Sandbanen fra Berger til Leirsund: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(Takk for fin artikkel, Nils! Wikifiserer innledningen pluss litt korrektur.)
Linje 1: Linje 1:
Etter at jernbanen mellom [[Kristiania]] og [[Eidsvoll]] ble bygget i [[1854]] var det noen driftige menn som så mulighetene jerbanen ga. En av disse var Johan Kjus Enger. Han var eier av søndre [[Enger gård]] tidlig på 1900 - tallet og eide skogen opp mot Bergergårdene i [[Skedsmo]].  I dette området var det store forekomster av sand.  På denne tiden var det stort behov for sand til husbygging i hovedstaden, men å få fraktet sanden til byen var vanskelig fordi lastebiler og veier foreløpig ikke var egnet for slik transport.
'''[[Sandbanen fra Berger til Leirsund]]''' var en smalsporet jernbane som var i drift fra 1905 til 1950. Banen ble bygd av [[Johan Kjus Enger]] for å frakte sand til husbygging i Oslo.  


For å få sanda inn til Kristiania bygde [[Johan Kjus Enger]] i [[1905]] en smalsporet jernbane (600mm) fra [[Berger]] og ned til en sandsilo i Engerdalen like vest for [[Nedre Enger]].  Derfra gikk det et 600 meter langt sidesport til [[Leirsund stasjon]].  Sanden ble lastet på ordinære jernbanevogner ved sandsiolen og fraktet til Kristiania.
Etter at jernbanen mellom [[Kristiania]] og [[Eidsvoll]] ble bygget i [[1854]], var det noen driftige menn som så mulighetene jernbanen ga. En av disse var Johan Kjus Enger. Han var eier av søndre [[Enger gård]] tidlig på 1900-tallet og eide skogen opp mot Bergergårdene i [[Skedsmo]].  I dette området var det store forekomster av sand.  På denne tiden var det stort behov for sand til husbygging i hovedstaden, men å få fraktet sanden til byen var vanskelig fordi lastebiler og veier foreløpig ikke var egnet for slik transport.
 
For å få sanda inn til Kristiania bygde [[Johan Kjus Enger]] i [[1905]] en smalsporet jernbane (600mm) fra [[Berger]] og ned til en sandsilo i Engerdalen like vest for [[Nedre Enger]].  Derfra gikk det et 600 meter langt sidesport til [[Leirsund stasjon]].  Sanden ble lastet på ordinære jernbanevogner ved sandsiloen og fraktet til Kristiania.


Det var utforbakke fra Berger og ned til sandsiloen.  På den 1,9 km lange strekningen var det en høydeforskjell på 60 m.  På et par steder gikk banen omtrent flatt, slik at det enkelte steder måtte være relativt bratte kneiker.  Således kunne vognene trille ned, men måtte trekkes opp igjen med hester.
Det var utforbakke fra Berger og ned til sandsiloen.  På den 1,9 km lange strekningen var det en høydeforskjell på 60 m.  På et par steder gikk banen omtrent flatt, slik at det enkelte steder måtte være relativt bratte kneiker.  Således kunne vognene trille ned, men måtte trekkes opp igjen med hester.
Linje 7: Linje 9:
Fullastede vogner ble to om gangen sendt utfor med en mann som betjente bremsene.  Av og til kunne farten bli for stor, og det skjedde at av vognene gikk gjennom veggene i silotårnet.  Dette skjedde heldigvis uten fatale personskader da "bremseren" klarte å hoppe av før det smalt.
Fullastede vogner ble to om gangen sendt utfor med en mann som betjente bremsene.  Av og til kunne farten bli for stor, og det skjedde at av vognene gikk gjennom veggene i silotårnet.  Dette skjedde heldigvis uten fatale personskader da "bremseren" klarte å hoppe av før det smalt.


I [[1919]] solgte Johan Kjus Enger sandtaket til [[Kristiania kommune]]. Året etter ble det anskaffet et damplokomotiv som trakk vognene.  Like etter ble det også anskaffet et bensinlokomotiv, men dette ble mest brukt på stasjonsområdet.  Denne smalsporede jernbanen i Engerhagan var i drift frem til ca [[1950]]. Lokomotivene ble solgt til en skraphandler og skinnegangen bl senere fjernet, men traseen ligger forsatt og blir nå brukt som treningsbane for traverhestene på Enger. Rester etter sandsiloen står fortsatt i Engerdalen som en minne om aktivitet på stedet 100 år tilbake i tiden.
I [[1919]] solgte Johan Kjus Enger sandtaket til [[Kristiania kommune]]. Året etter ble det anskaffet et damplokomotiv som trakk vognene.  Like etter ble det også anskaffet et bensinlokomotiv, men dette ble mest brukt på stasjonsområdet.  Denne smalsporede jernbanen i Engerhagan var i drift frem til ca [[1950]]. Lokomotivene ble solgt til en skraphandler og skinnegangen bl senere fjernet, men traseen ligger forsatt og blir nå brukt som treningsbane for traverhestene på Enger. Rester etter sandsiloen står fortsatt i Engerdalen som en minne om aktivitet på stedet 100 år tilbake i tiden.


Etter nedleggelsen av den smalsporede banen ble det i en kort periode kjørt sand med lastebiler fra Berger til Leirsund stasjon. Der var det sidespor med lasterampe slik at bilene kunne tippe sanda i spesialbygde jernbanevogner.
Etter nedleggelsen av den smalsporede banen ble det i en kort periode kjørt sand med lastebiler fra Berger til Leirsund stasjon. Der var det sidespor med lasterampe slik at bilene kunne tippe sanda i spesialbygde jernbanevogner.


Etter å ha solgt anlegget startet Enger et nytt sandprosjekt. Han eide mer areal på Berger og anla en ny sandforretning. Sønnen Torbjørn som var utdannet ingeniør, hadde kommer hjem fra Amerika og fikk faren med på å bygge en taubane fra Berger til Leirsund. Til dette anlegg ble sandsiloen lagt inne på stasjonsområdet. Taubanen gikk på en ravinerabbe fra Berger til Leirsund.
Etter å ha solgt anlegget startet Enger et nytt sandprosjekt. Han eide mer areal på Berger og anla en ny sandforretning. Sønnen Torbjørn som var utdannet ingeniør, hadde kommer hjem fra Amerika og fikk faren med på å bygge en taubane fra Berger til Leirsund. Til dette anlegget ble sandsiloen lagt inne på stasjonsområdet. Taubanen gikk på en ravinerabbe fra Berger til Leirsund.


Dette prosjektet var ikke vellykket. Det skjedde rett som det var at kabelen som bar sandvaggene, ramlet ned.  Da måtte bygdas befolkning trå til for å få kabelen på plass igjen. Prosjektet ble for kostbart og ulønnnsomt slik at Kjus Enger gikk konkurs og måtte gå fra gård og grunn.
Dette prosjektet var ikke vellykket. Det skjedde rett som det var at kabelen som bar sandvaggene, ramlet ned.  Da måtte bygdas befolkning trå til for å få kabelen på plass igjen. Prosjektet ble for kostbart og ulønnnsomt slik at Kjus Enger gikk konkurs og måtte gå fra gård og grunn.


Fundamenter til taubanen er fortsatt å se på ravinerabben som et synlig bevis for tidligere tiders virksomhet.
Fundamenter til taubanen er fortsatt å se på ravinerabben som et synlig bevis for tidligere tiders virksomhet.

Sideversjonen fra 9. mar. 2010 kl. 12:04

Sandbanen fra Berger til Leirsund var en smalsporet jernbane som var i drift fra 1905 til 1950. Banen ble bygd av Johan Kjus Enger for å frakte sand til husbygging i Oslo.

Etter at jernbanen mellom Kristiania og Eidsvoll ble bygget i 1854, var det noen driftige menn som så mulighetene jernbanen ga. En av disse var Johan Kjus Enger. Han var eier av søndre Enger gård tidlig på 1900-tallet og eide skogen opp mot Bergergårdene i Skedsmo. I dette området var det store forekomster av sand. På denne tiden var det stort behov for sand til husbygging i hovedstaden, men å få fraktet sanden til byen var vanskelig fordi lastebiler og veier foreløpig ikke var egnet for slik transport.

For å få sanda inn til Kristiania bygde Johan Kjus Enger i 1905 en smalsporet jernbane (600mm) fra Berger og ned til en sandsilo i Engerdalen like vest for Nedre Enger. Derfra gikk det et 600 meter langt sidesport til Leirsund stasjon. Sanden ble lastet på ordinære jernbanevogner ved sandsiloen og fraktet til Kristiania.

Det var utforbakke fra Berger og ned til sandsiloen. På den 1,9 km lange strekningen var det en høydeforskjell på 60 m. På et par steder gikk banen omtrent flatt, slik at det enkelte steder måtte være relativt bratte kneiker. Således kunne vognene trille ned, men måtte trekkes opp igjen med hester.

Fullastede vogner ble to om gangen sendt utfor med en mann som betjente bremsene. Av og til kunne farten bli for stor, og det skjedde at av vognene gikk gjennom veggene i silotårnet. Dette skjedde heldigvis uten fatale personskader da "bremseren" klarte å hoppe av før det smalt.

I 1919 solgte Johan Kjus Enger sandtaket til Kristiania kommune. Året etter ble det anskaffet et damplokomotiv som trakk vognene. Like etter ble det også anskaffet et bensinlokomotiv, men dette ble mest brukt på stasjonsområdet. Denne smalsporede jernbanen i Engerhagan var i drift frem til ca 1950. Lokomotivene ble solgt til en skraphandler og skinnegangen bl senere fjernet, men traseen ligger forsatt og blir nå brukt som treningsbane for traverhestene på Enger. Rester etter sandsiloen står fortsatt i Engerdalen som en minne om aktivitet på stedet 100 år tilbake i tiden.

Etter nedleggelsen av den smalsporede banen ble det i en kort periode kjørt sand med lastebiler fra Berger til Leirsund stasjon. Der var det sidespor med lasterampe slik at bilene kunne tippe sanda i spesialbygde jernbanevogner.

Etter å ha solgt anlegget startet Enger et nytt sandprosjekt. Han eide mer areal på Berger og anla en ny sandforretning. Sønnen Torbjørn som var utdannet ingeniør, hadde kommer hjem fra Amerika og fikk faren med på å bygge en taubane fra Berger til Leirsund. Til dette anlegget ble sandsiloen lagt inne på stasjonsområdet. Taubanen gikk på en ravinerabbe fra Berger til Leirsund.

Dette prosjektet var ikke vellykket. Det skjedde rett som det var at kabelen som bar sandvaggene, ramlet ned. Da måtte bygdas befolkning trå til for å få kabelen på plass igjen. Prosjektet ble for kostbart og ulønnnsomt slik at Kjus Enger gikk konkurs og måtte gå fra gård og grunn.

Fundamenter til taubanen er fortsatt å se på ravinerabben som et synlig bevis for tidligere tiders virksomhet.


Kilder

  • Hans Martin Faller: Johan J. Kjus, fra velstand til ruin - upublisert ukjent årstall
  • Jens Ekeberg: Mine besteforeldre - upublisert ukjent årstall
  • Ulf Berntsen: Sandsporet ved Leirsund