Stavkirke: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Linje 61: Linje 61:
==Type B – heva midtrom==
==Type B – heva midtrom==


{{thumb|Denkmale einer sehr ausgebildeten Holzbaukunst aus den frühesten Jahrhunderten in den innern Landschaften Norwegens - no-nb digibok 2010010612002-9.jpg|Grunnplan over Borgund stavkirke, som har gitt navn til Borgundtypen (B).}}
Det er i disse kirkene lagt fire grove grunnstokker på et steinfundament. De er sammenfelt i hjørnene, med stokkender som stikker en til to meter utafor knutepunktene – altså noe som ser ut som tegnet #. Svillene i ytterveggen er innfelt i endene av grunnstokkene. Dermed blir det en dobbeltramme, der den ytre ligger en til to meter utafor den indre. Midtrommets staver tappes ned i grunnstokkene og bærer hovedtaket. På svillene står lavere tilevegger, og mellom stavrekkene og den ytre tileveggen blir det en omgang rundt skipet, med lavere tak enn i skipet. Midtrommets staver er låst til hverandre med naturlige bueknær og til ytterveggene med korte strebebjelker. I den øvre delen er det satt inn tilevegger mellom stavene, fra det lavere taket rundt omgangen til hovedtaket. På stavene hviler stavlegjer som bærer sperrene for hovedtaket. De fire hjørnestavene bærer hele tyngden av midtrommets vegger og tak.
Det er i disse kirkene lagt fire grove grunnstokker på et steinfundament. De er sammenfelt i hjørnene, med stokkender som stikker en til to meter utafor knutepunktene – altså noe som ser ut som tegnet #. Svillene i ytterveggen er innfelt i endene av grunnstokkene. Dermed blir det en dobbeltramme, der den ytre ligger en til to meter utafor den indre. Midtrommets staver tappes ned i grunnstokkene og bærer hovedtaket. På svillene står lavere tilevegger, og mellom stavrekkene og den ytre tileveggen blir det en omgang rundt skipet, med lavere tak enn i skipet. Midtrommets staver er låst til hverandre med naturlige bueknær og til ytterveggene med korte strebebjelker. I den øvre delen er det satt inn tilevegger mellom stavene, fra det lavere taket rundt omgangen til hovedtaket. På stavene hviler stavlegjer som bærer sperrene for hovedtaket. De fire hjørnestavene bærer hele tyngden av midtrommets vegger og tak.



Sideversjonen fra 20. feb. 2018 kl. 10:10

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Borgund stavkirke i Lærdal
Foto: Svein Harkestad
Snitt-tegning av Haltdal stavkirkes konstruksjon, nå på Trøndelag folkemuseum. Tegnet av Håkon Christie

En stavkirke er en kirke bygget av tre som et stavbygg. Dette vil si at den har en bærende konstruksjon av staver (stolper) som står på liggende sviller eller syllstokker og bærer stavlegjer.

Det er i dag bevart 28 stavkirker fra middelalderen i Norge. Av disse er tre på museum, mens resten står på sin opprinnelige plass. I tillegg kommer Vang stavkirke, som er flytta til Polen. Omkring femti stavkirker er godt dokumentert, mens de andre er kjent fra dokumenter og spor i bakken.

Se liste over stavkirker for en oversikt over bevarte og tapte stavkirker.

Historie

Det er beregna at det har blitt bygd drøyt 1000 stavkirker i Norge. En betydelig andel av dem forsvant i andre halvdel av 1300-tallet, etter at befolkningsnedgangen etter svartedauden førte til at de ikke lenger var i bruk. Etter reformasjonen i 1537 var det også mange stavkirker som ikke lenger var i bruk, og som forfalt eller ble revet. Mange kirker gikk også tapt i branner. Rundt 1650 sto det omkring 270 stavkirker, og i løpet av de neste hundre årene forsvant ytterligere 136 av dem. Nær halvparten av de bevarte stavkirkene er av typen med heva midtrom, som gjerne regnes som den fineste typen og som derfor har blitt på- og ombygd gjennom åra.

Vi vet ikke når den første stavkirken ble reist. De eldste bevarte er fra omkring 1150, men stolpe- eller stavkirker er nevnt i Gulatingslagen, som ble skrevet ned på 1000-tallet. I lovens kapittel 12 det nemlig regler for hva som skal gjøres når en kirke forfaller, med formuleringa «um kyrkja brotnar og hyrnestavane fell...». Vi kjenner en eldre type, stolpekirkene, som hadde stolper som var gravd ned i bakken. Dette fører til at det raskt går råte i stolpene (se mer i avsnittet om byggeteknikk).

Stavkirker eksisterte over hele Nord-Europa i middelalderen. Det spesielle med Norge er at så mange er bevart. Det står en stavkirke i Hedared i Sverige, og i England finner vi en palisadekirke, Greensted Church i Essex. Palisadebygg er en nær slektning av stavbygg. En kan sørge over at bare 28 stavkirker er bevart i Norge, men i en internasjonal sammenheng er dette altså helt unikt. Det er vanskelig å forklare sikkert hvorfor de har blitt bevart her, og ikke i andre land. Som det er nevnt over forsvant de i raskt takt etter 1350, og det var få nybygg i de neste 200 årene. Etter reformasjonen var det nye krav til kirkene. Prekestolen skulle være et midtpunkt, og menigheten måtte ha sitteplass. Bruken av salmebøker førte også til at man måtte ha bedre lys. De gamle kirkene ble ombygd, og det kom ut på 1600-tallet en del nye kirker som følge av nye bosetningsmønstre. Da hadde stavbygg gått av moten, og laft ble foretrukket. I en del tilfeller ble stavkirker utvida med stavteknikk, og i andre tilfeller fikk de påbygg i lafteteknikk. Den siste ombygginga vi kjenner der en brukte stavteknikk fant sted i 1720-åra.

I 1850 var det omkring 60 stavkirker igjen i Norge, de fleste av dem kraftig om- og påbygd. I siste halvdel av 1800-tallet var det en gryende interesse for vår kulturarv, og særlig malerne Johannes Flintoe og I.C. Dahl trakk fram stavkirkene. Dahl sto bak redninga av Vang stavkirke ved å besørge salget til kongen av Preussen og flytting til Schlesien, i dag i Polen. Samtidig som noen begynte å tenke på vern av stavkirkene, hadde vi et lovverk som trakk i den andre retninga. I kirkeloven av 1851 var det nemlig krev om at minst tre tiendedeler av menigheten skulle ha plass i soknekirken. Dette førte til mange nybygg, og den enkleste løsninga var å rive stavkirkene og bygge på samme tomt – ofte med gjenbruk av materialer. Fortidsminneforeningen gjorde en stor innsats for å redde stavkirker, blant annet ved å kjøpe noen av dem for å bevare dem på opprinnelig plass. Noen ble også flytta, som Gol stavkirke som nå er på Norsk Folkemuseum og Fortun stavkirke som havna på Fantoft i Bergen.

Materialer

Furu var det vanligste materialet. Malmfuru, som har hatt tett vekst og derfor stor andel kjerneved, ble brukt til grunnkonstruksjonen. Den er naturlig impregnert, noe som har bidratt til bevaring.

I de to bevarte stavkirkene utafor Norge, Hedared i Sverige og Greensted i England, er det brukt eik.

Byggeteknikk

Stavbygg har en grunnkonstruksjon som består av staver som er plassert på fundamentsteiner eller sviller. De skiller seg fra stolpebygg og palisadebygg ved at disse har stolper som står rett i bakken, og dermed er svært utsatt for råte. De tre teknikkene er nært knytta til hverandre, og i en del tilfeller møter man overgangsformer.

Palisadebygg

Greensted Church i Essex i England er den eneste bevarte palisadekirken, og ble oppført på 1000-tallet. Som man ser på bildet er den nå sikra med et fundament som forhindrer at det går råte i stokkene.
Foto: Stig Rune Pedersen (2018).

Palisadebygg regnes som den eldste teknikken. Her er veggene selvbærende, med stolper satt rett ned i bakken. De ble forkulla i nedre endre og satt inn med tjære, og grøfta de ble satt ned i ble gjerne fylt med stein for å få bedre drenering. Det er ikke sikkert påvist noen palisadekirker i Norge, men det er på ingen måte utenkelig at vi har hatt slike. I verdslige bygg var teknikken i bruk inn på 1100-tallet. Den ble også brukt langt senere, også i tidlig nytid, for å lage enkle forsvarsverker – det er slike mange av oss først tenker på når vi hører ordet palisade.

Som nevnt finnes det en bevart palisadekirke i England, Greensted Church i Essex, som er via til St. Andreas. Den ble tidligere datert til omkring 845, men en dendrokronologisk analyse viser at tømmeret ble felt omkring 1053, og tidligst i 998; senest i 1063.

Stolpebygg

Ingen stolpekirker har blitt bevart, men flere har blitt påvist gjennom funn av stolpehull blant annet under gulvene i Urnes stavkirke, Lom stavkirke, Høre stavkirke og Mære kirke. Det er funnet sikre spor etter omkring 25 stolpekirker i Norge, og mer usikre spor etter 7–8 til. Årsaken til at de ikke er bevart er at de som nevnt hadde stolper satt rett ned i bakken. Da går det fort råte i stolpene, og bygget blir ustabilt. Løsningen var å gå over til stavbygg, der stolpene/stavene settes på et fundament og dermed beskyttes mot råte.

Stavbygg

Det er usikkert når stavteknikken kom. Som nevnt er hjørnestaver omtalt i Gulatingslagen på 1000-tallet, men det kan være en referanse til stolpekirker. Sikker datering har vi først fra 1100-tallet, men det kan ikke utelukkes at man også tidligere brukte denne teknikken noen steder, uten at vi har funnet arkeologiske bevis for det. Med tanke på at så mange kirker og andre bygg ble offer for råte, er det ikke urimelig at noen, et eller annet sted i landet, gjorde seg tanker om at det ville være lurt å sette stavene på steiner eller sviller, og at dette så har spredd seg. Den største fordelen med stavbygg er at de har en betydelig lenger levetid enn stolpebygg – noe som jo illustreres av at det ikke finnes bevarte stolpebygg, mens vi fortsatt har stående stavkirker. En kan tenke seg at teknikken fikk innpass i byggmesternes repertoar gjennom at noen foregangsmenn bygde med stavteknikk lenge før andre, og at det så ble observert at det ikke gikk råte i stavene og at de sto like godt hundre år etter at de var oppført.

Stavkirketyper

Stavkirkene deles inn i to hovedtyper, type A og type B. Type A er enskipa med hjørnestaver og i noen tilfeller mellomstaver i ytterveggene. Type B har indre staver rundt et heva midtrom, med en omgang med lavere tak. Denne typen er mer komplisert enn type A. Nær halvparten av de bevarte kirkene er av type B, selv om det sannsynligvis ble reist langt flere av type A. At de er mer kompliserte, og dermed en større investering, kan ha bidratt til at de ble oppfatta som viktigere å ta vare på gjennom om- og påbygging enn kirker av type A. De to gruppene deles videre inn i underyper.

Type A – enskipa kirker

Kvernes stavkirke, av Møretypen (A) med ytre skorder.
Foto: Olve Utne (2014).

I disse kirkene er det lagt fire grove planker på et lavt steinfundament. Disse danner en svilleramme, som kan være lafta sammen i hjørnene for å gi bedre stabilitet. Hjørnestavene ble i noen tilfeller utstyrt med slisser i bunnen så de kunne felles ned over knutepunktet, dersom svillene var lafta. Det vanligste er at de i steder er ført inn i spor i svillene og festa med trenagler. På oversida av svillene er det skåret ut en not som veggplankene, eller tilene, er satt ned i. Plankene er også sammenføyd med not og fjær. Den siste veggplanken som ble satt inn var avsmalnende fra topp til bunn, og ble slått på plass som en kile for å holde veggen sammen. Øverst på veggen er en stavlegje, en bjelke med not på undersiden som plankene er satt inn i. På stavlegjene hviler sperrebindene, som bærer taket. Undersperrer eller saksesperrer er forbundet med disse, og under knutepunktet for saksesperrene ligger en vannrett hanebjelke som låser det hele sammen. Ved de nedre delene av hovedsperrene brukte man naturlige bueknær som ble nagla til sperrer og stavlegje for å avstive bygget. Det er også nedfelt en mønsås og ett eller flere par sideåser i sperrene for ytterligere avstiving.

Til sammen gir dette en elastisk og sterk konstruksjon. Bærende elementer som ellers ville vært utsatt for råte er innkapsla. Elastisiteten gir et godt vern mot vær og vind; stavkonstruksjonen faller ikke ned av seg selv, men den er heller ikke så stiv at den uten videre brekker i en storm.

Det er tre undertyper av type A:

  • Haltdalentypen har med rektangulært skip og smalere kor som er tilnærma kvadratisk. Denne typen var vanligst på begynnelsen av 1100-tallet, og omtales som den enkleste stavkirketypen. Det var enkelt å utvide dem ved å bygge ut koret til samme bredde som skipet. [[Haltdalen stavkirke, som egentlig er en sammensetning av stavkirkene fraq Haltdalen og Ålen og som nå står på Trøndelag Folkemuseum, er av denne typen.
  • Midtmastkirketypen har en stav midt i kirken som går opp i takkonstruksjonen, men ikke heva midtrom som type B. Den er særlig kjent fra Numedal og Hallingdal, og opptrådte fra omkring 1200.
  • Møretypen er enskipa med mellomstaver i veggene. De har ankerbjelker tvers over skipet i høyde med stavlegjene, noe som er unikt for denne typen. De har også avstiving utendørs i form av skorder, grove avstiverstokker som er satt på skrå opp mot veggene og som gir ekstra beskyttelse mot vind. Kvernes stavkirke og Rødven stavkirke er eksempler på denne typen.

Type B – heva midtrom

Grunnplan over Borgund stavkirke, som har gitt navn til Borgundtypen (B).

Det er i disse kirkene lagt fire grove grunnstokker på et steinfundament. De er sammenfelt i hjørnene, med stokkender som stikker en til to meter utafor knutepunktene – altså noe som ser ut som tegnet #. Svillene i ytterveggen er innfelt i endene av grunnstokkene. Dermed blir det en dobbeltramme, der den ytre ligger en til to meter utafor den indre. Midtrommets staver tappes ned i grunnstokkene og bærer hovedtaket. På svillene står lavere tilevegger, og mellom stavrekkene og den ytre tileveggen blir det en omgang rundt skipet, med lavere tak enn i skipet. Midtrommets staver er låst til hverandre med naturlige bueknær og til ytterveggene med korte strebebjelker. I den øvre delen er det satt inn tilevegger mellom stavene, fra det lavere taket rundt omgangen til hovedtaket. På stavene hviler stavlegjer som bærer sperrene for hovedtaket. De fire hjørnestavene bærer hele tyngden av midtrommets vegger og tak.

Type B deles gjerne i to undertyper:

Det finnes også overgangsformer, som Torpo stavkirke og Heddal stavkirke som har trekk fra både Kaupanger- og Borgundtypen. Øye stavkirke regnes som en overgangsform mellom type A og type B.

Eksterne lenker