Skysstasjon

Skysstasjon var knyttet til den tidligere skyssplikten om påla bønder å skaffe kongen, adelen og høyere embetsmenn fri skyss. Denne ble innført allerede på 1100-tallet og den frie skyssen varte fram til den ble opphevet i 1816 til fordel for en betalingsskyss, og senere utover dette århundret ble det gjort lovendendringer som skulle fremme etableringer av skysstasjoner.[1]Skysstasjonene var innenfor denne ordningen en offentlig subsidiert gård hvor reisende kunne få hest eller vogn for sin videre ferd, ofte kombinert med et gjestgiveri for mat og overnatting.

Utenfor Frydenlund hotell med karjol i 1880, beliggende langs den gamle kongeveien gjennom Aurdal i Valdres.
Foto: Axel Lindahl/Vegmuseet
Skysstasjonen og båtanløpet i Sørum i Sør-Aurdal med DS «Bægna» liggende til kai.
Foto: Axel Lindahl/Norsk Folkemuseum (1880-1890).
Botn skysstasjon i Vinje, Telemark mellom 1880 og 1910.

Skyssvesenet i Norge går langt tilbake i tid, og ble opphevet ved lov av 25. mai 1951. Skysstasjonene fantes over hele Sør-Norge, men enkelte ble særlig berømte som samlingssted for engelske og andre reisende – som Tofte kongsgård og Hjerkinn på Dovrefjell.

På 1800-tallet var det graderte skyssgårder: Faste skysstasjoner hadde hester klare kontinuerlig som i Sverige, mens tilsigelses-stasjoner måtte ut til bønder og skaffe hester når reisende ankom, ofte med to-tre timers ventetid. Ofte var det mer enn en dagsreise mellom de faste stasjonene, til de reisendes irritasjon.[2] Man kunne klage skriftlig på skysstasjonen i dens postbok, men klager ble sjelden fulgt opp med særlige sanksjoner, i motsetning til i Sverige.[3]

Referanser

  1. Rogan, Bjarne: Det gamle skysstellet. Reiseliv i Noreg frå mellomalderen til førre hundreåret, Det Norske Samlaget, 1986, side 75
  2. Bayard Taylor, En reise i Norge i 1857, New York/London 1857, Frifant Forlag 2009, side 21, 26-28, 32-33.
  3. Bayard Taylor, En reise i Norge i 1857, New York/London 1857, Frifant Forlag 2009, side 21, 33.

Se også