Schei-komiteen

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 30. sep. 2019 kl. 08:50 av Cnyborg (Samtale | bidrag) (Konsekvenser)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Schei-komiteen var en offentlig komite som ble nedsatt av Stortinget for å utrede mulige endringer i kommunestrukturen. Den ble nedsatt i 1946, og har navn etter komiteleder Nikolai Schei, som var fylkesmann i Sogn og Fjordane. Den la fram tre innstillinger, og var ferdig med sitt arbeid i 1962. Den viktigste konsekvensen av komiteens arbeid var at antall kommuner ble redusert fra 744 i 1957 til 454 i 1967.

Innstillinger

Den første innstillinga fra komiteen kom i 1948, og handla om opphevelse av sognekommunene. Dette var et underkommunalt nivå som var innført gjennom formannskapslovene av 1837. En rekke kommunale oppgaver var lagt til sognenivået; blant annet organiserte mange kommuner fattigvesen, skolevesen og veistell på dette nivået. På 1800-tallet var dette hensiktsmessig, men etter andre verdenskrig hadde den teknologiske utviklinga, med bedre kommunikasjonsmidler, ført til at man ikke nødvendigvis trengte så små enheter. Det ble gjennomslag for dette på Stortinget, slik at sognekommunene ble oppheva.

I 1951 kom komiteens andre innstilling. Den ga prinsipielle retningslinjer for komiteens forslag til ny kommuneinndeling. Denne fikk også støtte i Stortinget, slik at komiteen kunne fortsette arbeidet med det som ble den viktigste innstillinga.

Den tredje innstillinga kom i flere bolker i perioden 1959–1962, og omfatta konkrete forslag til kommunereguleringer, basert på prinsippene fra 1951-innstillinga. De viktigste punktene var:

  • Det skal være en minstestørrelse som sikrer tilstrekkelig befolkningsgrunnlag for forsvarlig og tidsmessig administrasjon, fortrinnsvis 2500–3000 innbyggere som minimum, og 5000–10 000 innbyggere der forholdene lå til rette for det.
  • Det skal være et så allsidig næringsliv i hver kommune at det gir flere bein å stå på i vanskelig tider, og demmer opp mot fraflytting.
  • Det skal være et kraftig og levedyktig sentrum i kommunen.
  • Det skal være mulig å rasjonalisere skolevesenet og danne grunnlag for utbygging av niårig skole.

Konsekvenser

Den første av sammenslåingene som følge av Schei-komiteens arbeid kom i 1958, altså før den tredje innstillinga ble lagt fram. Skåre kommune ble da innlemma i Haugesund kommune. De fleste av sammenslåingene kom i åra 1962–1965. I 1964 var det aller fleste; hele 164 kommuner var involvert i en sammenslåing det året. Mange sammenslåinger var frivillige, men det var også mange som ble gjennomført med tvang etter vedtak i Stortinget.

I tillegg til rene sammenslåinger var det også en rekke kommuner som ble delt, slik at de enkelte delene kunne slås sammen med andre kommuner. Et typisk eksempel på en kommune der dette skjedde er Stangvik kommuneNordmøre. Den lå rundt en fjord, som i uminnelige tider hadde vært folks naturlige ferdselsåre. Etter at bil og buss hadde kommet, og båtruter var lagt ned, var det mer naturlig at man delte den opp, og slo sammen delen med tre nabokommuner slik at man ikke lenger hadde en kommune som var delt av fjorden.

Mange av kommunene som ble slått sammen hadde også tidligere vært samla. Et eksempel på dette er Åmli kommune, der Gjøvdal kommune og Tovdal kommune ble skilt ut som egne kommuner i 1908. Etter Schei-komiteens arbeid ble de tre igjen samla i Åmli kommune.

Flere byer slukte opp omlandskommuner. Dette var blant de endringene som skapte størst protester, fordi mange i landkommunene var skeptiske til byens dominans.

Prosessen ble avslutta i 1967, ved at de midlertidige bestemmelsene som var brukt ble oppheva. Det var da ikke alle forslag som var tatt til følge, og i en del tilfeller hadde Stortinget gått en annen vei enn komiteen ønska. En del sammenslåinger fulgte heller ikke de prinsipielle retningslinjene, og det var en rekke kommuner med færre enn 2500 innbyggere som ikke ble sammenslått med noen.

Noen kommuner som ble slått sammen ble senere delt opp igjen. De fleste av dem var kommuner som følte seg tvangssammenslått. Dette gjelder Tolga-Os kommune (Tolga og Os), Fron (Nord-Fron og Sør-Fron), Ringerike kommune (Hole og Ringerike), Ullensvang herad (Eidfjord og Ullensvang), Stryn kommune (Hornindal og Stryn), Ørskog kommune (Ørskog, Stordal og Skodje), Ålesund kommune (Sula og Ålesund), Brønnøy kommune (Brønnøy og Sømna) og Moskenes kommune (Flakstad og Moskenes). Disse kommunene omtales ofte som «skilsmissekommuner».

Litteratur og kilder