Slaget ved Sekken
Slaget ved Sekken sto ifølge sagaen den 7. juli 1162 ved øya Sekken i Romsdalsfjorden. Øya ligger nå i Molde kommune. I slaget seiret Erling Skakke over Håkon Herdebrei, som falt i slaget. Dermed var Erlings sønn Magnus Erlingsson enekonge i Norge. Dette var det første avgjørende slaget etter at Håkpon Herdebrei hadde felt Inge Krokrygg i slaget på isen i Bjørvika året før.
Opplysningene vi har om slaget kommer fra sagaene, og er derfor forbundet med en del usikkerhet. Hovedmomentene, som hvem som deltok og falt, stemmer med andre kilder og annen kunnskap vi har om perioden, men detaljene i nedenstående sammenfatning om slaget er ikke like sikre.
Erling Skakke satt i Bergen før slaget. For å hindre Håkon i å få opplysninger om hans styrke, og for å hindre Håkon i å få forsyninger, nektet han handelsskip å reise nordover. Det samlet seg dermed mange handelsskip i Bergen. Erling satte de letteste av sine egne skip på land for å gi inntrykk av at han ville bli i Bergen og kjempe der. Men så ga han brått tillatelse til at handelskipene kunne seile, noe som førte til at alle som hadde full last dro ut i løpet av samme morgen. Ved Møre møtte de Håkons flåte, og der kunne handelsmennene fortelle at Erling hadde satt flåten sin på land, og at han hadde en stor hær. Håkon seilte mot Veøy, mens Sigurd Hallvardsson jarl og Ånund Simonsson ble sendt inn i Romsdalen for å rekruttere flere menn og skip. Andre ble sendt til Sunnmøre og Nordmøre. Håkon tilbrakte noen dager i kaupangen Veøy, og dro så sørover for å møte de andre delene av flåten.
Erling ventet fra søndagen hvor han hadde sendt ut handelsskipene til tirsdagen etter. Han kalte da sammen sine menn, og fikk satt båtene på vannet igjen. Under et husting fordelte han folk på skipene, og truet de som ble igjen i byen på liv og lemmer. Han la selv ut med «Bøkesuden». Orm Ivarsson kongsbror la ut med sitt skip på kvelden, og da var alt de fleste på vannet. Tidlig onsdag morgen la flåten på 21 skip ut, og seilte med vinden nordover. Magnus Erlingsson var med sin far; han var omkring seks år gammel da dette skjedde. Da de hadde kommet forbi Fjordane sendte han ei skute inn mot Jon Hallkjellssons gård, der de hentet Nikolas Simonsson, som var sønn av Simon Skalp og Maria Haraldsdotter, Harald Gilles datter. Håkon Herdebrei lå i havn med fjorten skip; hvor han lå er ukjent da dette er uleselig i Heimskringla. De ble advart om at Erling var på vei at to menn som kom roende. Det var her Eindride Unge ifølge Snorre uttalte at «Det var sannelig nær nesa, sa karen, han ble skutt i øyet». Det ble blåst alarm, og fordi alle løp til det skip som lå nærmest ble mannskapene ujevnt fordelt. Noen vendte nordover mot Veøy for å hente hjelp fra bymennene der.
Erlings og Håkons skip fikk kort tid etter øye på hverandre. Eindride Unge seilte på «Draglaun», som hadde fått for lite mannskap. Han ble hengende etter, og rett utafor Sekken kom Erlings skip «Bøkesuden» og på sida og ble bundet fast til Eindrides skip. Håkon var nesten på Veøy da hans menn hørte lurene, og de snudde for å hjelpe til. Erlings skip var i god orden, men på Håkons skip var det kaotiske tilstander med noen skip som var overfulle og noen som hadde for lite mannskap. På Håkons egne skip brøt disiplinen sammen nokså raskt, og flere hoppet over bord. Håkon selv gikk over til et annet skip, men valgte feil og havnet på et fiendeskip. Han kom seg videre til «Bøkesuden», og ba om grid fra stavnbuene og fikk dette. De fleste falne så langt var på Håkons side. Nikolas Simonsson hadde falt på «Bøkesuden», men Snorre forteller at Erlings menn var skyld i det. Det er ikke en urimelig påstand, for Nikolas var som dattersønn av Harald Gille et mulig kongsemne, og derfor en trussel mot Magnus.
Kampene stoppet opp da Håkon hadde fått grid. Stavnbuene var villige til å verge ham, for det var en æressak når man hadde gitt grid. Stavnbuer var de tapreste mennene på krigsskipene, så det var farlig for Erling dersom de skulle vende seg mot ham. Snorre lar det skinne gjennom at Erling ikke likte dette, men han gikk med på grid dersom stormenene rådde til det og dersom Håkon søkte forlik. Stavnbuene var fornøyd med dette. Erling egget dem til å fortsette kampen for å hevne kong Inge Krokrygg, og mennene angrep igjen. I kaoset fikk Håkon Herdebrei banesår. Dette gjorde mennene hans enda mer aggressive, og de gjøv løs på Erlings skip med fornya kraft. Men de hadde ingen orden i angrepet og brukte ikke skjoldene til å verge seg, så mange ble hogd ned at Erlings menn. Det ble ikke gitt grid til andre enn de man kunne få løsepenger for. Blant stormenn på Håkons side som falt var Sigurd Kåpa, Sigurd Hjupa og Ragnvald Kunta. Noen få skip kom seg unna ved å ro inn i fjordene.
Håkon Herdebreis lik ble ført til Romsdalen og gravlagt der. Sverre Sigurdsson regnet seg som hans bror, og lot senere liket flytte til Kristkirken i Nidaros. Etter slaget kunne Erling Skakke underlegge seg områdene nordover, og etter en tid fikk han hyllet Magnus som enekonge på Øyrating. Han fikk aldri helt kontroll over Trøndelag, og kunne ikke bli der lenge, men Magnus var i det minste i navnet nå konge over hele Norge.
Kilder
- Snorre Sturlasson: Heimskringla, Magnus Erlingssons saga, kap. 5–8