Solur

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 27. jun. 2017 kl. 14:29 av Cnyborg (Samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Solur utafor Oslo bymyseum. Dette er et ur av armillarisk type.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).
Reisesolur fra 1700-tallet, med både horisontal og vertikal skive.
Foto: Ukjent / Norsk Teknisk Museum

Et solur er en tidsmåler som viser klokkeslettet ut fra solas plassering på himmelen. Normalt fungerer de ved at en viser, gnomon, kaster skygge på ei urskive der klokkeslett er tegna inn. Det finnes også andre varianter, for eksempel solur med et speil som kaster lys på et bestemt sted på urskiva. En kan også lese datoen ut fra solur, ettersom solas høyde på et gitt tidspunkt på dagen vil avsløre den. De eldste solurene vi kjenner ble laget i Kina og i Egypt, omkring 500 før Kristus. Dette var trolig ikke de første, for i Det gamle testamente er det også nevnt en form for solur.

Typer

Ekvatoriale solur er den enkleste typen. Her settes en stand parallelt med jordaksen, mens en urskive settes parallelt med ekvator, altså vinkelrett på jordaksen. Timene markeres med 15 graders intervaller, og dette vil ikke endre seg uansett breddegrad. Lengegraden må det derimot justeres for, og dette gjøres ved å dreie urskiva. For at uret skal fungere må man altså vite klokkeslettet når det monteres.

Armillariske solur har en ring i stedet for urskive, men fungerer ellers som de ekvatoriale. Dette er en type som ofte er brukt som hagepynt i nyere tid.

Horisontale solur med loddrett viser er en type der urskiva er plassert horisontalt, med en loddrett stang som viser. Fordi viser og skive ikke er justert etter jordakse og ekvator må timemarkeringene ha av forskjellig avstand, og uret må derfor konstrueres ut fra hvor det skal stå. Det blir også mindre presist, da det egentlig bare viser helt rett tid på vår- og høstjevndøgn og ved middag og midnatt. På Torvet i Trondheim er rundkjøringa innretta som et solur av denne typen, med Olavsstatuen som viser.

Horisontale solur med polretta viser har som forrige type en horisontal skive, men viseren er satt opp parallelt med jordaksen. Den er da ofte forma som en trekant, der en av kantene følger aksen. Ogås denne typen må settes opp spesielt for hvor det skal stå, og timemarkeringene blir ikke jevnt fordelt. Fordelen med polretta viser er at man får nærmere korrekt tidsangivelse hele dagen og året.

Vertikale solur med polretta viser er en type som gjerne monteres på vegger. De er særlig vanlige å finne på kirker, der de ble brukt før man fikk mekaniske ur. Viseren er normalt trekanta, der en kant følger jordaksen. Den må konstrueres med tanke på lengde- og breddegrad, og etter veggens orientering. Vertikale solur kan bare vise tida i maksimalt tolv timer, dersom de er direkte sørvendt. Er de vendt mot øst eller vest vil de vise tida for en kortere del av dagen, og nordvendte solur vil bare fungere i kortere tid på morgen og kveld på sommeren.

Bærbare solur ble brukt før folk flest kunne skaffe seg mekaniske ur. En vanlig løsning for å få til dette var å kombinere horisontal og vertikal skive, som så kunne stilles inn ved hjelp av et kompass dersom man visste hvilken breddegrad man var på. Det ble også laget noen typer som fungerte uansett om man visste himmelretningen, men man måtte kjenne breddegrad og dato.

Tidsmåling med solur

Dersom et solur ikke er justert for lengdegraden viser det sann, lokal soltid. Ettersom klokkeslett i dag følger normaltid og ikke lokal soltid, vil det bli en forskjell i tidsangivelsen. For å lese av rett ti i slike tilfeller må man bruke en graf som viser avviket gjennom året. For eksempel vil et solur i Oslo den 1. juli vise 12:00 når normaltida er 13:21, mens et solur i Vadsø samme dag vil vise 12:00 når normaltida også er 12:00. I Oslo er det altså et avvik på 21 minutter samt justering for sommertid, mens det i Vadsø er et avvik på én time, som gir rett tid når det er justert for sommertid.

Disse avvikene betyr at solur er lite egna for å angi nøyaktig klokkeslett i et samfunn med normaltid. De hører hjemme i et samfunn som målte soltid, ikke klokketid som var justert for å være lik over et større område. Dette var en endring som særlig ble pressa gjennom av behovet for å lage anvendbare tidstabeller for jernbanen i andre halvdel av 1800-tallet. Før det var det viktigst å vite lokal tid, slik at man kunne overholde avtaler og følge dagens løp.

Litteratur