Sigbrit Willoms

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Sigbrit Willoms (død omkr. 1531) var småhandler i Bergen da kong Christian II i 1509 innleda et forhold til hennes datter Dyveke Sigbritsdatter. Denne koblinga til kongemakta førte til at hun ble fikk stor innflytelse, og en tid fungerte som en av kongens nærmeste rådgivere i København.

Hun var opprinnelig fra Amsterdam, og var en av mange fra dette området som flytta til Bergen etter at Christian II i 1507 stadfesta privilegier for handlende fra Holland. Sigbrit kom til Bergen for å drive småhandel med bakervarer og øl, og hun drev også vertshus. Vi kjenner også ei annen kvinne fra Holland som drev egen virksomhet, nemlig Eva Hollenderkone som drev legepraksis. De fleste slo seg ned i nærheten av Korskirken, i Hollenderstredet - i dag Hollendergaten. Vi vet ikke sikkert hvilket hus hun holdt til i, men ifølge tradisjonen i Bergen var det i Hollendergaten 7. Der har senere «Dyvekes Vinkjeller» hatt tilhold, og under huset ligger en kjeller datert til 1500-tallet eller tidligere.

Vi vet ikke noe om hennes ektefelle - egentlig vet vi ikke engang om hun hadde vært gift - ut over at Dyveke i noen tilfeller er omtalt som Dyveke Ottikesdatter. Men normalt går hun under matronymet Sigbritsdatter. Å bruke morsnavnet slik er svært uvanlig, og i mange tilfeller har det vært som spottende tilnavn. Men i dette tilfellet er det naturlig å tolke det som et tegn på Sigbrits selvstendighet og styrke.

Christian II traff mor og datter på et ball i Bergen i 1509, og innleda straks et forhold til den vakre Dyveke. Da han reiste til Oslo ble de begge med, og ble plassert i et hus i byen. Ifølge tradisjonen var dette i Dyvekes hus i Konows gate; huset er nå revet. Kongen tok dem så med seg videre til København. Også etter at han ble gift fortsatte han forholdet til Dyveke, og det ble ikke lagt skjul på det. En tid bodde Sigbrit og Dyveke på en kongsgård utafor København, men etter hvert flytta kongen dem inn til byen.

I 1517 endte Dyvekes liv brått. Hun hadde fått i seg forgiftede kirsebær. Høvedsmannen Torben Oxe fikk skylda. Han skulle ha forsøkt å forføre Dyveke, og deretter ha drept henne fordi han ble avvist. Riksrådet frikjente Torben Oxe, noe kongen ikke aksepterte. Han stilte adelsmannen for en bondedomstol, og instruerte dem tydelig om at hans gjerninger allerede hadde dømt ham. Dermed ble han henretta i november 1517, drøyt to måneder etter Dyvekes død - i det som for de aller fleste var et åpenbart justismord.

Da Christian II tok med seg Sigbrit var nok ikke det bare etter Dyvekes ønske. Han likte fra starten av hennes handlekraft og innsikt. Krigføring hadde nær tømt statskassa, og kongen var desperat etter nye inntekter. Dette satte han Sigbrit til å gjøre; det hele var høyst uoffisielt, men hun fungerte i praksis som hans finansminister. Blant annet økte hun tollsatser, skrev ut høyere skatter og gjorde endringer i lensvesenet slik at det ble mer inntekter til kronen. Den stakkars unge dronninga, Elisabeth av Habsburg, måtte hele tida rådføre seg med Sigbrit. Hun holdt seg lojalt til denne ordren fra sin mann, men det kan ikke ha vært enkelt å la mora til kongens elskerinne styre livet som dronning.

Etter Dyvekes død er det flere tegn på at Christian II var i mental ubalanse. I hvor stor grad hennes død medvirka til det vet vi ikke, men det kan ha vært noe av det som vippa ham over kanten. Hans ønske om å samle de tre skandinaviske landene førte til mer krigføring i Sverige, og til Stockholms blodbad i 1520. Store deler av den svenske høyadelen ble da ofre for hans brutale framferd. Men også i Danmark og Norge var Christian II i konflikt med adelen. Henrettelsen av Torben Oxe ble ikke glemt så lett, og adelens makt ble stadig innskrenka. Sigbrit var som kongens rådgiver sentral i dette. Da erkebiskop av Nidaros Erik Valkendorf måtte dra i eksil, var det i stor grad på grunn av Sigbrits hat mot ham.

Da Christian II ble avsatt etter at adelen begikk et kuppi 1523, fulgte Sigbrit ham i eksil. Etter noen år i Nederlandene reiste de til Norge, der Christian ble beseiret. Han døde noe senere i fangenskap i Danmark. Sigbrit fikk anklager om trolldom retta mot seg - det var vel sett som en naturlig forklaring på at ei kvinne kunne ha så mye makt over kongen. Hun kom seg vekk fra Skandinavia, men ble satt i fengsel et sted i nærheten av Brüssel. Der døde hun omkring 1531 - noen mente at hun ble brent som heks, men dette er det ikke noe sikkert hold for i kildene.

Bergljot Hobæk Haff ga i 1999 ut romanen Sigbrits bålferd, en historisk roman med Sigbrit som hovedperson. Hun er også omhandla i flere skuespill og romaner, der Dyveke eller kongen er hovedperson.

Litteratur og kilder