Hans eksempel er Bergens historie (1985), der det er mye komparativ statistikk, men ”i blant lurer en på hva forfatteren vil si med den.”[12] De sammenstilte tallene blir altså temmelig intetsigende.

Lokalhistorikerne utnytter ennå ikke det store potensialet som ligger i den komparative metoden. Det er allikevel ingen grunn til å gi slipp på den. På sitt beste fungerer sammenlikning som en tøff sparringpartner. De hypotesene og forklaringene vi drøfter, er det lett å være for snill mot. Kjeldstadli skriver: ”det gode ved sammenliknende metode er at den også yter nødvendig motstand, at historikerne får noe å bryne teoriene sine mot.”[13]

Noter

  1. Kjeldstadli 1999, s. 269.
  2. Kjeldstadli 1999, s. 265.
  3. Sundt 1867-68, s. 17.
  4. Kjeldstadli 1999, s. 267.
  5. Ruud og Nygård 2010. Også i byhistoriene til Hamar (1998) og Lillehammer (2000 og 2004) brukes den komparative metoden for å vise de ulike mjøsbyenes særtrekk.
  6. Kjeldstadli 1992, s. 33-34.
  7. Try 1988, s. 6-8. Try mener allikevel at prosjektet ikke ble spesielt vellykka; kontaktperspektivet mellom kyststrøka i de tre landa ble bedre utforska enn det jamførende.
  8. Kjeldstadli 1999, s. 268.
  9. Samme sted, s. 269.
  10. Døssland 1988, se særlig s. 71.
  11. Dyrvik 1988, s. 55.
  12. Kjeldstadli 1992, s. 27.
  13. Kjeldstadli 1999, s. 269.

Kilder og litteratur

  • Dyrvik Ståle: ”Komparasjon på regionnivå”, i Kvar i sin dal. Komparasjon som metode i lokalhistoriske studier (rapport frå HIFO-seminar 14-16. oktober 1988), Trondheim 1989, s. 55-60.
  • Døssland, Atle: ”Komparasjon i fylkeshistorie”, i Kvar i sin dal. Komparasjon som metode i lokalhistoriske studier (rapport frå HIFO-seminar 14-16. oktober 1988), Trondheim 1989, s. 61-72.
  • Kjeldstadli, Knut: Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget, 2. utgave Universitetsforlaget 1999 (kapittel 18).
  • Kjeldstadli, Knut: ”Komparasjon og byhistorie”, i Heimen, hefte 1 1992, s. 27-34.
  • Ruud, Marit Ekne og Trond Nygård: Vilje til vekst – Gjøvik 150 år (bind 1), Gjøvik 2010.
  • Sundt, Eilert: Om Husfliden i Norge, Christiania 1867-1868.
  • Try, Hans: ”Skagerak-Kattegat-prosjektet og assosiasjonsprosjektet: Internordiske jamførande studier”, i Kvar i sin dal. Komparasjon som metode i lokalhistoriske studier (rapport frå HIFO-seminar 14-16. oktober 1988), Trondheim 1989, s. 5-13.