Skipreide

Se også Skipreide i Norsk historisk leksikon.

Skipreider var administrative enheter langs kysten som ble opprettet i forbindelse med leidangen. En skipreide bestod av frie menn som sammen skulle bygge, utruste, vedlikeholde og bemanne et leidansskip. De hadde også ansvaret for å holde naust til skipet og å vedlikeholde en varde. Den opprinnelige inndelingen var på 270 skipreider, og i 1279, under Magnus Lagabøte, ble dette økt til 279.

Et skipreide ble ledet av en «styrmann», som var utnevnt av kongen. Det var regler for utplukking av mannskapet, som variererte over tid. I Gulatingsloven var plikten til deltagelse begrenset til hvert syvende hode. Størrelsen på skipene ble målt i antall årer eller sesser. Opprinnelig måtte hver skipreide stille med et skip på 40 årer og mannskap på 100 eller mer, men dette ble etterhvert gradert.

Sjefen for et skipreide hadde tittelen styrmann og ble utnevnt av kongen. Mannskapet ble plukka ut etter bestemte regler, og i Gulatingslova ble denne verneplikten begrensa oppad til hvert sjuende hode, altså 14 % av befolkningen. Den minste enheten var de bøndene som skulle utruste en roer.

Mobilisering skjedde når fiender truet landet. Mannskapene ble da innkalt ved at vardene ble tent.

Fra omkring midten av 1600-tallet ble skipreidene omdefinert til tinglag, sist på Vestlandet.

Omdefinerte herreder

I deler av landet ble skipreider ikke opprettet i forbindelse med leidangen, men ved at de gamle herredene ble omdefinert. Dette skjedde angivelig i Borgarsyssel, der skipreidene ikke ble forventet å stille et leidangsskip.