Seterstøa

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden trenger opprydding. Det kan for eksempel dreie seg om innholdsmessig struktur, framstilling eller språk. Se evt. diskusjonssiden for merknader.

Seterstøa er området som sogner til Seterstøa stasjon, som ble åpnet i 1862 samtidig med Kongsvingerbanen. Området ligger i Nes, men helt opp mot grensen til Sør-Odal. Ved jernbaneovergangen delte Årnesveien seg i Odalsveien og Mårudveien. Den første går opp mot Sætergårdene og Finnholt. Sætergårdene hadde sine båtstøer ved Sundet der det var overfart over Glomma. Disse støene eller støa skal ha vært var opprinnelsen til navnet Sæterstøen eller Sæterstøa.

Historie

Mårudveien gikk langs Glomma til Mårud i Sør-Odal og passerte Sundet. Ved Sundet ble Sæterstøen Dampsag anlagt. Jernbanen hadde et sidespor mot Saga. Fra Saga gikk det vei opp mot jernbanen der det var overgang over sporene til Sagbygningen som huset sagarbeidere. I 1923 ble det opprettet en padleferje som kunne frakte hester og vogner over. Senere ble det strukket en kabel over Glomma slik at en nyere ferje kunne drives elektrisk. Sundstua var på Vestsida, men på Østsida var et ringeapparat slik at passasjerer kunne varsle når de skulle over mot vest.

På tiden da stasjonen ble anlagt, var Seterstøa og Årnes omtrent jevnstore. Begge stedene utviklet seg raskt, men Seterstøa bare i en avgrenset periode. Ved Seterstøa stasjon var det dobbeltspor slik at motgående tog kunne krysse. Samtidig etablerte Ole Andreas Munkelien seg der som handelsmann. Ovenfor Overgangen bygde han en hovedbygning med forretningslokale og stor kjeller der «Vælvet» i midtpartiet var frostfritt. Da krigen begynte 9. april 1940, tjente Vælvet som tilfluktsrom. Det var lagt ned madrasser og sengetøy i tilfelle det skulle bli kamper i nærheten. Og så var det jo dør inn til matkjelleren. Det ble ingen kamper på østsiden. Tyskerne rykket fram på begge sider av Glomma, men de store kjøretøyene kom ikke gjennom den trange jernbaneundergangen ved Haga. Det passerte bare en motorsykkel med to soldater utstyrt med geværer og radiosender. De tok Mårudveien mot Disenå der den ene ble skutt og den andre tatt til fange. Einar Jerpseth og Einar Hansen gikk døgnvakt. Begge hadde Kragh-Jørgensen rifler. Jerpseth hadde vært aktiv skytter. Oppe på Varden lagde de en lang stige som de reiste mot et høyt furutre. Derfra hadde de utsyn over Nes og omliggende landskap. Til Øvre Munkelien hørte også låve med fjøs og stall, stabbur, drengestue, sommerfjøs og Gommerud, et hus for utleie. Til Gommerud hørte tinglyst rett til å gå over jernbanesporene for å hente vann i Glomma. Dessuten lå Veslebygningen på motsatt side av Årnesveien. Der var det meieri med et høyt lagerhus nede i Dompa mot jernbanen der Mjølkerampen var og en kunne lesse av varer fra og på toget. Oppe på veggen mot Overgangen var det en dør oppe på veggen. Der stakk det en jernbaneskinne ut mot veien. Med en trinse kunne en trekke varer inn i lageret. Varene ble fraktet dit med hest. På motsatt side av Overgangen var det også en lasterampe der en lesset planker, tømmer og annen trelast på toget.

Stasjonen lå omtrent 1 km nord for Funnefossen der det var tresliperi på Vestsida. Tremassen ble fraktet over til jernbanen med taubane. Nær Fossen hadde Peder Olsen Eie butikk. Selv ble han kalt «P.O.» Elevene på Seterstøa gikk på Smedsrud skole. Det gjorde også elevene fra Mårud og andre gårder som lå i Odalen. Fra Seterstøa gikk det daglig ut 3 postruter. Posten gikk til å begynne med ut fra stasjonen, men senere ble det opprettet eget postkontor med Kåre Ringnes som poståpner. I 1996 ble Seterstøa jernbanestasjon fredet.

Seterstøa under andre verdenskrigen

Under krigen var det plassert ryggsekker med klær og niste oppunder taket i sommerfjøset. Opplegget var at om nødvendig skulle Ulf lose sine tre søsken over til Vestmarka. Det gikk sti over Børli. På Vestmarka skulle onkelen Olaf ta over og lose videre til Sverige.

Det gikk ofte tyske soldater omkring for å bytte til seg egg mot sigaretter. En gang da det kom to soldater, sto søster Aud og bøtte sykkelslangen etter punktering. Kanskje i 1943. Soldatene stoppet for å hjelpe henne. Min bror Ulf ville ikke at søsteren skulle bli sett sammen med tyskere. Han gikk derfor ut og snakket med dem. Han spurte hva de syntes om Hitler? Den ene var begeistret for Hitler, mens den andre forholdt seg taus. Et par dager etter kom den fåmælte tilbake for å forklare hvorfor han ikke hadde sagt noe. Saken var at han hatet Hitler, men han hadde ikke tort å si noe fordi kameraten hans var nazist.

Apropos nazister. Min dyktige folkeskolelærer Torbjørn Østerud var medlem av Nasjonal Samling og også venn av familien. Mor hadde som jordmor tatt imot datteren hans i 1926 da han var lærer på Trangsrud skole inne på Skauen. Som NS-medlem hadde han både jaktgevær og radio. Han mente det var bedre at Norge ble styrt av et nasjonalt norsk parti framfor at tyskere skulle styre. Østerud lyttet til London og skrev ned viktige nyheter. Disse ble videreformidlet av blant flere min eldre bror Ulf. Selv ble jeg stevnet som forsvarsvitne ved rettssaken på Årnes i 1945 da Østerud ble fradømt retten til å være lærer i Nes kommune. Det var ellers ikke bare han som lyttet til London. Man skulle jo levere våpen og radiomottakere. Far hadde levert en Remington hagle, men beholdt Kragh-Jørgensen og en dobbeltløpet belgisk hagle. Rifla lå under låvegolvet og hagla under golvet på loftet. Radioen var en todelt Telefunken. Høytaleren sto åpent på buloftet mens mottageren var gjemt i en sekk under høyet på låven. Far hadde som jaktkamerat på 1930-tallet Haakon Disen, kalt Haakon Disi. Far var en erfaren jeger med fuglehunden Rossing og senere harehunden Tass mens den yngre Disi hadde jaktrett. De pleide i helgene å overnatte på et sted kalt Råskjelt. Disi deltok på Østfronten på tysk side. Kameratskapet med Østerud og Disi ble bevart på tvers av politiske ståsteder. Far ble en gang kortvarig arrestert av to tyske offiserer og nazilensmannen på kjøkkenet. Huset var omringet av tyske soldater og de hadde brutt inn ytterdøra. Det var den samme natten som kaptein Sødem ble arrestert. Begge ble kjørt til Lillestrøm der de ble skilt fra hverandre. Far ble forhørt om togtrafikken: hvor mange reiste fra og kom til Seterstøa, hvem var det, kjente han dem, hvor skulle de videre osv. Det gikk en flyktningerute over Seterstøa med utgangspunkt på Herbergåsen, "hæbærsåsen", på Vestsida. Far antok at nazistene hadde fått nyss om denne fluktruten til Sverige. Men han sa, som riktig var, at han skulle betjene et tog tidlig om morgenen. Viss ingen tok imot, ble toget stående der. Så enten måtte de kjøre ham hjem eller skaffe en annen til å betjene toget. Og det ble til at de bilte ham hjem. I 1943 eller 1944 var Disi på besøk hjemme. Far og han pjoltret og hørte på London. Før Disi gikk, satte de mottakeren i en pappeske og hengte på en lapp: "Til avhenting. Tilhører mig. Haakon Disen". Etter det sto esken åpent i loftsoppgangen til krigen sluttet. Av andre nazister var selveste Axel Stang på Mårud. Han ble senere naziminister. Mårud gård hadde husmannsplasser i Finnholtgrenda. I aprildagene 1940 skulle en kone der, eller helst to, føde. Axel Stang hentet mor med bil og kjørte henne til Finnholt der hun ble til fødselen(e) var unnagjort.

Så mer om 9. april. Min fetter Lasse, Lars Knutsen, hadde vært butikkbetjent hos Hansen og skulle ved mobilisering møte i Vormsund. Han ankom fra Finnskogen om kvelden 9. april, overnattet og dro videre neste morgen med et dobbelt ullteppe og niste. I Vormsund møtte det 5 mann pluss 2 frivillige finske offiserer. De dro mot Odalen og tok inn i ei utløe på Odalsida. Finnene dro ut for å rekognosere, mens de 5 overnattet. De vekslet med at tre mann lå under og to oppå for å holde varmen. Neste morgen kom tyskerne og det ble skuddveksling. De 5 i løa skjøt så lenge de hadde ammunisjon og så overga de seg, ble tatt til fange og fraktet til Oslo. Eller så var det slik at en av soldatene prøvde å flykte mot skogen, men ble skutt mens han løp. I såfall var det 4 som ble fanget.

På Mårud arbeidet under krigen russiske fanger med å høste poteter. Potetene ble vasket og lagt i store trekasser som fangene snekret. Vi ungene smuglet matpakker til fangene. Til gjengjeld fikk vi gjenstander som fangene hadde lagd. De fleste var skåret ut av tre, men femøringer av kobber eller jern var også materialer. En tysk soldat med gevær hadde oppsyn med fangene. Vaktene var klar over hva vi ungene holdt på med, men de holdt seg hensynsfullt på avstand. Potetene ble stivfrosset om vinteren. Det var svært kalde vintre under krigen. Om våren ble potetkassene lastet fra Sagrampen inn på jernbanevogner for å bli sendt gjennom Sverige mot Østfronten. En gang ble en tysk offiser stasjonert ved rampen for å påse at fangene ikke saboterte arbeidet. Jeg pratet en del med ham. En dag skrev han "Ich hasse dich" på en tømmerstokk og ba meg lese det høyt. Det gjorde jeg. Så spurte han om jeg visste hva det betydde. Det bekreftet jeg. Så spurte han: "Ist es wahr?". Han ble tydelig meget lei seg da jeg ikke svarte på spørsmålet. Å svare var heller ikke enkelt. Jeg hatet jo ikke ham som person, men jeg hatet krigen, og den representerte han.

Nærmere slutten på krigen ble det oppdaget en syk og forkommen tysk soldat like ovenfor Slemdal der hvor flyktningeruten fra Herbergåsen fortsatte på østsiden av Glomma. Han kunne ikke greie seg på egenhånd. Det kan tenkes at ham var etterlatt av en flyktningelos. Han kan også ha tatt seg dit på egenhånd. Ikke umulig at det var en provokatør. Iallfall ble funnet rapportert til tyskerleiren på Årnes slik at han ble hentet av sine egne og da kan hende også skutt av sine egne. På funnplassen lå det igjen en båtlue med nummer og navn skrevet inni. Jeg forestiller meg navnet som omtrent Hans Vollendt, men det låter som et situasjonsbetinget minne. Jeg angrer på at jeg ikke tok vare på lua, noe en annen muligens kan ha gjort.

Kilder og litteratur

Koordinater: 60.1711° N 11.5669° Ø