Samvirke

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 30. apr. 2019 kl. 10:22 av Cnyborg (Samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Baksiden av beretning for Fauskevåg Samvirkelag 1962.

Samvirke eller kooperasjon betegner både en ideologi og en foretaksform, som gjennom de siste to hundreårene har hatt stor samfunnsmessig innflytelse. Som ideologisk konstruksjon – i betydningen oppfatning om hvordan verden bør være – er samvirketanken bygd på en historieforståelse og et menneskesyn der kollektiv og samarbeid er viktigere enn individ og konkurranse. Juristen og sosialpolitikeren Inge Debes beskrev det ideologiske fundamentet på følgende måte i 1925:

Kooperasjonens grunntanke; sammenslutning mellem flere personer for i fellesskap å skaffe sig bedre tilfredsstillelse av sine behov enn de kan enkeltvis, har sine røtter like tilbake til den tid da menneskene levde sammensluttet i horder, hvor kampen mot naturen og de ville dyreuhyrer daglig gav lett fattelige vitnesbyrd om at det gjaldt en for alle, alle for en. Som en romantisk drøm har minnet om denne menneskehetens barndomstid, da alle var like, dukket opp atter og atter ned gjennom tidene efter som utviklingen skaper klasseforskjell, undertrykte og undertrykkere, og framfor alt hver gang det skjer økonomiske og politiske forskyvninger klassene imellem. Fellesskapstanken har til tider slått rot og vært ledende i et samfunds opbygging.

Med litt mer analytiske formuleringer kan vi si at samvirke eller kooperasjon er skapt i spenningen mellom et ideelt mål om å skape et bedre samfunn og et pragmatisk mål om å bedre en nærmere definert gruppes økonomiske situasjon. Denne allmenne utopiske ideologien har blitt formet til praktisk politikk – både lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt – av så forskjellige samfunnsgrupper som arbeidere, fiskere, bønder, kunstnere og ulike typer av serviceyrker.

Samvirkeforetak – hovedgrupper og variasjoner

Denne spenningen mellom høye idealer og pragmatisme avspeiles også når vi vender blikket mot samvirke som foretaksform. Et samvirkeforetak eller kooperasjon er i dag definert som «en selvstendig forening av personer som frivillig har gått sammen for å dekke felles økonomiske, sosiale eller kulturelle behov og interesser gjennom et felles eid og demokratisk kontrollert selskap»[1], som det heter i Den internasjonale kooperative allianses (ICA) definisjon fra 1995. Virksomhetens avkastning – bortsett fra en normal forrentning av eventuell innskutt kapital – blir enten stående i virksomheten eller fordelt blant medlemmene på grunnlag av deres andel i omsetningen. Samvirkeforetak har således en dobbeltkarakter, som historikeren Gunnar M. Roalkvam har påpekt. På den ene siden er de medlemsforeninger. På den andre siden forretningsforetak. De kombinerer en sosial og demokratisk dimensjon med en praktisk og økonomisk. Innenfor viktige deler av nærings- og samfunnslivet i Norge er samvirkeforetak den dominerende organisasjonsformen.

På basis av de oppgavene som søkes løst, kan vi skille mellom fire hovedgrupper: Forbrukersamvirket, Landbrukssamvirket, Fiskerisamvirket og Boligsamvirket. Landbrukssamvirket og fiskerisamvirket samles ofte under betegnelsen produsentsamvirke eller produksjonssamvirke. Men kanskje er det begrepsmessig best å reservere uttrykket ”produksjonssamvirke” for forskjellige former for arbeidersamvirke, det vil si virksomheter der arbeiderne eier bedriften de arbeider i, mens ”produsentsamvirke” betegner nettopp samvirkeforetakene innenfor landbrukssamvirke og fiskerisamvirke, som særlig er basert på felles kjøps- og salgslag. Ved siden av disse sektorene har det også vært vanlig å omtale kredittsamvirket og forsikringssamvirket som egne sektorer, men i mange tilfeller er det kanskje vel så naturlig å oppfatte disse virksomhetene som deler eller virkninger av virksomheter knyttet til de fire nevnte hovedsektorene. Gunnar M. Roalkvam bruker begrepet ”flerfunksjonssamvirke” om foreninger som på denne måten tar opp i seg forskjellige oppgaver[2]. I tillegg til disse kategoriene finnes det også ulike typer av samvirke med tilknytning til offentlig virksomhet, som de såkalte Arbeidssamvirkene, som tidligere ble kalt vernete bedrifter og nå betegnes vekst-bedrifter. Et annet eksempel er lokale samvirkeorganisasjoner, ikke minst innen pleie- og omsorgssektoren, der det offentlige finansierer tjenesten, men hvor brukerne får ansvar for drift og ressursbruk. Roalkvam betegner denne nye og framvoksende sektoren som ”brukersamvirke”. Det er omkring 4000 samvirkeforetak i Norge i dag (2010). De har til sammen ca. 2 millioner medlemmer. Noen konkrete eksempler på samvirkeforetak er Coop NKL, NORDKRONEN,TINE, Nortura, Felleskjøpet Agri, Oslo Taxi og TONO.

Samvirkeprinsippene

Selv om oppgavene og medlemsmassen kan variere sterkt, så har de norske samvirkeorganisasjonene historisk sett felles bakgrunn i den såkalte Rochdale-tradisjonen, som har navn etter samvirkelaget som ble startet av veverne i byen Rochdale i nærheten av Manchester i 1844. Virksomheten i Rochdale var bygd på hele 14 prinsipper, som gjennom historien er blitt forenklet og komprimert. Samvirkeforetak over hele verden baserer i dag sin virksomhet på til sammen sju prinsipper og verdier, som ble vedtatt av Den internasjonale kooperative allianse i 1995:

  • Frivillig og åpent medlemskap, som innebærer at foretaket er åpent for alle som kan benytte virksomhetens tjenester og er villig til å påta seg det ansvaret som følger av medlemskapet
  • Demokratisk medlemskontroll, som betyr at virksomheten er kontrollert av medlemmene, som også deltar aktivt i utarbeidelsen av retningslinjer.
  • Medlemmene deltar økonomisk, det vil si at medlemmene bidrar likeverdig til foretakets kapital og kapitalen kontrolleres demokratisk. I regelen er en del av kapitalen selskapets fellesformue. Hvis det utbetales rente på andelsinnskuddet, er denne begrenset. Utbetales det overskudd, skal dette gå til helt bestemte formål, som utvikling av samvirket eller oppbygging av reserver. Hvis overskuddet brukes til å tilgodese medlemmene, skal dette skje i forhold til deres bruk av samvirkets virksomhet.
  • Selvstyre og uavhengighet er et fjerde prinsipp, som understreker at samvirkeforetakene skal være selvstendige organisasjoner tuftet på formålet om å yte hjelp til selvhjelp. Hvis man inngår avtaler med andre organisasjoner eller offentlige myndigheter eller innhenter kapital utenfra, skal dette skje på vilkår som sikrer medlemskontroll og bevarer uavhengighet.
  • Utdannelse, opplæring og informasjon er et femte punkt i ICAs vedtak fra 1995. Punktet innebærer at foretaket skal sørge for utdanning og opplæring av medlemmer og tillitsvalgte, ledere og ansatte, slik at de kan bidra aktivt til utvikling av organisasjonen.
  • Samvirke mellom samvirkeforetak er et prinsipp som slår fast at foretaket tjener medlemmene og bevegelsen best ved å samarbeide med lokale, regionale, nasjonale og internasjonale organisasjoner.
  • Samfunnsansvar er det sjuende og siste punktet og betyr konkret at organisasjonen ved siden av å sørge for medlemmenes interesser også skal bidra til «en bærekraftig utvikling av samfunnet» gjennom retningslinjer som er godkjent av medlemmene.


Samvirkeloven

Basert på samvirkeprinsippene til Den internasjonale kooperative allianse, vedtok Stortinget den 31. mai 2007 Samvirkeloven[3]. Loven bygde på arbeidet til det såkalte Samvirkelovutvalget, som la fram NOU 2002:6 «Lov om samvirkeforetak». I sin begrunnelse for lovforslaget pekte utvalget på at det eksisterte et behov for organisasjonsformer som fremmet aktiv brukerdeltakelse i økonomisk virksomhet og i samfunnslivet generelt. Mangelen på en lov hemmet bruken av samvirkeformen, som utvalget mente både var lite kjent, lite synlig og vanskelig å finne ordentlig ut av. En lov ville hjelpe på alt dette. I Justisdepartementets proposisjon ble det særlig lagt vekt på at en samvirkelov kunne bidra til å:

  • Legge forholdene bedre til rette for samvirkeorganisering
  • Sikre samvirkeformens egenart
  • Sette samvirkeformen og den sosiale økonomi på dagordenen
  • Endre holdninger til samvirkeorganisering

I den politiske debatten ble loven oppfattet som en typisk «rød-grønn lov»[4]. Denne karakteristikken pekte dels den aktuelle politiske situasjonen, der Det norske Arbeiderparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti var lovens viktigste pådrivere. Men dels reflekterte oppfatningen også den historiske situasjonen, der arbeiderbevegelsen og organisasjonene innenfor primærnæringene hadde vært de fremst pådriverne for samvirkeprinsippene og samvirkeforetakene. Uttrykket «den sosiale økonomi» betegnet nettopp aktiviteter som har allmennytte eller medlemsnytte – ikke profitt – som sin fremste drivkraft, som bygger på demokratiske verdier, og som organisatorisk er frittstående fra offentlig sektor. Samvirkeforetak og andre organisasjonsformer innenfor den sosiale økonomi, hadde potensial til å bli nyttige supplementer og alternativer til statlig organisering og kapitalbaserte organisasjonsformer, ble det uttrykt fra departementets side. Videre ble det understreket at loven også kunne stimulere til større interesse for samvirkeformen i den offentlige debatt, i forskning og i undervisning. En viktig konsekvens av loven var at de tyngste aktørene innen samvirkebevegelsens hovedsektorer, Coop NKL SA, Norsk landbrukssamvirke, Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL), Norges Råfisklag, Gjensidige, Landkreditt og Det Kongelige Selskap for Norges Vel, gikk sammen om å danne Samvirkesenteret den 1. januar 2008. Formålet med Samvirkesenteret var nettopp å imøtekomme de økende behovene for kunnskap og informasjon om samvirkeformens særpreg og muligheter, som loven åpnet for[5].

Kilder

Referanser