Spanskesyken

Mal:Thumb høyre Spanskesyken var en verdensomspennende pandemi, influensapandemi, som herjet fra 1917 til 1920. Spanskesyken var en uvanlig hard og dødelig form av influensa som spredte seg over hele verden i fire bølger imellom 1918 og januar 1920. Første utbrudd oppsto i 1917. Høsten 1918 kom en ny bølge, i 1919 en tredje og i januar 1920 en fjerde og siste.

Totalt ble en tredel av verdens daværende befolkning på 1,8 milliarder smittet. Det har blitt anslått at pandemien tok livet av mellom fem og ti ganger så mange mennesker som første verdenskrig, som var i sin sluttfase da spanskesyken brøt ut. To tredeler av alle spanskesykens dødsfall inntrådte fra oktober til desember 1918.

Spanskesyken i Norge

Det er blitt estimert at 1,2 millioner nordmenn ble smittet. Av disse antas det at cirka 15 000 døde. Dødeligheten var høyest blant samer, trolig på grunn av manglende opparbeidelse av immunitet fra tidligere pandemier.

I Bergen kom de første tilfellene i begynnelsen av juli 1918, etter at Bergens Tidende 26.juni hadde meldt at det var brutt ut influensa blant tyske tropper på Vestfronten. Høsten 1918 meldte avisen at det var mangel på likkister i Trondheim, og at butikkene i Kristiansund slapp opp for liksvøp. Mot slutten av september 1918 var spanskesyken tilbake i Bergen. Spaltevis med dødsannonser gjorde det nødvendig for Sundhetsvesenet å anmode folk om ikke å få panikk.

Der alle samlingsplasser ble stengt andre steder i Europa for å hindre smitte, mente norske helsemyndigheter at spanskesyken ikke lot seg forebygge. Tvert om anså man at slike tiltak kunne forskyve epidemien til en kaldere årstid med større risiko for komplikasjoner og død, og når skolene ble stengt i perioder, skyldtes det rett og slett at lærerne lå syke. I stedet satset man på forbedret renhold på skoler, spisesteder og andre lokaliteter. På trikkene ble egne kontrollører satt til å hindre spytting. En plakat bekjentgjorde at «Den, som spytter overalt, staar paa samme stadium som hunden, som farer bortom hver væg.» At nordmenn dengang var mer vant med smittsomme, dødelige sykdommer enn i dag, fremgår av at Bergens Tidende ikke engang nevnte spanskesyken i sine årskavalkader for 1918 og 1919. Dr Birger Øverland fortalte rystet at han selv i epidemiens siste måneder nokså ofte ble spurt om sykdommen egentlig var smittsom.

Tredje runde fulgte i årsskiftet 1918/19. Nå ble Loddefjord-området vest i Bergen hardest rammet. De overfylte sykehusene fryktet denne gang at de kunne bli tvunget til å avvise syke. Den siste og fjerde runden kom ut på nyåret og var mye svakere. Bergens Tidende brakte råd fra tidens medisinske ekspertise: Renslighet ble anbefalt, samt å unngå menneskemengder, ikke minst datidens melkekøer og køer ved rasjoneringskontorene. Man lurte også på om telefonrør kunne formidle smitte, og om kvikksølvholdig salve i neseborene kunne beskytte. Tjære ble anbefalt til innånding; man kunne stikke en glødende strikkepinne i en kopp tjære og deretter puste inn røyken.

Dette var under forbudstiden, og noen mistenkte at den høye dødeligheten rett og slett skyldtes bruk av alkohol som medisin. Andre understreket hvor viktig det var med en behandling pasientene hadde tiltro til - og det hadde de til alkohol. Dr Falkenberg skrev ut intet mindre enn 8 895 resepter på konjakk og ble stilt for retten for dette. (Han ble frikjent.) Dr C. Engelbreth mente at sykdommen smittet via loppestikk, mens andre mistenkte at alle gassene som hadde vært brukt under verdenskrigen, hadde forgiftet luften også i Norge som lå langt unna fronten, og nedsatt lungenes motstandsdyktighet.

Enkelte ofre

• Emil Harstad (1886-1918), skipsreder
• Hjørdis Grøntoft Raknerud (1878-1918), arkitekt
• Waldemar Ebbesen Sommerfelt (1885-1919), komponist
• Gerhard Magnus Villadsen (1887-1918), stortingsstenograf.

Litteratur

• Niall Johnson: Britain and the 1918-19 Influenza Pandemic: A Dark Epilogue. Routledge, London and New York 2006. ISBN 0-415-36560-0

Eksterne lenker

• Artikkel om «Spanskesyken» i Aftenposten

---