Siegfried Fehmer (1911–1948)
Siegfried Wolfgang Fehmer (født 10. januar 1911 i München i Bayern, død 16. mars 1948 i Oslo) var leder for den tyske kontraspionasjen i Norge under okkupasjonen 1940–1945, og sjef for Gestapo i Oslo fra februar 1945 til krigens slutt. Han ble under rettsoppgjøret dømt til døden for å ha utført og beordret tortur.
Bakgrunn
Fehmer ble født av tysk-baltiske foreldre fra Latvia, men han hadde også både britiske og svenske aner. Navnet stammer fra øya Femern (Fehmarn) i Holstein i Østersjøen, rett sør for den danske øya Lolland.
Han tilbrakte sine første år i Ukraina og Moskva hvor faren var bygningsingeniør, og familien hadde russisk statsborgerskap til 1918 og den sju år gamle Siegfried opplevde gatekampene i Moskva under den russise revolusjonen. Familien fikk da tysk statsborgerskap og flyttet tilbake til Tyskland, og bosatte seg i Berlin.
Han var i oppveksten populær blant sine jevnaldrede, særlig blant jentene, og han gjorde det godt på skolen. Men han hadde også et meget hissig temperament og kunne ved enkelte tilfeller bli så sint at han var farlig for seg selv og andre.
Nasjonalsosialist
Allerede i 1926 hørte han Adolf Hitler tale på gata og han begynte å lese nasjonalsosialistisk og antisemittisk litteratur, og gikk på folkemøter. Han ble medlem av NSDAP fra 1. januar 1930, 19 år gammel og fikk medlemsnummer 181 345. Dette var så tidlig at han fikk statusen «alter Kämpfer» i partiet.
Han giftet seg i 1934 med Anni Wille fra Kassel i Hessen. Han studerte rettsvitenskap og ønsket å slutte seg til eliteavdelingen SS, men måtte avbryte studiene en periode på grunn av pengemangel, men fullført i 1933. En bekjent anbefalte ham for Reinhard Heydrich og han ble ansatt i Gestapo i 1934 hvor han gjorde det godt, mye på grunn av hans systematiske arbeid, kunnskaper og gode hukommelse. Han arbeidet blant annet 1937 til 1939 med spionasje mot Polen fra Øst-Preussen og vervet lokale «Vertreuungsleute», rapportører. Hans gode resultater og sterke nasjonalsosialistiske overbevisning gjorde at han snart ble tatt opp i SS. Etter det tyske felttoget i Polen arbeidet han med forhør av britiske etterretningsagenter som ble kidnappet i Amsterdam og ført til Tyskland.
Norge
Han ankom Norge den 29. april 1940 sammen med den første tyske polititroppen. Han var da Kriminalkommissar (kriminalbetjent/politiførstebetjent) og SS-Obersturmführer, og ble utnevnt til leder for gruppa «Referat», som skulle koordinere kontraspionasje og spørsmål knyttet til radio for hele landet. Gjennom dette arbeidet ble han kjent som motstandsbevegelsens hovedmotstander. Han var en dyktig etterforsker og leder, og ble i januar 1943 forfremmet til Kriminalrat. Innen SS hadde han graden SS-Hauptsturmführer. Da Sipo ble omorganisert i februar 1945 ble Oslo et eget kommandørområde. Fehmer ble sjef for Gestapo, Sipos avdeling IV, i Oslo.
Han ledet selv forhøret av en rekke motstandsfolk. I enkelte tilfeller utførte han selv tortur, men som oftest beordret han andre til å gjøre det. Fehmer snakket godt norsk.
Han skal ha hatt forhold med flere norske kvinner, og særlig kjent var det at Anne Marie Breien var hans elskerinne. Det han ikke fant ut før etter at krigen var over var at hun var plassert der av Milorg. Breien ble tiltalt for landssvik etter krigen, men ble frikjent etter at hjemmefrontledelsen bekrefta at hun var deres agent. Dessverre hang mistankene igjen og hun så seg nødt til å flytte utenlands.
Rettsoppgjøret
Ved frigjøringa flyktet han fra Oslo og forsøkte å skjule seg i menig soldatuniform og gikk i dekning i leiren Luftwaffe i Våler. Han ble avslørt og arrestert da han 31. mai 1945 da han ringte en venninne for å høre hvordan det sto til med schäferhunden sin «Schock» og denne samtalen ble avlyttet.
Han ble da fengslet på Akershus landsfengsel på Akershus festning, og skrev en lang rapport om sitt virke i Norge, Meine Tätigkeit bei der geheimen Staatspolizei : Erlebnisse, Erfahrungen, Erkenntnisse. Den er forfattet som et forsvarsskrift, men er allikevel en viktig kilde til kunnskap om Gestapos metoder og om hvor mye tyskerne egentlig visste om den norske motstandsbevegelsen. Under oppholdet på festningen fikk han blant annet besøk av Max Manus, som han hadde jaktet på gjennom flere år.
Han imponerte de britiske etterretningsfolkene som intervjuet ham som omtalte ham: «Førsteklasses utdannelse, intelligens over det normale, glimrende hukommelse, gjør utmerket rede for seg, imponerende fremtoning, kanskje litt for glatt…» Han hadde et godt utseende, var høyreist og sterk, med blondt hår og blå øyne. Han snakket flytende norsk til de norske politifolkene.
Død og minne
27. juli 1947 ble han dømt til døden for tyve forhør med tortur. Dommen ble stadfestet av Høyesterett den 24. februar 1948, mot to stemmer. Fehmer ble henrettet ved skyting på Akershus festning den 16. mars 1948.
I 1950 ble urnen med hans aske satt ned på gravlunden Friedhof-Süd i Wiesbaden. Det ble aldri oberservert at det var noen blomster på gravstedet, og det ble slettet etter 25 år.
Litteratur
- Brauteset, Steinar. Gestapo-offiseren Fehmer. Utg. Cappelen. 1986. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- «Siegfried Fehmer» i Store norske leksikon
- Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket
- «Siegfried Wolfgang Fehmer» på Wikipedia på bokmål og riksmål
Eksterne lenker
- Hybertsen, Steinar (regi): Anne Marie Breien - i hemmelig tjeneste. Handler om spionen Anne Marie Breien som i sitt virke for Milorg ble plassert som elskerinne til Gestapo-sjef Siegfried Fehmer. NRK, 25.03.2020. Besøkt 06.02.2024.