Sparebank

En sparebank er organisert som en sjøleiende institusjon, det vil si uten at stifterne eller eksterne eiere har rett til utbytte av virksomheten (utenom eventuell avkastning av såkalte grunnfondsbevis, se nedenfor). Dette skiller sparebankene fra forretningsbankene, som er organiserte som aksjeselskap og altså med aksjonærene som utbytteberettigede eiere. Et hovedformål for sparebankene har alltid vært å fremme sparing ved å ta imot rentebærende innskott fra personkunder. Også utlånsvirksomheten har tradisjonelt vært rettet mot personkundenes behov f.eks. for boliglån. Men ikke minst har sparebankene søkt å støtte opp om det lokale næringslivet og annen virksomhet i kommunen eller distriktet der vedkommende bank har hatt sitt nedslagsfelt.

Sparebøssen kan symbolisere den opprinnelige hovedtanken bak sparebankbevegelsen. Denne er fra Kjelvik Sparebank (Nordkapp kommune). Banken ble opprettet i 1912.

Den første sparebanken i Norge, Christiania Sparebank, ble stiftet i 1822, 26 år før den første forretningsbanken ble etablert her i landet. Sparebankene stiftes ved etablering av et grunnfond (egenkapital), gitt som private donasjoner og/eller ved offentlige (kommunale) bevilgninger. I den første tiden skjedde ofte stiftelsen ved å realisere verdien av bygdas kornmagasin. Opp gjennom historien har sparebankene hatt preg av å være lokale, allmennyttige institusjoner vel så mye som rene forretningsforetak. Hovedprinsippet har vært at driftsoverskottet i sparebanken enten legges til bankens egenkapital eller utdeles som gaver til allmennyttige formål, primært i bankens eget distrikt, og altså ikke som aksjeutbytte. I pakt med en generell liberalisering av finanslivet gjennom de siste 40–50 årene, har skillet mellom sparebanker og forretningsbanker blitt mindre påtakelig. Fra 2015 faller sparebankene inn under den generelle Finansforetaksloven, mens virksomheten til da hadde vært regulert av en egen lov om sparebanker.

Fra et høydepunkt i antall norske sparebanker (638 i 1929) har antallet skrumpet til 94 banker i 2020, mest som følge av fusjoner etter ca. 1970.[1]

Denne notisen i Harstad Tidende 3.9.1900 kan stå som eksempel på sparebankenes allmennyttige virksomhet. Trondenes Sparebank (opprettet 1863) har bevilget kr. 1000 til å dekke friplasser for ubemidlet ungdom ved Harstad private middelskole.

Begynnelsen

Den aller første sparebanken ble opprettet i 1778 i Tyskland (Hamburger Sparcasse), men idegrunnlaget var utviklet parallelt flere steder i opplysningstidens Europa. Særlig stor innflytelse hadde den skotske presten Henry Duncan, som grunnla en sparebank på sitt hjemsted i 1810. Han blir ofte omtalt som sparebankenes far. Ideen kom på dagsordenen her til lands iallfall fra 1819, da presten og publisisten Niels Wulfsberg begynte å agitere for saken i Morgenbladet, sterkt influert av nettopp Henry Duncan.[2] Christiania Sparebank ble opprettet i 1822 basert på donasjoner fra byens borgerskap og embetsstand.[3] Allerede året etter kom det sparebanker i Bergen, Trondheim og Drammen. Tromsø sparebank kom i 1837, som den første bank overhodet nord for Trondheim. Dette var enda ti år før den første forretningsbanken ble opprettet, Christiania Bank og Kreditkasse i 1848, og på dette tidspunktet var det allerede etablert 80 sparebanker i landet.

I de første par tiåra var sparebankene et nesten rent byfenomen. Av 24 sparebanker som fantes i 1840, var bare tre etablerte i bygdekommuner. Den første av sparebankene på landet var Ringerike Sparebank fra 1833. Deretter kom Søndre Hedemarken Sparebank i 1835 og Land i 1839. Opprettelsen av sparebanker skjøt fart etter at loven om det kommunale sjølstyret ble innført fra 1838. I 1850 var 53 sparebanker blitt etablert.

Sparebankvesenet ble regulert med egen lov av 20. juli 1824.

For Sædelighed, Flid, Orden og Sparsommelighed …

Intensjonen helt fra begynnelsen av var at sparebankene skulle være noe annet og mer enn ren forretningsvirksomhet. Den første begrunnelsen for virksomheten var sosialpolitisk og samfunnsmoralsk orientert. Det ble uttrykkelig fastslått at «Sparebank oprettes til Sædeligheds, Flids, Ordens og Sparsommeligheds Befordring.» [4] Fra sentralt utarbeidede forelegg til forskrifter, som mange lokale banker tok til følge, var formålsparagrafen formulert slik: «Sparebankens Formål er at modtage smaae Summe af Personer af begge Kjøn, i Særdeleshed af Arbeids- og Tjenestefolk, og at gjøre samme frugtbringende for Eierne ved Beregning af Renter og ved at lægge Renterne til Capitalen.»[5]

Det er godt overensstemmende med de opprinnelige siktemålene at sparebankvesenet sorterte under Kirkedepartementet fram til 1851, da det ble overført til Finansdepartementet. Soknepresten var påfallende ofte en sentral person i sparebankenes tidligste tid.[6]

Den folkeoppdragende siden ved sparebankvesenet hang lenge i. Iallfall på 1950- 1960-talet hadde de aller fleste sparebankene opprettet samarbeid med folkeskolene for å lære barna opp til sparsommeligehet. Barna fikk skolebankbok. Skolebankordningen har for øvrig røtter tilbake til 1870–åra.[7] Fra 1936 til 2002 utga Sparebankforeningen barnebladet Lykkesmeden med samme formål.[8] På høyden kom opplaget opp i 100 000 eksemplarer, to ganger i året, gratis utdelt til skolesparerne og andre.

Lokal forankring og del av en «tredje sektor»?

Fra slutten av 1830-åra blir den folkeoppdragende, filantropiske modellen modifisert. Historikeren Lars Thue betegner dette som innledningen på en ny «formativ periode» i den norske sparebankens historie, og han oppsummerer som følger:

«... utlånene [får] en helt annen oppmerksomhet og prioritet. Bankene oppfattes og brukes i større grad som kredittinstitusjoner. Samtidig vris innflytelsen over sparebankene fra en liten klikk velstående enkeltpersoner, til kommuner og innskytere.»[9]

Bankmannen Anders Skåsheim gir i Norsk allkunnebok ekstra ære til Lunner sokn på Hadeland i sammenheng med den økte engasjementet for lokalt næringsliv og nyttige institusjoner. Der ble det i 1838 gjort vedtak om at pengene fra salget av kornmagasinet skulle brukes til å hjelpe fram jord- og skogbruket. Skåsheim skriver: «Dette var eit framsynt vedtak for si tid, og det vart det store vendet for arbeidet i spare-b[ankane]»

En annen historiker, Håvard Teigen, ser bankhistorien i noe av det samme perspektivet, og omtaler sparebankene som en viktig del av en «tredje sektor», mellom offentlig virksomhet og det private næringsliv. Sparebanken plasseres der sammen med lokale forsikringsselskaper, produksjons- og forbrukersamvirke, allmenninger og kraftselskaper m.m.[10]

Styringsorganer

Sparebankenes implisitte lokale-/regionale samfunnsansvar avspeiles i styringsorganenes sammensetning. Sparebankens øverste organ er forstanderskapet (tilsvarende generalforsamling i aksjeselskaper). I valget til forstanderskapet regner en med fire interessegrupper som skal representeres: 1) innskyterne, 2) kommunestyret (-styrene) eller fylkestingene i det området banken har sin virksomhet 3) bankens ansatte og 4) eierne av grunnfondsbeviser (se nedenfor). Antallet representanter for henholdsvis innskyterne og de kommunale myndigheter skal være likt. De ansatte og grunnfondsbeviseiere skal hver for seg være representert med ¼ av forstanderskapets medlemmer.

Forstanderskapet velger styret. Det skal ha minst fire medlemmer, og minst en av disse skal være kommunalt oppnevnt medlem av forstanderskapet eller foreslått av kommunen. Forstanderskapet oppnevner også kontrollkomité.

Styringsbestemmelsene er regulert av Finansforetaksloven (se nedenfor).

Omdanning. Liberalisering

Den første sparebankloven fra 1824 ble avløst av nye lover av 6. juli 1887, 4. juli 1924 og 24. mai 1961. Flere betydningsfulle endringer i den sistnevnte skjedde f.o.m. 1970. Sparebankloven ble opphevet og avløst av Lov om finansforetak og finanskonsern (Finansforetaksloven) av 10. april 2015.

Rundt 1970 begynte en etter hvert gjennomgripende strukturrasjonalisering å gjøre seg gjeldende innen sparebanksektoren. Små banker som typisk hadde operert på kommunenivå, slo seg sammen og dannet enheter på fylkesnivå eller for andre regionale enheter. Det oppstod seinere større samarbeidsallianser og sammenslutninger som SpareBank 1 (1996), Eika Gruppen (1997, fra 2001 Terra Gruppen og fra 2012 igjen Eika Gruppen). Disse har utvidet samarbeidet også til andre finansforetak enn sparebankene, og driver en virksomhet som strekker seg langt utover de tidligere sparebankenes virkefelt.

Etter suksessive lovreformer fra 1970 og framover har sparebankene fått anledning til å operere innen mye av det samme virksomhetsspekteret som forretningsbankene. Innføringen av grunnfondsbevis (dvs. rentegivende tilskott til egenkapitalen, nå kalt egenkapitalbevis) fra 1987 har likheter med aksjer, og rokker ved det gamle prinsippet om at sparebankens overskott bare skal gå til styrking av egenkapitalen eller gis som gaver til allmennyttige formål. Fra 2002 er det gitt anledning til å opprette aksjesparebanker. Forutsetningen er da at bankens egenkapital blir overført til en sjøleiende stiftelse, og at denne stiftelsen eier minst 10% av den nye bankens aksjer. Slike stiftelser, hvorav Sparebankstiftelsen DNB, er av de aller største og mest kjente, har som uttalt formål å ivareta sparebankenes tradisjonelle støtte til allmennyttige, gjerne kulturelle formål.

Referanser

  1. Thue, L. 2014:15–16. Sparebankforeningens nettsider, lest 6.7.2022.
  2. Thue, L. 2014:20–24.
  3. Se innbydelsen i Christiania Intelligentssedler 4. nov.1822. Digital versjonNettbiblioteket.
  4. Norsk Allkunnebok, oppslag Bank.
  5. Trolig fra et sirkulære fra Finansdepartementet med utkast til veiledende plan for sparebanker, februar 1860, som igjen hentet formuleringer fra Christiania Sparebanks plan fra 1822. Jf. Thue, L. 2014:41.
  6. Norsk Allkunnebok, oppslag Bank.
  7. Thue, L. 2014:128.
  8. Thue, L. 2014:132.
  9. Thue, L. 2014:16.)
  10. Teigen, H. 1999:7.

Kilder og litteratur