Sandefjord kommune: Forskjell mellom sideversjoner
(→Historie: mer) |
|||
| Linje 37: | Linje 37: | ||
== Historie == | == Historie == | ||
Sandefjord er kjent for | Sandefjord fikk [[Kjøpstad|kjøpstadsrettigheter]] i [[1845]]. Dette har sin bakgrunn i overføringene var landområder i 1833 og 1841 fra [[Sandar prestegård]]. Disse overføringene hadde skapt en en uoversiktlig skattesituasjon. Bygrunnen tilhørte ladestedet, og innbyggerne betalte husskatt og andre avgifter til [[Leksikon:Magistrat|magistraten]], men overføringene hadde ikke medført at bygrunnen gikk ut av landets [[matrikkel]], og ladestedet betalte derfor landskatt for bygrunnen til [[Sandar kommune|Sandeherred kommune]], i tillegg til grunnleien stedet betalte til sognepresten i Sandeherred. For å komme ut av denne uklare situasjonen vedtok [[Stortinget]] at Sandefjord skulle skifte status fra [[ladested]] til [[kjøpstad]] og bygrunnen regnes som kjøpstadgrunn. Sandefjord fikk egen [[byfogd]] i [[1858]]. Kirkelig sognet imidlertid byens innbyggere fortsatt til [[Sandar kirke]], og [[Sandefjord kirke|byens egen kirke]] ble først bygget og sto klar i [[1872]], og fem år senere ble Sandefjord eget prestegjeld. Båndene til prestegården som byen hadde vokst fram på, var med dette brutt. | ||
Fra midten av 1800-tallet tok Sandefjord del i veksten i den internasjonale sjøfarten som følge av at denne ble liberalisert, og skip fra Sandefjord seilte i fraktfart over hele verden. Dette føre til en sterk vekst i byen, fra 749 innbyggere i 1845 til 2 452 i 1875. Den viktigste næringen var utvisomt sjøfart, i 1875 var 287 – eller to av fem - voksne menn sysselsatt i tilknytning til sjøfarten. Kurbadet [[Sandefjord bad]] var imidlertid byens største bedrift i 1870-årene. Sandefjord Sparebank kom i 1857, og byen ble utstyrt med distriktsfengsel i 1858. På 1850-tallet ble også de industrielle kommunikasjonene forbedret, da byen fikk [[Telegraf|telegrafstasjon]] i 1857, og i 1859 begynte dampskip å gå i trafikk til Tønsberg og Kristiania i sommerhalvåret. | |||
Sandefjord er også kjent for kjemisk industri. Historie fra [[skipsbygging]] og [[hvalfangst]] ble gjenspeilet i det lokale næringslivet med blant annet Jahres olje- og fettindustri, [[Framnæs Mekaniske Værksted]] og Jotun malingfabrikk. [[Jotun (konsern)|Jotun]] er i dag den største bedriften i Sandefjord. | |||
Sandefjord er en meget gammel havn og var [[ladested]] allerede i 1680. Byen ble et anerkjent kur- og badested etter at det i 1837 ble funnet svovelholdig vann og gytje. I 1845 fikk byen kjøpstadsrettigheter, men var alt fra 1837 bykommune. Sjøfart og hvalfangst ble de viktigste næringsveier for byen. | Sandefjord er en meget gammel havn og var [[ladested]] allerede i 1680. Byen ble et anerkjent kur- og badested etter at det i 1837 ble funnet svovelholdig vann og gytje. I 1845 fikk byen kjøpstadsrettigheter, men var alt fra 1837 bykommune. Sjøfart og hvalfangst ble de viktigste næringsveier for byen. | ||
| Linje 45: | Linje 49: | ||
I [[1901]] ble tre kvinner valgt inn i kommunestyret i Sandefjord, nemlig [[Henriette Ebbesen]] for [[Venstre]], og [[Maren Olsen]] og [[Erika Zimmermann]] for [[Høyre]]. | I [[1901]] ble tre kvinner valgt inn i kommunestyret i Sandefjord, nemlig [[Henriette Ebbesen]] for [[Venstre]], og [[Maren Olsen]] og [[Erika Zimmermann]] for [[Høyre]]. | ||
Sandefjord sentrum har vært utsatt for flere bybranner; i [[1882]], [[1900]], [[1915]] og [[1922]].<ref>Riksantikvaren: [http://www.fmfvestfold.net/andres%20uttalelser-4/nbregister%20sandefjord.pdf NB!-rapport Sandefjord]</ref> Den største brannen var [[16. mars]] [[1900]] som la store deler av sentrum i ruiner, foruten 55 hus brant også byens skole og første kirke fra 1875. Følgene av denne katastrofen var at byen med rekordfart fikk en reguleringsplan, med rektangulære kvartaler og murtvang. Bygningene ble gjennomgående oppført i stilartene [[historisme]] eller [[jugendstil]].<ref name=fgs>[http://www.gamlesandefjord.no/index.php/sandefjord ”Jugendbyen” Sandefjord], Foreningen Gamle Sandefjord, 5. mai 2015</ref> Den neste større brannen, i 1915, | Sandefjord sentrum har vært utsatt for flere bybranner; i [[1882]], [[1900]], [[1915]] og [[1922]].<ref>Riksantikvaren: [http://www.fmfvestfold.net/andres%20uttalelser-4/nbregister%20sandefjord.pdf NB!-rapport Sandefjord]</ref> Den største brannen var [[16. mars]] [[1900]] som la store deler av sentrum i ruiner, foruten 55 hus brant også byens skole og første kirke fra 1875. Følgene av denne katastrofen var at byen med rekordfart fikk en reguleringsplan, med rektangulære kvartaler og murtvang. Bygningene ble gjennomgående oppført i stilartene [[historisme]] eller [[jugendstil]].<ref name=fgs>[http://www.gamlesandefjord.no/index.php/sandefjord ”Jugendbyen” Sandefjord], Foreningen Gamle Sandefjord, 5. mai 2015</ref> Den neste større brannen, i 1915, ødela blant annet tre murgårder i Storgata som var reist etter brannen i 1900. Brannen i 1922 ble den siste av de store katastrofebrannene, og de nye bygningene ble stort sett oppført i [[funksjonalisme]].<ref name=fgs /> | ||
== Bygninger og steder av interesse == | == Bygninger og steder av interesse == | ||
Sideversjonen fra 27. jul. 2016 kl. 15:15
| Sandefjord kommune | |
|---|---|
| |
| Basisdata | |
| Kommunenummer | 0706 |
| Fylke | Vestfold |
| Kommunesenter | Sandefjord |
| Areal | 2.42 km² |
| Areal land | 0 km² |
| Areal vann | 2.42 km² |
| Folketall | ukjent kode (2023) |
| Sammenslåing(er) | 1968: Sandar kommune |
| Målform | Bokmål |
| Nettside | Nettside |
Sandefjord kommune er en kommune i den sørlige delen av Vestfold fylke. Kommunen grenser til Tjøme kommune i øst, til Stokke kommune i nordøst, til Andebu kommune i nordvest og til Larvik kommune i vest. Kommunesenteret er byen Sandefjord. Sandefjord sentrum ligger ved enden av Sandefjordsfjorden. Med halvøyene Østerøya og Vesterøya har kommunen en kystlinje på 146 km.
Sandefjord kommune er etter folketall den største kommunen i Vestfold. I 2005 bodde 94 % av kommunens befolkning i tettstedet Sandefjord, som strekker seg fra bysenteret sørover på begge sider av Sandefjordsfjorden. I perioden 2000-15 hadde Sandefjord en befolkningstilvekst på 15,2 % mot 14,0 % for fylket som helhet. Administrasjonssenteret og tettstedet Sandefjord hadde 42 650 innbyggere i 2015.
1 400 dekar med 39 personer fordelt på 12 hus og bondegårder på det såkalte Himbergområdet tilhørende Sandefjord kommune er en enklave inne i Larvik kommune.
Sammenslåinger
I 1968 ble landkommunen Sandar kommune, som omslutta Sandefjord by på alle kanter og da var på 120 km², innlemma i Sandefjord kommune. Ved tre tidligere anledninger - 1889, 1931 og 1950 - hadde mindre deler blitt overført ved byutvidelser:[1]
- 1889: Hjertnes, Pukkestad og Grønli lagt til byen
- 1931: Preståsen og flere andre områder øst for bygrensen ble innlemmet i byen
- 1950: Bugården, Lunden, Kolonihagen og Stub i vest, og Kamfjordkilen i øst
Ved sammenslåingen med Sandar hadde Sandefjord 5 694 innbyggere, mens den nye, sammenslåtte kommune fikk 31 930 innbyggere.
Sandefjord, Stokke og Andebu leverte søknad om sammenslåing 6. februar 2015 i forbindelse med komunnereformen til Erna Solbergs regjering.[2] Dette ble besluttet i statsråd 24. april 2015 med virkning fra 1. januar 2017.[3] Vear-området i Stokke blir ikke med i den nye kommunen, men blir overført til Tønsberg kommune fra 1.januar 2017.
Fortidsminner
Sandefjord kommune er svært rikt på fortidsminner. Gokstadskipet, som er stilt ut på Vikingskipsmuseet på Bygdøy i Oslo, ble gravd ut av Gokstadhaugen i 1880. I 2012 ble det kjent at det ble funnet en tidligere ukjent vikingby ikke langt fra Gokstadhaugen, som sannsynligvis har vært markedsby når det har vært sesong for handel.[4]
Historie
Sandefjord fikk kjøpstadsrettigheter i 1845. Dette har sin bakgrunn i overføringene var landområder i 1833 og 1841 fra Sandar prestegård. Disse overføringene hadde skapt en en uoversiktlig skattesituasjon. Bygrunnen tilhørte ladestedet, og innbyggerne betalte husskatt og andre avgifter til magistraten, men overføringene hadde ikke medført at bygrunnen gikk ut av landets matrikkel, og ladestedet betalte derfor landskatt for bygrunnen til Sandeherred kommune, i tillegg til grunnleien stedet betalte til sognepresten i Sandeherred. For å komme ut av denne uklare situasjonen vedtok Stortinget at Sandefjord skulle skifte status fra ladested til kjøpstad og bygrunnen regnes som kjøpstadgrunn. Sandefjord fikk egen byfogd i 1858. Kirkelig sognet imidlertid byens innbyggere fortsatt til Sandar kirke, og byens egen kirke ble først bygget og sto klar i 1872, og fem år senere ble Sandefjord eget prestegjeld. Båndene til prestegården som byen hadde vokst fram på, var med dette brutt.
Fra midten av 1800-tallet tok Sandefjord del i veksten i den internasjonale sjøfarten som følge av at denne ble liberalisert, og skip fra Sandefjord seilte i fraktfart over hele verden. Dette føre til en sterk vekst i byen, fra 749 innbyggere i 1845 til 2 452 i 1875. Den viktigste næringen var utvisomt sjøfart, i 1875 var 287 – eller to av fem - voksne menn sysselsatt i tilknytning til sjøfarten. Kurbadet Sandefjord bad var imidlertid byens største bedrift i 1870-årene. Sandefjord Sparebank kom i 1857, og byen ble utstyrt med distriktsfengsel i 1858. På 1850-tallet ble også de industrielle kommunikasjonene forbedret, da byen fikk telegrafstasjon i 1857, og i 1859 begynte dampskip å gå i trafikk til Tønsberg og Kristiania i sommerhalvåret.
Sandefjord er også kjent for kjemisk industri. Historie fra skipsbygging og hvalfangst ble gjenspeilet i det lokale næringslivet med blant annet Jahres olje- og fettindustri, Framnæs Mekaniske Værksted og Jotun malingfabrikk. Jotun er i dag den største bedriften i Sandefjord.
Sandefjord er en meget gammel havn og var ladested allerede i 1680. Byen ble et anerkjent kur- og badested etter at det i 1837 ble funnet svovelholdig vann og gytje. I 1845 fikk byen kjøpstadsrettigheter, men var alt fra 1837 bykommune. Sjøfart og hvalfangst ble de viktigste næringsveier for byen.
Både Gokstadskip-kopien «Gaia» og hvalbåten «Southern Actor» har Sandefjord som hjemmehavn. Fullriggeren SS «Christian Radich» ble bygget ved Framnæs Mekaniske Værksted i byen. Her ble også Ernest Shackletons ekspedisjonsskip «Endurance» bygget i 1912.
I 1901 ble tre kvinner valgt inn i kommunestyret i Sandefjord, nemlig Henriette Ebbesen for Venstre, og Maren Olsen og Erika Zimmermann for Høyre.
Sandefjord sentrum har vært utsatt for flere bybranner; i 1882, 1900, 1915 og 1922.[5] Den største brannen var 16. mars 1900 som la store deler av sentrum i ruiner, foruten 55 hus brant også byens skole og første kirke fra 1875. Følgene av denne katastrofen var at byen med rekordfart fikk en reguleringsplan, med rektangulære kvartaler og murtvang. Bygningene ble gjennomgående oppført i stilartene historisme eller jugendstil.[6] Den neste større brannen, i 1915, ødela blant annet tre murgårder i Storgata som var reist etter brannen i 1900. Brannen i 1922 ble den siste av de store katastrofebrannene, og de nye bygningene ble stort sett oppført i funksjonalisme.[6]
Bygninger og steder av interesse
- Freberg-gården
- Sandefjord kirke
- Villa Nova (Sandefjord)
- Midtåsen, Anders Jahres Arneberg-tegnede villa
- Hvalfangstmuseet
- Folehavna fort på Vesterøya
- Tønsberg tønne på Østerøya
Organisasjonsliv
Gokstad kystlag, et lokallag av Forbundet KYSTEN, holder til på Huvikslippen.
Referanser
- ↑ Juvkam, Dag: Historisk oversikt over endringer i kommune- og fylkesinndelingen, Statistisk sentralbyrå, Oslo 1999.
- ↑ Kommunalministeren mottek første søknad om samanslåing fredag, regjeringen.no, 5. februar 2015
- ↑ Første sammenslåing i kommunereformen
- ↑ «Her har de oppdaget en helt ny vikingby» på NRKs nettsider, 12. mars 2012.
- ↑ Riksantikvaren: NB!-rapport Sandefjord
- ↑ 6,0 6,1 ”Jugendbyen” Sandefjord, Foreningen Gamle Sandefjord, 5. mai 2015
Kilder og litteratur
- Sandefjords Blad.no, 5. februar 2015: «Historisk i Sandefjord rådhus - Nå søker de om sammenslåing».
|
