Signekone
Signekone, eller signekjerring, signekvinne eller runekjerring er en betegnelse på kvinner som signer, altså som bruker magiske tegn og formler, helst folkemedisinsk mening.
Menn som drev tilsvarende praksis ble gjerne kalt signe- eller runekall. En av disse var Vis-Knut (Knut Rasmussen Nordgaarden 1792-1876).
Slik virksomhet ble drevet til inn på 1900-tallet.
Peter Christen Asbjørnsen har skrevet fortellingen «En Signekjærring» fra 1870. Denne bygde blant aannet på «Berte Tuppenhaugs fortellinger» kom første gang på trykk i Den Constitutionelle i 1843 under tittelen «En Signekjærrings Fortællinger».
Kjente signekoner
- Lisbet Pedersdatter Nypan (ca 1610–1670)
- Berthe Nielsdatter Toppenhaug (1764–1840)
- Mor Sæther (Anna Johansdatter Viker 1793–1851)
- Beret Kampen (ca 1790-?)
- Valborg Valand (1812–1893)
- Anne Brannfjell (1815–1905)
Kilder
- Signekjerring i Store norske leksikon
- Per Holck: Norsk folkemedisin : kloke koner, urtekurer og magi (1996) Digital versjon på Nettbiblioteket
- Nils Andreas Qvisling: Overtroiske kurer og folkemedisin i Norge (1918/1999) Digital versjon på Nettbiblioteket
- Ida Hydle: Kultur og helse i et lokalsamfunn (1991). Digital versjon på Nettbiblioteket
- Aamund Salveson: Folkeminne (1924), Digital versjon på Nettbiblioteket