Stølsruta

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 23. mai 2018 kl. 17:03 av Marthe Glad (Samtale | bidrag) (Kilder: reftag)

Hopp til: navigasjon, søk
Kyr på Stølsvidda i Vestre Slidre
Foto: Svein Erik Ski

Den Historiske vandreruta Stølsruta i Valdres går fra Tisleia på Stølsvidda i Nord-Aurdal kommune, gjennom Vestre Slidre til Hugastølen og Sørre Hemsing ved Vangsmjøse i Vang kommune. Ruta knytter stølene sammen. Her har folk og dyr ferdes i uminnelige tider. Her finnes spor etter kontinuerlig bruk fra steinalderens veidekultur fram til i dag.

Stølsruta ligger i Valdres Natur- og Kulturpark og er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid.

Historie

Dette er beitedyras rike. Her har folk og beitedyr levd sammen sommer etter sommer i uminnelige tider og skapt det kulturlandskapet du ser i dag. Planter og dyr har gjennom flere tusen år tilpasset seg denne høstingskulturen, og mange sårbare og utrydningstruede arter finnes nettopp her. Dyra går fritt her oppe, og velger å komme hjem til melking. Samspillet mellom dyr og menneske er en gjensidig pakt.

Selv om dette er en historisk rute, er stølskulturen fremdeles levende. Antall støler i Norge har på 100 år blitt redusert fra ca 50000 til 900, og i 2018 var ca 190 støler i drift i Valdres. Her ligger de fleste støler sammen i stølslag i stølsgrender. Det er drift i de fleste stølslagene, og beitene blir brukt til både sau, amme- og melkekyr, amme-og melkegeiter og hester. På Fløten på Stølsvidda i Nord-Aurdal finner du det største stølslaget på 44 støler. Dette er kanskje det stølslaget i Nord-Europa. I dag er bare én av stølene i drift med melkeproduksjon.

Her har det vært beitedyr i over 4000 år. Etter år null ser det ut til at beitebruken øker. Samtidig blir jernutvinning fra myrmalm mer omfattende. I vikingtid/middelalder var både jernutvinning og reinfangst med skinn og horn viktige eksportvarer. Vi vet ikke sikkert når stølsdrifta startet,men en teori går også ut på at stølsdrifta økte i takt med jakt og fangst i fjellet (Nekvitne et.al. 1995). Den eldste dokumentasjonen om stølsdrift er fra 1000-tallet og finnes i Frostatingsloven: «Kven som vil, kan gjera seg sel i allmenningen, og sitja der i sommarsete, om han vil». I Gulatingsloven er det definert regler for seterbruken, om tvister og vegrett (Gulatingsloven p 84) ). Presset på stølsområdene var stort – og det var nødvendig å regulere bruken. Setring er også nevnt i Snorre Sturlason sin saga om Olav den Hellige. Gardene i Valdres er små, og presset på beiteressursene i utmarka var stort. Derfor var dato buferd regulert mange steder. De fleste steder ble det også slått på stølen, og foret ble lagra i løe på stølen og kjørt ned på slede om vinteren på egne vinterveger.

Fra hver gard og grend gikk det en buferdsveg. Mellom stølene gikk det ofte også en rute – på tvers av buferdsvegene. Disse er en kombinasjon av krøtter og mennesketråkk. Her gikk budeier, fiskere, jegere, kremmere og annet ferdefolk mellom stølene.

I Valdres fra nord i Sør-Aurdal heter det støl og ikke seter eller sæter. Opprinnelig er en støl plassen der de «sto» med dyra i utmarka. Her blei kyrne samla i kveèr og mjølka, og her var de om natta. Ordet seter kommer derimot av sætr, «uvant bosted», og her var fjøs mer vanlig. Her «satt» de hele sommeren, ysta, kinna og slo høy (Asheim 1978).

Den viktigste oppgaven til en budeie er å stelle dyra godt så de er snille og gir god avdrått. I tillegg må hun kunne melkestell, og før i tida yste og kinne. Dette var en livsviktig oppgave, på stølen ble vinterforrådet av smør og ost produsert. Dyra trenger beitero, og rovdyr eller annen jaging kan gi utslag på avdråtten. Mange spilte eller sang for kyrne, og budeienes lokking er ofte både innholdsrik og melodiøs.

Beskrivelse av turen

Kart over Stølsruta i Valdres
Foto: Kart/Valdres Natur- og Kulturpark

Stølsruta ligger i Valdres og strekker seg fra Tisleia og Rv 51 på 750 moh mot vest-nordvest gjennom Nord-Aurdal, Vestre Slidre til Vangsmjøsa på 460 moh og på Sørre Hemsing i Vang på 525 moh. I Vang har den forbindelse med både Kongeveien over Filefjell, Tomashelleren og DNT-nettet i Jotunheimen. Turen er på 6,5 mil og følger stølslag langs vann og vassdrag rundt i stølsområdet rundt 7-900 moh. Høyeste punktet er på 1160 moh ved Nøsakampen. Det er mulighet for parkering og overnatting ved start og slutt på Merket, Hovda Fjellhotell og Sørre Hemsing, og undervegs på Nøsen yoga og fjellhotell, Tyrisholtstølen, selvbetjente hytter (Matkista og Flikja) og på Syndinstoga.

Vis respekt

Når man går inn i beitedyras rike skal man opptre med respekt for både beitedyr og budeie. Dyr med kalv vil verne om kalven sin, og vil trolig prøve å jage deg bort om du blir for nærgående. Husdyra er flokkdyr, og har oftest en eller flere ledere som bjellekyr. Flokken har sin egen rang, og om flokken blir splitta kan det føre til at dyr ikke kommer hjem til melking. Det er også sau i området, og disse er ofte mer sky enn kyr. Mye trafikk av folk og kjøretøy kan stresse dyra – om man ikke viser hensyn. Det kan også være greit å ha med seg en vandre/gjeterstav langs stølsruta og i andre områder med beitedyr. Denne kan også være nyttig om dyra blir for nærgående. Kuer med kalv vil ofte prøve å jage bort hunder, og hund er derfor ikke å anbefale på Stølsrura selv om den går i bånd.

Kulturminner og severdigheter langs ruta

Varslingsvarde Hugakollen, Vang
Foto: Katharina Sparstad/VNK

Stølsruta med spor etter stølsdrift, jakt, fangst og jernutvinning er full av historier som forteller om levet liv gjennom flere generasjoner. Valdres har digitalisert minner i stølsområder, og i Innlandsgis finnes alt som er registrert i Valdres unntatt Øystre Slidre. Her finner du myrslåtter, kullgroper, fangstgroper, tufter, gamle torvuttak i myr og lokkarsteiner. Ca 2 km fra øst nordøst for Nøsen ligger Rensenn, og ved dette vannet er det registrert tufter av samisk opprinnelse.

I Valdres kalles huldra haugafolk. Mange historier knytter seg til haugafolket i Valdres. Huldra liker ikke stål, og historien sier at da Bergensbanen ble bygget flyttet haugafolket fra Hallingdal og Voss til Valdres. Mange stølsbrukere har måttet flytte bygninger fordi haugafolket skapte for mye uro på stølen. Folk hørte bråk, ting ble borte og kyrne kom hjem melketomme. Haugafolket bor under bakken, derfor må man alltid må huske å varsle før man slår ut vann på stølsvollen!

Noen områder skiller seg ut som spesielt godt bevarte. I Stølsgrenda Strø i Vestre Slidre er det brukt mange dugnadstimer på restaurering av steinmurer og bygninger.Ta deg tid til å studere disse! Her finnes blant annet sel med svært gammelt tømmer. På Kvithaug ved enden av Mosvatner i Vestre Slidre er det en bygning der sel og fjøs er sammenhengende i langhus. Dette er en gammel tradisjon, og slike hus er svært sjeldne.

I Vang går ruta forbi en vete, en varslingsvarde fra vikingtid- middelalder. Veten ligger på Hugakøllen ovenfor Hugastølen, er rekonstruert og plassert på original steinring.

Valdres Natur- og Kulturpark har kartlagt kulturminnene i stølsområdene. Disse er tilgjengelige i Innlandsgis (se lenke under).

Registrerte kulturminner i Kulturminnesøk

Kulturminne Beskrivelse Kulturminnesøk-ID/navn Koordinater
Den Bergenske Kongevegen Kvamskleiva Stølsruta går et stykke på Den bergenske kongevegen i Kvamskleiva i Vang Kvamskleiva
Veten på Hugakollen I Vang går Stølsruta forbi Hugakollen varslingsvarde Hugakollen
Sametuft på Rensenn 1 km nord for Stølsruta ved Nøsen i Vestre Slidre ligger en mulig tuft etter samisk bosetting 54805-2

Plantelivet på Stølsvidda

Kulturlandskapet langs Stølsruta er preget av langvarig, kontinuerlig beiting. Mange arter trives i dette åpne landskapet, og kombinasjon med alle våtmarkene gir dette til rasteområde for sjeldne og utrydningstruede arter som storspove, dobbeltbekkasin, brushane med fler. Trane hekker fast i området, og den karakteristiske tranedansen er kan både sees og høres på forsommeren. På myrene vokser orkideer som Engmarihånd[1] og slåttearter, og i tørrere områder snøsøte[2], bakkesøte[3], grønkurle[4], fjellbakkenstjerne[5] og marinøkler [6].
Bakkesøte, prestekrage, småengkall, øyentrøst og ryllik på Hermanstølen
Foto: Katharina Sparstad/Sparstad Støl og Naturdata

Til beitemarkene knytter det det også beitemarsksopp, mange av dem svært sjeldne. I 1988 kom Stølsvidda i Nord-Aurdal under Nordisk biotopvern, og i 2018 kom Stølsvidda med Nord-Aurdal og Vestre Slidre på liste over Kulturlandskap av Nasjonal interesse. De botaniske verdiene er registrert i Miljøstatus' Naturbase (se lenke under)

Det mest unike er en helt spesiell valmue, urvalmua, eller Helinvalmua[7]. Denne har overlevd siste istid og vokser kun to steder i hele verden, på Gilafjell i Vang og på Bleiarn i Lærdal! Valmuen og området rund er freda i Helin Plantepark

Eksterne lenker

Kilder

  • Asheim, Vidar 1978: Kulturlandskapets historie. Universitetsforlaget
  • Nekvitne, Jon Jonatan., T. H. Garmo, H. Staaland 1995: Beitedyr i kulturlandskapet. Landbruksforlaget.

Referanser

  1. engmarihand
  2. snøsøte
  3. bakkesøte
  4. grønkurle
  5. fjellbakkestjerne
  6. marinøkler
  7. Helinvalmua


Historiske vandreruter logo.png Artikkelen Stølsruta inngår i prosjektet «Historiske vandreruter». Målet med dette prosjektet er å øke kjennskapen til og bruken av gamle ferdselsruter med både kulturhistoriske og friluftslivsmessige kvaliteter. Den Norske Turistforening (DNT) og Riksantikvaren samarbeider om prosjektet.[1] Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via prosjektforsida og denne alfabetiske oversikten.