Sjamanisme

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 17. jan. 2020 kl. 04:06 av Ove Pettersen (samtale | bidrag) (→‎Samisk sjamanisme: Feilstaving rettet.)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Samisk sjaman, noaide, med runebomme. Tegning fra bok av Knud Leem, 1767.

Sjamanisme er en fellesbetegnelse på kultformer der en sjaman fungerer som mellomledd mellom mennesker og åndeverdenen. Det oppfattes ofte som en egen religion, men det er upresist; det er mer riktig å si at sjamanisme er en del av en rekke religiøse tradisjoner. I Norge er sjamanisme historisk sett særlig sentralt i samisk religion, men også i norrøn religion finner man en form for sjamanisme i seid, der seidmennene hadde omtrent samme funksjon som sjamaner.

I nyere tid finner man også en form for sjamanisme inspirert av New Age; denne er så løsrevet fra eldre tradisjoner at den gjerne omtales som nysjamanisme. I denne artikkelen vil fokuset være den historiske sjamanismen i samisk og norrøn tradisjon.

Sjamanisme er særlig utbredt på Nordkalotten og i Sibir, samt i Nord-Amerika. Ordet sjaman kommer fra tungusisk saman via russisk. De tungusiske språkene, hvorav de fleste er i ferd med å dø ut, hører blant annet hjemme i det østlige Sibir.

Samisk sjamanisme

Samisk religion kan sies å være sjamanistisk fordi sjamanen, noaiden, hadde en helt sentral posisjon. Han kunne med goavddis, eller runebomma, som redskap blant annet spå i framtida. Samtidig var religionen mer enn sjamanen: Det var en polyteistisk religion med flere guder, en animistisk religion der man ofra til steinguder og kraftsentre i naturen og en eskatologisk religion som hadde både et godt og et dårlig sted man kunne komme til etter døden. Sjamanens rolle i dette var å være en åndelig leder og veileder.

Norrøn seid

Seid var en form for aktiv magi, der man kunne oppnå både godt og ondt. Det som hadde evne til å bedrive slik magi var seidmennene, og den fremste seidmannen var guden Odin selv. Selv om vi bruker ordet seidmann, var det oftest kvinner som utøvde seid; menn kunne miste ære av å drive med seid. Snorre Sturlasson fortalte at selv om Odin drev med seid, var det så mye umandig som fulgte med den at den førte skam på menn, og at kvinner derfor ble lært opp i seidkunsten.

Når man ikke vanligvis omtaler dette som sjamanisme er det ikke bare fordi seidkunsten har et annet navn allerede; det skyldes også at det i langt mindre grad enn i det vi vanligvis definerer som sjamanisme handler om kontakt med åndeverdenen. Samtidig ser vi at i den mytologiske seiden, som lå til grunn for den menneskelige, foretok Odin reiser til dødsriket, og volvene kunne falle i transe og oppnå kontakt med hjelpeånder. I bunnen ligger det dermed en oppfatning som har svært sterke likhetstrekk med samisk sjamanisme, men i den praktiske utøvelsen er dette mindre framtredende.

Litteratur og kilder