Slaget på Re 1177

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 12. feb. 2014 kl. 08:35 av Cnyborg (Samtale | bidrag) (kategorirydding)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Slaget på Re i Erik Werenskiolds tolkning fra 1899-utgaven av Heimskringla.
En minnebauta ble i 1927 satt opp på Ramnes, på stedet man tradisjonelt har identifisert som slagsted både i 1163 og 1177.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Slaget på Re i januar 1177 var et avgjørende slag mellom kong Magnus Erlingsson og opprørsflokken birkebeinerne leda av kongsemnet Øystein Møyla. Slaget var det første hvor Magnus selv leda sine styrker, og han vant en total seier over sine motstandere. Øystein Møyla ble drept under forsøk på å flykte fra slagmarka.

Heimskringla forteller i Magnus Erlingssons saga om slaget, som faktisk er den siste hendelsen som beskrives i verket. Magnus hadde reist til Viken sammen med Orm Ivarsson kongsbror, og de skulle overvintre i Tønsberg. Magnus var nå blitt omkring 21 år gammel, og hans far Erling Skakke var etter datidas mål begynt å bli en gammel mann. Han satt i Bergen den vinteren. Etter en tid fikk de bud om at birkebeinerne hadde samla seg ved Re. Kongen la ut sammen med Orm kongsbror, og gikk til gården på Re, antagelig Ramnes. Ifølge Snorre hadde han med omkring 1500 mann, men i sagaene er alle slike tall notorisk usikre. Birkebeinerne var samle på en annen gård, men noen av dem lusket også rundt gården kong Magnus kom til.

Birkebeinerne var på denne tida ikke den mektige krigerflokken Sverre Sigurdsson senere skulle gjøre dem til, men det var en sterk opprørsflokk som utgjorde en reell trussel mot Magnus. Det var derfor sterkt ønskelig for Magnus å få tatt knekken på flokken. Birkebeinerne skal ha hatt den største hæren; i en annen forbindelse nevnes det at de en tid før slaget hadde kommet opp i 2000 mann. Igjen er tallet svært usikkert, men det er ikke urimelig at det var en viss forskjell på størrelsen, og at birkebeinerne kan ha hatt den største flokken ettersom Viken var et område hvor de sto sterkt.

Magnus valgte å sette opp fylking på veien ved gården, og mennene tråkket snøen hard rundt seg. Birkebeinerne angrep, men veien var så smal at bare noen få kom fra. Da var det ikke vanskelig for en fylking, eller skjoldborg, å holde dem unna. For å bøte på dette spredde birkebeinerne seg utover, men utafor veien lå snøen dyp, og de klarte knapt å komme fram. Birkebeinernes fylking brøt opp, og dermed ble mennene stående uten dekning mot kongsmennenes våpen. Mange falt, og de som var igjen begynte å flykte.

Da noen først begynte å flykte falt alt sammen for opprørerne, og Øystein Møyla selv rømte også fra slagstedet. Sagaen forteller at han kom seg inn i et hus, og ba om grid (nåde) fra bonden. Men bonden drepte ham, og gikk så til gården for å finne kong Magnus. Liket ble henta til gården, og Magnus ba folk om å se om de kjente igjen liket. I stua satt det, fortsatt ifølge Heimskringla, en birkebeiner som hadde kommet seg inn uten å bli lagt merke til. Han storma med ei øks over gulvet og hogg mot Magnus da han fikk se liket av høvdingen sin. Magnus holdt på å miste livet i seierens stund, men en av hans menn fikk dyttet til birkebeineren i siste liten, så hogget traff ikke skikkelig. Kongen fikk et stort sår, men ble ikke alvorlig skada. Mannen hogde igjen, denne gang mot leggene til Orm kongsbror. Orm var en erfaren kriger, og kasta seg unna. Øksa ble sittende fast i pallstokken. Om den ikke hadde sittet fast hadde det neppe vært til noen hjelp, for Snorre forteller at da sto det så tjukt av våpen i birkebeineren at han knapt kunne falle. Det viste seg også at han hadde vært hardt såret, og hadde slept innvollene etter seg over gulvet. Det utløste mye ros for motet han hadde vist. Denne episoden, grusom som den er, viser noe av mentaliteten i tida. Han hadde forsøkt å drepe kongen, og det var ingen tvil om hva reaksjonen på det skulle bli – alle som en støtte det de hadde for hånden i mannen og drepte ham på flekken. Men samtidig så man med beundring på en fallen fiende som hadde vist mannsmot i sin iver etter å hevne sin høvding. Lojalitet og mot var helt sentrale egenskaper for dette krigersamfunnet. Etter denne hendelsen fortsatte Magnus og hans menn å jakte på birkebeinerne, og mange flere ble drept. Sagaen nevner spesielt at Torfinn fra Snåsa falt.

Den umiddelbare konsekvensen av slaget var at kongsemnet og tronkreveren Øystein var død, og at birkebeinerne var uten leder, og med mange drepte og sårede. De overlevende flykta, og mange av dem må ha forlatt flokken. På lengre sikt er det særlig to konsekvenser som kan framheves. Den ene er at Magnus nå selv hadde ledet sine styrker, og dermed ikke lenger var fullstendig i sin fars skygge i mennenes øyne. Seieren viste at han hadde både mot, kløkt og hell, tre egenskaper som var avgjørende for å få støtte som konge. Den andre var ikke positiv for Magnus. Birkebeinerne, som ifølge Sverres saga var nede i rundt 70 mann i tida etter slaget, fikk Sverre Sigurdsson som sin nye leder, og han klarte med tid og stunder å føre dem til seier over både Magnus og andre motstandere. Magnus skulle være konge i sju år til før han falt i slaget ved Fimreite, men uvitende hadde han byttet ut en farlig motstander med en som var enda farligere.

Kilder