Sandflesa (Sanna)
| Sandflesa | |
|---|---|
| Fylke: | 18 Nordland |
| Kommune: | 1835 Træna |
| Postnummer: | 8770 Træna |
Sandflesa (tidligere Sandflæsen) er et sagnsted ved Træna kommune, Nordland. Sandflesa beskrives som en banke eller liten øy som ligger langt til havs vest for Sanna. Men Sandflesa er vanskelig å finne, for den kan forsvinne i havet, og flytter seg også fra sted til sted. På Sandflesa finnes det fiskerike kyster og overflod av sjøfugl, skjell og andre herligheter. Det vokser også næringsrike planter der. I skrift kjennes Sandflesa senest fra 1700-årene. Det er uklart om Sandflesa betyr «sandete fles» eller «Sannas (Sandes) fles», men navnet gjør det rimelig å regne flesen som del av Sannas utmark.
Myte
Utdypende artikkel: Tuftefolket paa Sandflæsen
I gamle dager hørte Sandflesa til en rik bonde på Helgeland. På Sandflesa hadde bonden oppført en stor og utstyrt rorbu til ly for uvær under sommerfiske til havs. Bonden hadde to sønner. Hans Nikolai var eldst, og var en slett og grådig mann. Lyk-Anders var på sin side glad til sinns.
Etter farens død reiste Hans Nikolai og Lyk-Anders ut til Sandflesa for å hente etterlatte fiskeredskaper. Men Hans Nikolai hadde baktanker med reisen. Da det led mot kveld, sa Hans Nikolai at det bygget opp til uvær, og mente at de burde overnatte på Sandflesa til neste morgen. Lyk-Anders kunne ikke forstå at det skulle bli uvær, men da Hans Nikolai klaget over at han var trett, lot Lyk-Anders seg overtale.
Da Lyk-Anders våknet, så han at både broren og båten var vekk. Bare en nistebomme, et anker og forskjellige småting lå igjen. Først da han gikk opp i høyden på Sandflesa, kunne Lyk-Anders i det fjerne skimte båten som en prikk som nærmet seg land. Lyk-Anders forstod ikke meningen med dette, men regnet med at Hans Nikolai snart ville komme tilbake. Men ukene gikk, og Lyk-Anders innså til slutt at broren med vilje hadde forlatt ham. Ved innlandet hadde Hans Nikolai kullseilt båten, og fortalte at Lyk-Anders hadde druknet under forliset. Dermed kunne Hans Nikolai alene tiltre arven etter faren.
På Sandflesa skaffet Lyk-Anders seg mat ved å skyte sjøfugl med børsen som han alltid bar med seg. Han fisket også fra en flåte som han laget av en hjell som stod på flesa. Ellers fordrev Lyk-Anders tiden ved å sanke rekved, skjell og sløke. Han hadde også rorbuen å bo i. Lyk-Anders led ingen nød på Sandflesa, men det ble ensomme dager. Mot høsten oppdaget Lyk-Anders en båt som ikke befant seg lang fra flesa. Han festet straks et plagg til en stang som han viftet med, men fiskerne trodde at det var tuftefolk, og rodde i all hast tilbake mot innlandet.
Julaften kom. Lyk-Anders satt i rorbuen da han hørte fiolinmusikk fra havet. Han gikk ut i mørket, og så en lysende nordlandsjekt som nærmet seg Sandflesa. Lyk-Anders hadde aldri sett en så stor jekt før. Den hadde svære råseil, som syntes å være av silke, og nydelig tauverk. Jekten var full av blåkledte småfolk. Men ved roret stod det en kvinne som var pyntet som brud. Hun var prektig som en dronning, for hun bar krone og kostbare klær. Lyk-Anders kunne se at hun var menneske. Da jekten gled inn mot stranden, sprang Lyk-Anders inn etter børsen, før han klatret opp på hemsen. Derfra kunne han følge alt som skjedde nede i stuen.
Mens småfolket strømmet inn rorbuen, utvidet veggene seg i alle retninger, og som med et trylleslag ble bordet dekket av overdådige retter samt fat, kopper og kar av gull og sølv. Etter måltidet begynte de å spille musikk, og snart danset småfolket, bordene, stolene og alt som var i stuen. Bare bruden satt i ro, og Lyk-Anders så at hun virket brydd. Da skjøt Lyk-Anders et skudd i luften. Småfolket styrtet ut gjennom døren, men da de oppdaget at jekten i mellomtiden var blitt fastbundet av Lyk-Anders, jamret de seg mens de krøp inn i en bergsprekk. Bruden fortalte Lyk-Anders at hun som barn var blitt bortført av tuftefolket. De hadde behandlet henne godt, men hun fant seg aldri helt til rette, og ønsket under ingen omstendighet å ekte dem. Lyk-Anders og bruden bar alle kostbarhetene om bord i jekten, og stevnet inn mot land. Hjemme var Lyk-Anders flerfoldige ganger rikere enn broren.
Hans Nikolai ante hvor gullet stammet fra, og neste jul reiste han tilbake til Sandflesa. Det var julaften, og Hans Nikolai satte seg til å vente. I vannet fikk han plutselig se lysgnister som minnet om morild. Deretter begynte det å plaske, etterfulgt av forferdelige hyl og kalde, skjelvende skrik. Forskrekket løp Hans Nikolai inn i rorbuen. Derfra så han drauger komme i land. De var korte og tykke som høysåtter, og hadde skinnhyre, støvler og vanter på, og istedenfor hode og hår hadde de en tangvase. Da de kravlet opp fra stranden, lyste det en sti etter dem, og når de ristet seg, sprutet gnistene rundt dem. Hans Nikolai fløy opp på hemsen da de nærmet seg rorbuen. Mens han lå i skjul der, tok draugene til å lage bål av rå lyng og rekved inne i stuen. Røyken og heten ble til slutt så kvelende at Hans Nikolai forsøkte å rømme gjennom takåpningen, men han var mer grovlemmet enn Lyk-Anders, og ble sittende fast. Hans Nikolai skrek av redsel, men draugene svarte med høyere skrik. Plutselig galte hanen, og draugene forduftet umiddelbart. Hans Nikolai kom seg deretter løs. Hans Nikolai ble aldri den samme igjen – de sa han ble tullåt, – og først på sine eldre dager begynte han å gjenvinne forstanden.
Etter dette har ingen satt sin fot på Sandflesa. Den sank i havet, og tuftefolket skal ha flyttet til Lekangsholmen.
Etymologi og historie
Det er uvisst om navnet Sandflesa er avledet fra ordet sand eller om det dreier seg om Sandflesa/Sannflesa i betydningen Sandes/Sannas fles. I sagnet beskrives flesen ikke som særlig sandrik, men har også berggrunn som strekker seg fra sjøen til høydedragene.
Navnet «Sandflesen» nevnes i Ulysses & Outinus unus & idem (1713) av Jonas Ramus.[1]
Sandflesa kjennes gjennom en eldre vise fra Helgeland. Opplysninger om Sandflesa fikk Peter Christen Asbjørnsen fra P. Schmidt, som også hadde opplyst ham om «Skarvene fra Udrøst», og fra Ivar Aasen.[2] Asbjørnsens nedtegnelse ble først inntatt i Juletræet (1851). Deretter dukket den opp i bind II 1 (1859) og i bind III (1870) av Norske Huldre-eventyr og Folkesagn. Sagnet går hos Asbjørnsen under navnet «Tuftefolket paa Sandflæsen».
Nordlandsfiskere har berettet om latter og støy, spill og dans og hamring og dundring fra storhavet. De har også funnet bygg i fiskebuker og kornstrå som er festet til roret når de har fisket der ute. Men ingen kunne si at han hadde sett en levende sjel, skrev Asbjørnsen.
Om sagnets opprinnelse kan forbindes med Trænbanken, som er en fiskerik banke langt vest for Sanna, er det uråd å si noe om. Sagnet har likhet med «Skarvene fra Udrøst» og med et liknende huldreland i Vestfjorden.
Se også
Referanser
Litteratur
- Asbjørnsen, P. Chr. 1851. Juletræet for 1851 Christiania: Dzwonkowskis Forlag. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Asbjørnsen, P. Chr. 1870. Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn Christiania: [eget forlag]. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Asbjørnsen, P. Chr. & Jørgen Moe 1964, ved Trygve Knudsen. Norske folke- og huldre eventyr i utvalg etter originaltekster 1852 og 1870 Oslo: Universitetsforlaget. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Ramus, Jonas 1713. Ulysses & Outinus unus & idem, Sive Disqvisitio historica & geographica, Qvā, Ex collatis inter se Odyssea Homeri & Edda Island. Homerizante, OUTINI fraudes deteguntur, ac, detractā larva in lucem protrahitur ULYSSES. Hafniæ: Ovidius Lynnovius. Digital versjon på Nettbiblioteket
