Samvirke: Forskjell mellom sideversjoner

'''Samvirke''' eller kooperasjon betegner både en ideologi og en foretaksform, som gjennom de siste to hundreårene har hatt stor samfunnsmessig innflytelse. Som ideologisk konstruksjon – i betydningen oppfatning om hvordan verden bør være – er samvirketanken bygd på en historieforståelse og et menneskesyn der kollektiv og samarbeid er viktigere enn individ og konkurranse. Juristen og sosialpolitikeren [[Inge Debes]] beskrev det ideologiske fundamentet på følgende måte i 1925:  

Med litt mer analytiske formuleringer kan vi si at samvirke eller kooperasjon er skapt i spenningen mellom et ideelt mål om å skape et bedre samfunn og et pragmatisk mål om å bedre en nærmere definert gruppes økonomiske situasjon. Denne allmenne utopiske ideologien har blitt formet til praktisk politikk – både lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt – av så forskjellige samfunnsgrupper som arbeidere, fiskere, bønder, kunstnere og ulike typer av serviceyrker.

 

På basis av de oppgavene som søkes løst, kan vi skille mellom fire hovedgrupper: [[Forbrukersamvirket]], [[Landbrukssamvirket]], [[Fiskerisamvirket]] og [[Boligsamvirket]]. Landbrukssamvirket og fiskerisamvirket samles ofte under betegnelsen [[produsentsamvirke]] eller produksjonssamvirke. Men kanskje er det begrepsmessig best å reservere uttrykket ”produksjonssamvirke” for forskjellige former for arbeidersamvirke, det vil si virksomheter der arbeiderne eier bedriften de arbeider i, mens ”produsentsamvirke” betegner nettopp samvirkeforetakene innenfor landbrukssamvirke og fiskerisamvirke, som særlig er basert på felles kjøps- og salgslag. Ved siden av disse sektorene har det også vært vanlig å omtale kredittsamvirket og forsikringssamvirket som egne sektorer, men i mange tilfeller er det kanskje vel så naturlig å oppfatte disse virksomhetene som deler eller virkninger av virksomheter knyttet til de fire nevnte hovedsektorene. Gunnar M. Roalkvam bruker begrepet ”flerfunksjonssamvirke” om foreninger som på denne måten tar opp i seg forskjellige oppgaver.  I tillegg til disse kategoriene finnes det også ulike typer av samvirke med tilknytning til offentlig virksomhet, som de såkalte Arbeidssamvirkene, som tidligere ble kalt vernete bedrifter og nå betegnes vekst-bedrifter. Et annet eksempel er lokale samvirkeorganisasjoner, ikke minst innen pleie- og omsorgssektoren, der det offentlige finansierer tjenesten, men hvor brukerne får ansvar for drift og ressursbruk. Roalkvam betegner denne nye og framvoksende sektoren som ”brukersamvirke”. Det er omkring 4000 samvirkeforetak i Norge i dag (2010). De har til sammen ca. 2 millioner medlemmer. Noen konkrete eksempler på samvirkeforetak er [[Coop NKL]], [[TINE]], [[Nortura]], [[Prior]], [[Felleskjøpet Agri]], [[Oslo Taxi]] og TONO.  

 

Basert på samvirkeprinsippene til Den internasjonale kooperative allianse, vedtok Stortinget den 31. mai 2007 Samvirkeloven<ref>http://www.lovdata.no/all/hl-20070629-081.html</ref>. Loven bygde på arbeidet til det såkalte Samvirkelovutvalget, som la fram NOU 2002:6 Lov om samvirkeforetak. I sin begrunnelse for lovforslaget pekte utvalget på at det eksisterte et behov for organisasjonsformer som fremmet aktiv brukerdeltakelse i økonomisk virksomhet og i samfunnslivet generelt. Mangelen på en lov hemmet bruken av samvirkeformen, som utvalget mente både var lite kjent, lite synlig og vanskelig å finne ordentlig ut av.  En lov ville hjelpe på alt dette. I Justisdepartementets proposisjon ble det særlig lagt vekt på at en samvirkelov kunne bidra til å:

I den politiske debatten ble loven oppfattet som en typisk «rød-grønn lov»<ref>http://medlem.nortura.no/2007-nummer-3/samvirkeloven-en-roed-groenn-lov-article16925-11861.html</ref>. Denne karakteristikken pekte dels den aktuelle politiske situasjonen, der Det norske Arbeiderparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti var lovens viktigste pådrivere. Men dels reflekterte oppfatningen også den historiske situasjonen, der arbeiderbevegelsen og organisasjonene innenfor primærnæringene hadde vært de fremst pådriverne for samvirkeprinsippene og samvirkeforetakene. Uttrykket «den sosiale økonomi» betegnet nettopp aktiviteter som har allmennytte eller medlemsnytte – ikke profitt – som sin fremste drivkraft, som bygger på demokratiske verdier, og som organisatorisk er frittstående fra offentlig sektor. Samvirkeforetak og andre organisasjonsformer innenfor den sosiale økonomi, hadde potensial til å bli nyttige supplementer og alternativer til statlig organisering og kapitalbaserte organisasjonsformer, ble det uttrykt fra departementets side. Videre ble det understreket at loven også kunne stimulere til større interesse for samvirkeformen i den offentlige debatt, i forskning og i undervisning. En viktig konsekvens av loven var at de tyngste aktørene innen samvirkebevegelsens hovedsektorer, [[Coop NKL SA]], [[Norsk landbrukssamvirke]], [[Norske Boligbyggelags Landsforbund]] (NBBL), [[Norges Råfisklag]], [[Gjensidige]], [[Landkreditt]] og [[Det Kongelige Selskap for Norges Vel]], gikk sammen om å danne Samvirkesenteret den 1. januar 2008. Formålet med Samvirkesenteret var nettopp å imøtekomme de økende behovene for kunnskap og informasjon om samvirkeformens særpreg og muligheter, som loven åpnet for<ref>http://www.samvirke.org/Omoss/tabid/206/Default.aspx</ref>.