Standrett

En standrett var en militær særdomstol som i krigstid kan gjennomføre saker uten forutgående prosess. Dommerkollegiet er som i en vanlig krigsrett, men standretten kunne kun ilegge dødsstraff eller frikjenne. Årsaken til at man brukte standrett var et ønske om raske avstraffelser for å avskrekke andre og for å gjøre, bokstavelig talt, kort prosess.

SS- und Polizeigreicht Nord i Kristinelundveien 22 i Oslo fungerte som standrett etter unntakstilstanden i Oslo i 1941.
Foto: Stig Rune Pedersen (2015).

I norsk militær strafferett

Før 1900 ble standrett brukt i krigstid der det ble ansett som nødvendig. Typiske tilfeller hvor man brukte denne metoden var ved deserteringer, der skyldspørsmålet var enkelt å avklare.

I den militære straffelov av 1900 ble standrett nevnt som en mulighet, men de er ikke brukt under denne loven. Da dødsstraff ble strøket også fra den militære straffelov i 1987 forsvant standrettsbestemmelsen.

Under andre verdenskrig

Tyske militære myndigheter brukte hyppig standrett under andre verdenskrig. Under felttoget i 1940 ble ved noen tilfeller norske krigsfanger henrettet etter standsrettsdom, men i disse sakene ble egentlig ikke betingelsene for standrett oppfylt, og det dreier seg dermed om utenomrettslige henrettelser.

Ettersom Norge var under militært styre under krigen var det mulig for okkupasjonsmakten å anvende tysk militær straffelov også på sivile. Josef Terboven innførte sommeren 1941 mulighetene til å erklære unntakstilstand med bruk av standrett. Dette ble brukt i Oslo i september 1941, Trondheim i oktober 1942 og igjen Oslo i februar 1945.

Litteratur