Stortingsbygningen

Stortingsbygningen i Oslo sentrum har siden 5. mars 1866 vært sete for nasjonalforsamlingen. Den ble tegnet av den svenske arkitekten Emil Victor Langlet etter en langdryg prosess med å finne den rette formen.

Stortingsbygningen i 2008
Foto: Olve Utne

Jakten på en arkitekt

 
Stortinget, fasade mot Wessels plass.
Foto: Stig Rune Pedersen

Stortinget hadde i 1814 ikke noe eget møtelokale, og måtte leie seg inn hos Oslo Katedralskole i Dronningens gate 15. Stortinget overtok etter hvert denne bygningen, men den ble snart for liten. Huset er nå revet, men stortingssalen ble i 1914 flytta til Norsk Folkemuseum. I 1854 leide Stortinget seg inn i Universitetets Gamle Festsal fra til Stortingsbygningen sto ferdig.

I 1836 hadde det første forslaget om en stortingsbygning kommet, og man snakket blant annet om å bruke ei tomt på festningsområdet. Arkitekten Christian H. Grosch leverte et utkast, men det kom ikke noe ut av dette. I 1839 kom Hans Ditlev Franciscus von Linstow med et nytt utkast, denne gang tegnet for en tomt på Slotsveien rett overfor Universitetets bygninger. Også denne gang ble planene lagt til side, det var mange oppgaver og økonomien var ikke god nok til å reise en stortingsbygning. I løpet av planleggingsperioden vurderte man hele tolv tomter før valget endelig ble truffet.

I 1847 ble det opprettet en stortingskomité for å igjen se på saken. Heinrich Ernst Schirmer fikk i oppdrag å tegne et utkast. Hans bygning i nygotisk stil skulle stå på tomta til Rådmannsgården i Rådhusgata 19. Men igjen ble forslaget lagt bort. I 1855 ble så tomta der Stortingsbygningen ligger kjøpt av regjeringen. Dette til tross for at Stortinget egentlig hadde vedtatt å kjøpe ei tomt bak Slottsparken. Stortinget ga sitt samtykke, og det ble utlyst en arkitektkonkurranse. I 1857 ble et utkast i nygotisk stil fra H.E. Schirmer og Wilhelm von Hanno kåret til vinner. Igjen ble det diskusjon, ikke alle var fornøyd med tegningene. Så kom Emil Victor Langlet inn fra sidelinjen. Han hadde tegnet et utkast, men hadde vært i Italia og rakk ikke å levere det i tide. Forslaget ble godt mottatt, og man åpnet dermed konkurransen på nytt.

Mange var kritiske til Schirmer og von Hannos utkast, mens Langlets så ut til å falle bedre i smak. Men det var samtidig en del som mente at Langlet var for uerfaren, og man tok derfor enda en runde ved å bestille et utkast fra dansken Chr. Hansen. Dette ble foretukket av departementet, men i 1860 besluttet Stortinget at man skulle gå for Langlets forslag.

Bygningen reises

 
Stortingssalen i jubileumsåret 2014.
Foto: Stig Rune Pedersen

Byggeprosessen kom i gang den 3. august 1860, og den 10. oktober 1861 var det klart for grunnsteinnedleggelse. Den totale kostnaden, inkludert inventaret, ble på 239 333 spesidaler. I 2007-kroner tilsvarer dette omkring 57 millioner.

Bygningen ble oppført i gul tegl med sokkel og detaljer i lyseblå granitt. Langlets eklektiske stil viser at han hadde funnet inspirasjon i Frankrike og Italia. En av tingene mange falt for i hans design er at bygningen ikke ligner andre parlamentsbygninger. Stortingssalen ble plassert ut mot verden utenfor, da rotunden gjør at salen nesten ligger utenpå bygningen. Opprinnelig var baksiden utformet på samme måte, med den noe mindre lagtingssalen stikkende ut. Langlet tegnet ikke bare selve bygningen, men også interiørdetaljer som representantenes stoler.

Bruk

Stortinget tok bygningen i bruk 5. mars 1866. Til å begynne med var det god plass, og man tok inn Norges Geografiske Opmaaling, Kanaldirektøren, Statsrevisjonen og Riksarkivet. Stortinget trengte etter hvert stadig mer plass, og de forskjellige etatene måtte flytte ut. .

Under andre verdenskrig

 
Under innspillinga av Max Manus ble Stortingsbygningen «sminket», og framsto slik den så ut under krigen.
Foto: John Erling Blad

Stortinget flyktet sammen med kongen og regjeringen tidlig på morgenen den 9. april. Forsamlingen holdt sine møter den dagen i en kino på Hamar og på Elverum folkehøgskole. På ettermiddagen ble Stortingsbygningen inntatt. Den ble først brukt som forlegning for tyske soldater, men etter kort tid flyttet Reichskommissariat inn.

Tyskerne gjorde få forandringer i løpet av krigsårene. Stortingssalen ble stort sett ikke rørt, men i lagtingssalen ble taket senket, det ble satt mahognypanel på veggene og interiøret fikk et moderne funkispreg. Reichskommissar Josef Terboven tok Eidsvoldgalleriet som privat kontor. Bildene av Eidsvollsmennene ble tatt ned og tyske landskapsmalerier ble hengt opp. Maleriene ble trygt lagret, slik at de etter krigen kunne henges opp igjen.

Utvidelser

Etter krigen ble det raskt klart at Stortinget trengte mer plass. Det ble derfor reist en kontorbygning på fire etasjer bak Stortingsbygningen. Gårdsplassen ble bygget inn, og stortingssalen ble utvida. Arkitekten bak dette var Nils Holter. Med dette ble baksiden seende mer ut som en vanlig forretningsgård, mens den altså tidligere hadde en rotunde.

Senere behov for mer kontorplass har blitt løst ved å kjøpe opp andre bygninger. I 1972 ble Schiøllgården (Alliancegården) i Prinsens gate kjøpt, i 1988 Akersgata 21, i 1993 Nedre Vollgate 21, i 1998 Nedre Vollgate 18 og i 1999 Tollbugata 31. Stortinget leier også lokaler til et komitéhus i Athenæum i Akersgata 18.

Galleri

Litteratur

Eksterne lenker


Koordinater: 59.913144° N 10.739661° Ø