Skedsmo Sparebank
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Skedsmo Sparebank ble opprettet i 1865, og den holdt til på Sten skole til de nye kommunelokalene på Skedsmokorsetble åpnet i 1920. I 1930 fikk banken egen bygning.
For å skaffe et grunnfond til banken, besluttet kommunestyret i 1862 å avvikle kornmagasinet i kommunen og selge beholdningen til de som ønsket å kjøpe korn. Salget innbragte 229 spesidaler, 4 mark og 10 skilling. Salg av kommunenes kornmagasin var vanlig på dette tidspunktet fordi det ikke lenger var vanskelig å skaffe billig korn. Pengene som kom inn fra kornsalget, gikk vanligvis inn i et grunnfond for den lokale sparebanken. Slik var det også i Skedsmo.
En komite bestående av bruksfullmektig Knud Petter Lund Øhrn, gårdbruker Trond Ryen og gårdbruker Ludvig Schjørn ble utnevnt av kommunestyret 1. november 1662 for å utarbeide plan (vedtekter) for sparebanken, og den ble vedtatt 23. april 1864. Deretter ble det søkt om kongelig approbasjon for vedtektene. Mens man ventet på godkjennelsen, ble det valgt styre, og siden det ikke fantes innskytere, utgjorde formannskapet og kommunestyret bankens forstanderskap. Disse valgte så bankens direksjon som besto av Hans Thoresen, Trond Ryen, J. Skrimstad og Hans Farseggen. Kornmagasinets fond ble deretter overlevert til direksjonen. Det tok 11 måneder før styret kom sammen.
Om det første møtet står det i forhandlingsprotokollen: «År 1865, den 7de October var, i Overensstemmelse med den av Formandskabet for Skedsmo vedtagne Plan § 10 og følgende §§ valgte Direction for Skedsmo Sparebank, samlede efter forudgaaet Indkallelse, i Skolehuset ved Skedsmo Kirke.» I referatet står det blant annet at styret hadde mottatt obligasjonene for salget av kornmagasinets beholdning på 229 spesidaler, 4 ort og 10 skilling, og at direksjonen ville kjøpe inn nødvendig driftsutstyr.
Før banken kunne autoriseres, måtte planen (vedtektene) godkjennes av Finansdepartementet. Planen ble endret to ganger, men likevel ble den ikke godkjent. Blant annet måtte grunnfondet utgjøre minst 300 spesidaler mens bankens formue var 226 spesidaler 1. januar 1868. Direksjonen ba kommunen dekke det manglende beløpet, men fikk avslag. Den så ingen annen utvei enn å gå ut til befolkningen med aksjetegning, men det mislyktes fordi banken ikke hadde tillit. Likevel ble banken drevet videre uten godkjenning inntil den hadde opparbeidet et stort nok grunnfond. Fra 1895 skulle forstanderskapet bestå av 15 medlemmer som var valgt for tre år om gangen. For å være valgbar måtte en ha minst 100 kroner stående i banken. Kommunestyremedlemmene var valgbare uten å ha konto i banken.
Sparebankens styre, eller direksjon som det ble kalt, ble valgt av forstanderskapet. De første 20 årene hadde ikke styret godtgjørelse for sitt arbeid, for å være styremedlem ble sett på som et ærefullt verv. Fra 1884 fikk styreformannen og styremedlemmene godtgjørelse på henholdsvis 80 og 40 kroner i året. Jens Munthe var bankens første kasserer og regnskapsfører. For bankarbeidet som han hadde fra 1865 til 1868, fikk han ikke lønn. Da han sluttet, søkte Munthe om en liten godtgjørelse for denne jobben, men det ble enstemmig avslått av bankstyret. Han innkalte bankdireksjonen til forlikskommisjonen, men heller ikke denne gangen førte det til at han fikk lønn. Begrunnelsen var at banken hadde gått med tap i Munthes tid som kasserer. Den neste og senere kasserere ble lønnet.
Fra 1894 måtte kassereren forplikte seg til å holde banken åpen tre ganger i uka, og åpningstida skulle være på tre timer, fra 1898 to timer. Fra dette båret ble alle bankforretninger utført på Sten skole. Adolf Braanaas var kasserer i 31 år, og var den som hadde denne stillingen lengst, fra 1898 til 1929. De første årene var virksomheten i banken beskjeden. Den var heller ikke autorisert, og mange valgte derfor å bruke banker i Oslo. Dessuten var det knappe tider fram til omkring 1900. Folk hadde lite penger, og interessen for å låne var større enn å sette inn penger.
Bankens inntekter var små, og svingningene i bakens kapital fulgte opp- og nedgangstidene i næringslivet. I de vanskelige økonomiske tidene i landet i slutten av 1870-åra måtte banken ta opp lån for å dekke oppsagte innskudd. Oversikten med ti års mellomrom viser utviklingen i hundreårsperioden 1867 til 1964. Omkring 1900 hadde banken innarbeidet seg i bygdas økonomi og ikke minst i folk bevissthet, og den gikk inn i en positiv utviklingsperiode. Banken var nå autorisert og fikk derfor tillit. Når overskuddet ble tilfredsstillende, støttet den allmennyttige formål i kommunen. Det første beløpet på 30 spesidaler gikk til å støtte innkjøp av nytt kirkeorgel.
Kilder og litteratur
- Borgen, Arne: Skedsmo Sparebank. Utgitt til bankens 100 års jubileum 7. oktober 1965.
- Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. Bind I. Oslo 1929. Mal:Bokhylla
- Plan for Skedsmo Hovedsogns Sparebank. Skedsmo 1864.
- Skedsmo Sparebank gjennom 75 år. 1865 – 7.oktober – 1940. Oslo 1940.