Store nordiske krig

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Store nordiske krig er benevnelsen på krigen som ble ført i nord- og øst-Europa fra 1700 til 1721 mellom på den ene siden Sverige og på den andre en stor koalisjon bestående av Sachsen-Polen, Danmark-Norge og Russland, samt fra 1715 også Preussen og Hannover. Krigen begynte med et koordinert angrep på Sverige fra koalisjonen i 1700, og ble avsluttet ved freden i Nystad i 1721. Sverige mistet sin stormaktsstilling som følge av krigen, mens Russland etablerte seg som den dominerende makt i Østersjøområdet og en europeisk stormakt.

Bakgrunn

Mellom 1560 og 1660 skapte Sverige et Østersjøimperium sentrert rundt Finskebukta, som utgjorde provinsene Karelen, Ingermanland, Estland og Livland. Under tredveårskrigen skaffet Sverige seg besittelser i Tyskland, bl.a. Vestpommern, Wismar, hertugdømmet Bremen og Verden. Samtidig erobret Sverige danske og norske provinser nord for Øresund, bl.a. den gamle danske provinsen Skåne. Disse erobringene skyldtes i stor grad den svenske arméens gode trening. Den svenske arméen var langt mer profesjonell enn de fleste kontinentale arméer og kunne skyte betydelig mer på grunn av sin våpentrening. Imidlertid klarte ikke Sverige å støtte og vedlikeholde arméen når krigen ble forlenget, og omkostningene for krigføringen kunne ikke belastes de okkuperte landene.

I 1617 hadde traktaten i Stolbovo til Sveriges fordel fratatt Russland tilgang til Østersjøen, og den interne striden i løpet av første halvdel av det 17. århundre førte til at Russland aldri var i posisjon til å utfordre Sverige for å vinne tilbake disse områdene. Senere i århundret ble Russland styrket, særlig under Peter den Store, som ønsket å vinne tilbake de tapte områdene og gjenetablere et russisk nærvær ved Østersjøen. På slutten av 1690-tallet klarte eventyreren Johann Patkul å få istand en allianse mellom Russland, Danmark og Sachsen, og i 1700 angrep de tre landene Sverige.

Svenske seire

Fra begynnelsen av Store nordiske krig led Sverige under kong Karl XIIs manglende evne til å se situasjonen fra annet enn sitt personlige synspunkt. Hans oppsettelse på å hevne seg på sine fiender overskygget alle andre vurderinger. Igjen og igjen under disse atten årene med krig hadde han mulighet til å diktere en for Sverige fordelaktig fred. Den første delen av krigen bestod av en rekke svenske seire. Danmark ble beseiret sommeren 1700 under krigens første store slag, og det så grundig at landet ikke kunne delta i krigen på flere år. Deretter fulgte Russland, som led et knusende nederlag i slaget ved Narva i november.

Etter å ha oppnådd å oppløse den første koalisjonen mot ham i freden i Travendal og seieren i Narva, anså den svenske kansler Benedikt Oxenstierna de andre europeiske landenes, særlig Frankrike og sjømaktene som stod på terskelen til Den spanske arvefølgekrig, ønske om Sveriges gunst, som en gylden mulighet til å avslutte denne krigen og etablere seg som Europas megler. På denne tiden tilbød representantene for Polen-Litauen (som anså seg som nøytrale til tross for sin konges aktive deltagelse i den antisvenske koalisjonen) å være meglere mellom den svenske kongen og August den Sterke. Men Karl, som var oppsatt på å avsette August fra den polske tronen, holdt seg stolt borte og angrep Polen. Med dette endte Polens nøytralitet, og landet gikk inn i krigen på sin konges side. Fem år senere, den 24. september 1706, avsluttet kongen likevel Den polske krigen gjennom traktaten i Altranstadt, men denne traktaten var ikke til noen fordel for Sverige, og innebar ikke engang kompensasjon for seks års krigføring, og var derfor et politisk nederlag.

Russiske seire

Mellom 1700 og 1707 hadde to av Sveriges baltiske provinser, Estland og Ingermanland, blitt erobret av tsaren, og en tredje, Livland, blitt lagt i ruiner. For å sikre sine besittelser grunnla Peter byen St. Petersburg i Ingermanland i 1703. Han begynte å bygge opp en marine og en moderne armé, basert hovedsakelig på infanteri trent i bruk av skytevåpen.

Men selv nå kunne Karl med et pennestrøk fått tilbake nesten alt han hadde mistet. I 1707 var Peter villig til å tilbakelevere alt bortsett fra St. Petersburg og Neva-linjen. Igjen ønsket Karl imidlertid å risikere alt for å redde en større del av sine tidligere baltiske besittelser. Året etter invaderte han Russland, men møtte kraftig motstand fra general Mensjikov og dro med hæren sin til Ukraina under vinteren. Imidlertid ble hans styrker svekket av det kolde klimaet og Peters bruk av den brente jords taktikk. Da han kampanjen fortsatte våren 1709 hadde Karl mistet en tredjedel av sin armé, og han led et knusende nederlag for Peter i slaget ved Poltava, hvoretter han flyktet til det osmanske rike hvor han tilbragte fem år i eksil. Peters seier kom overraskende ved de europeiske hoffene, og på én dag etablerte Russland seg som europeisk stormakt.

Dette svenske nederlaget avsluttet ikke krigen, men det avgjorde den. Danmark og Sachsen gikk inn i krigen igjen, og August den Sterke gjenvant den polske tronen med hjelp av Boris Kurakin. Peter fortsatte sin kampanje i Østersjøområdet, og bygget opp en mektig marine. I 1714 klarte Peters marine å erobre en den av den svenske marinen da Russland første gang seiret i et sjøslag ved Hangö.

Stralsunds fall

Bare kansleren, grev Arvid Horns, besluttsomhet holdt Sverige i krigen frem til Karl endelig returnerte det det osmanske rike. Kongen kom til den svenskkontrollerte byen Stralsund i november 1714. Karl var da i krig med hele Nord-Europa, og Stralsund var dømt til å falle. Karl ble der til desember 1715, og flyktet bare få dager før Stralsund falt.

På dette tidspunktet ble Karl av mange ansett som gal, ettersom han ikke ville tenke på fred og Sverige allerede hadde betalt en fryktelig pris for krigen, uten noe håp i sikte. Alle Sveriges baltiske og tyske besittelser var tapt.

Avslutning

Selv om Karl kom tilbake fra det osmanske rike og tok personlig kontroll over krigføringen, oppnådde han lite før sin død i 1718. I det neste årene endret lite seg, men en rekke innfall på svensk område demonstrerte at krigen snart var avgjort, og Preussen og Hannover sluttet seg til koalisjonen i håp om å vinne land når freden ble sluttet. En serie av massiv dansk og russisk herjing ved den svenske kysten, der bl.a. Stockholms skjærgård ble brent ned, tvang til sluttet krigen til en ende.

Store nordiske krig ble avsluttet ved freden i Nystad i 1721. Sverige hadde mistet alle sine oversjøiske besittelser erobret i det 17. århundre, og var ikke lenger en europeisk stormakt. Russland vant Sveriges baltiske besittelser, og var fra da den største makten i Øst-Europa. Sveriges utilfredshet med krigens resultat førte til Den russisk-svenske krig 1741-1743, Gustav IIIs russiske krig og Finskekrigen.

Slag under store nordiske krig

Tidslinje

Eksterne lenker

Commons
Wikimedia Commons har multimedia relatert til Store nordiske krig. Commons er et felles medialager for Wikimedia.

Creative Commons License Denne artikkelen er helt eller delvis basert på artikkelen «Store_nordiske_krig» fra Wikipedia på bokmål og riksmål og kan kopieres, distribueres og/eller endres slik det er angitt i lisenstekst for cc-by-sa 3.0. For en liste over bidragsytere til den opprinnelige artikkelen, se endringshistorikk knyttet til den opprinnelige artikkelen. For en liste over bidragsytere til denne versjonen, se endringshistorikk knyttet til denne siden.
Artikkelen bør gjennomgås med tanke på tilpasninger til lokalhistoriewiki.no. Se Hjelp:Forskjeller fra Wikipedia for mer informasjon.