Sundstedet Leirsund: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Linje 31: Linje 31:
Skedsmo herredsstyre bestemte i 1862 at det skulle bygges bro over sundet ved Gamle Leirsund mot at sundtollen bortfalt.  Broen ble bygget av trevirke og det var derfor røykeforbud på broa. Ansvarlig for oppføringen var byggmester Jens Selboe.  Isgang, tømmerfløting og flom gjorde raskt skader på broa og den trengte hyppige reparasjoner og utbedringer. Til tross for flere påkostninger og endringer, var broens befatning et tilbakevendende problem. Kjørebanen på broa besto av runde trekavler eller planker med jord og grus oppå.  Dette medvirket til at materialene råtnet. Det sies at bussen fra Lillestrøm en gang falt gjennom med et hjul. Problemene ble endelig løst i 1929 da ny bro ble bygget av betong og jern.  Denne bro står like trygt i dag og fungerer som gangbro.  Fra gangbroen kan man ved liten vannstand fortsatt se pælene i elvebunnen etter den første trebroen.
Skedsmo herredsstyre bestemte i 1862 at det skulle bygges bro over sundet ved Gamle Leirsund mot at sundtollen bortfalt.  Broen ble bygget av trevirke og det var derfor røykeforbud på broa. Ansvarlig for oppføringen var byggmester Jens Selboe.  Isgang, tømmerfløting og flom gjorde raskt skader på broa og den trengte hyppige reparasjoner og utbedringer. Til tross for flere påkostninger og endringer, var broens befatning et tilbakevendende problem. Kjørebanen på broa besto av runde trekavler eller planker med jord og grus oppå.  Dette medvirket til at materialene råtnet. Det sies at bussen fra Lillestrøm en gang falt gjennom med et hjul. Problemene ble endelig løst i 1929 da ny bro ble bygget av betong og jern.  Denne bro står like trygt i dag og fungerer som gangbro.  Fra gangbroen kan man ved liten vannstand fortsatt se pælene i elvebunnen etter den første trebroen.


==Kilder==
*Leir Andreassen:«Sagbruksindustrien på Romerike i det førindustrielle samfunn» I Årbok XXII 2009. ''Romerike mens nasjonen våkner'' 1750-1850, s. 273, Romerike historielag 2009.
*Haavelmo, Halvor, ''Skedsmo bygdens historie bind I og II'', Oslo 1929 og Oslo 1950-1952.
*Haavelmo, Halvor, ''Skedsmo bygdens historie bind I og II'', Oslo 1929 og Oslo 1950-1952.
*Andreassen, Leif, ''Sagbruksindustrien på Romerike i det førindustrielle samfunn'', Romerike Historielag årbok XXII, 2009, ''Mens nasjonen vokner 1750 - 1850.''
*''
*Faller, Hans Martin, ''Leirsund - Sundstedet''. Historisk vandring 28. mai 1997.
*Faller, Hans Martin, ''Leirsund - Sundstedet''. Historisk vandring 28. mai 1997.


Linje 39: Linje 39:
[[Kategori: Leirsund]]
[[Kategori: Leirsund]]
[[Kategori: Sundsted i Skedsmo kommune]]
[[Kategori: Sundsted i Skedsmo kommune]]
[[Kategori: Samferdsel]]
[[Kategori: Samferdsel]]  
[[Kategori: Bro 1862]]
[[Kategori: Bro 1862]]

Sideversjonen fra 24. nov. 2010 kl. 15:11

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.


Leirsund sundsted har eksistert så lenge det har vært ferdsel på oldtidsveien fra Viken og nordover til Opplandene. Fra Skedsmo kirke gikk denne veien langs Farseggen og ned til Leirsund. Her måtte de vegfarende settes over Leirelven av en fergemann som benyttet flåte. Den som eide sundet hadde store rettigheter og bra innkomst. Rettigheten lå til Leirsund gård. Sundmannen, som rent fysisk satte de reisende over elven, bodde i en stue nede ved sundet. Selv sundstedet var ca. 30 – 40 meter ovenfor dagens gangbro.

Sundmenn

Den eldste skriftlige kilde vi kjenner om sundet er fra 1557. Oluff var da sundmann på Leirsund. Han ble dømt til å betale 2 daler i bot for å ha påført Asakpresten Gulbrand et blodrinde. Det hendte fra tid til annen at det oppsto strid mellom sundmannen og de reisende om betalingen, og dette kan ha vært grunnen til krangelen med presten.

I året 1594 reiste biskop Jens Nilssøn over Leirsund. Han beretter at Peder var sundmann og sto for overfarten. Ved folketellingen i 1664 bodde to brødre på Leirsund, Torgeir, 50 år og Christen 39, som begge var sundmenn.

Sundgården Leirsund, som var krongods, ble solgt på auksjon i 1689 og gården med sundrettigheten havnet i auditør Jens Jensens eie. I 1690 satte han opp en stue til reisendes oppvarting ved Leirsund. Sundmenn på denne tiden var Haagen Johansen og Ole Myrer. Jensen var også eier av Ullereng gårdene, Bøhler og Asak Mellom og var således en person vi i dag ville betegne som en eiendomsspekulant. At sundtrafikken var stor og ga bra inntekt forstår vi når Jensen beholdt sundrettigheten etter at han hadde solgt det meste av sine øvrige eiendommer.

Oppgaven som sundmann har ofte gått i arv. I 1724 ser vi at Søren Haagensen bor i Leirsundstuen. Det er all grunn til å tro at han var sønn av Haagen Johansen. I 1801 omtales to sundmenn, Poul Gulbrandsen og Claus Jensen. Sistnevnte var gift med Kirsti Erichdatter som hadde sønnen Hans Nilsen. I 1823 finner vi Hans Nilsen som sundmann.

Den siste sundmannen ved Leirsund var Anders Nilsen Sundstuen som var svigersønn av Hans Nilsen. Han fikk bevilling som fergemann i 1846. Han sa opp sin stilling i 1856 idet han fremholdt at det etter at jernbanen var kommet ble mindre inntekter. Hvis han skulle fortsette, forlangte han et årlig tillegg til sin lønn på 30 spesidaler av kommunekassen. Dette kravet fikk han innvilget og forsatte til bro ble bygget i 1862.

Sundtoll

Det var faste takster for ferdsel over sundet. Hest med lass – 2 skill., et kreatur stort eller lite 1 skill., over 10 stk. var prisen for det enkelte dyr ½ skill., 1 – 5 får, gjeter eller svin kostet 2 skill og for 10-20 stk. var prisen 5 skill. Takstene forteller mye om hva som ferdes langs veiene i tidligere tider. Noe overraskende for oss i dag er det nok at mye dyr ser ut til å ha vært drevet over sundet. Dette var fedrifter som skulle til markedene i Christiania. Behov for ferskt kjøtt i byen var stort. Fryserier og kjølevogner fantes ikke og sålede måtte dyrene leveres levnede i byen.

Den største trafikken utgjorde dog lassekjørere, bønder som kjørte varer til og fra havna i Christiania med hest og vogn. Mye varer gikk begge veier mellom Christiania og Eidsvoll. Mange lass gikk også langs veien fra sagbruk nord på Romerike. I sesongen 1846 – 1847 ble det fra Øvre Romerike på Tromhjemsveien kjørt 12 700 tospente vognlass og 27 900 en spente sledelass med trelast til Christiania. At oldtidsveien over gamle Leirsund på denne tiden fortsatt ble benyttet i stort omfang bekreftes av følgende uttalelse fra Skedsmo formannskap i 1840: ”Det av allmue ansøkte hvilested i Lersundstuen hos Berthe Halvorsdatter vil man anbefale. En frihandel her vil være nyttig for lasskjørere fra Ullensaker, Nannestad, Nes og Sørum. Man må dog bemerke av etablering av sådanne hvilesteder vil bevirke at lov av 19. Jan 1837 om brennevinsutsalg hyppigere vil overtredes, især der hvor det selges kokt kaffe, idet brennevin forlanges i kaffe under benevnelse ”sterk kaffe”.

Bro

Ny bru ved Leirsund pyntet til åpningsseremonien, gammel bru til høyre.

Mot slutten av 1700-tallet foreslo vegmester Krogh å bygge bro over Leirelven. Dette satte eieren av Leirsund gård, fogd Ove H. Wangenseen, seg sterkt imot og det ble en langvarig strid mellom de to herrer. At denne strid var grunnen til at Kongeveien ble lagt om vites ikke, men i 1801 var veiens trase lagt om gikk fra Skedsmo over Berger til Ruud og Mo i Sørum. Bro ble bygget over Leirelven ved Frogner. Stedet der broen krysset elva ble kalt Nye Leirsund. Stedet der oldtisveien krysser elva valgte man da å kalle Gamle Leirsund. Navnet Leirsund ble således knyttet til stedet der hovedveien krysset elven.

Omkring år 1800 ble det oppført en privat bro nedenfor gården Enger. Denne broen var dårlig bygget og ble ikke vedlikeholdt, slik at man ganske snart gikk tilbake til å bruke flåte.

Skedsmo herredsstyre bestemte i 1862 at det skulle bygges bro over sundet ved Gamle Leirsund mot at sundtollen bortfalt. Broen ble bygget av trevirke og det var derfor røykeforbud på broa. Ansvarlig for oppføringen var byggmester Jens Selboe. Isgang, tømmerfløting og flom gjorde raskt skader på broa og den trengte hyppige reparasjoner og utbedringer. Til tross for flere påkostninger og endringer, var broens befatning et tilbakevendende problem. Kjørebanen på broa besto av runde trekavler eller planker med jord og grus oppå. Dette medvirket til at materialene råtnet. Det sies at bussen fra Lillestrøm en gang falt gjennom med et hjul. Problemene ble endelig løst i 1929 da ny bro ble bygget av betong og jern. Denne bro står like trygt i dag og fungerer som gangbro. Fra gangbroen kan man ved liten vannstand fortsatt se pælene i elvebunnen etter den første trebroen.

  • Leir Andreassen:«Sagbruksindustrien på Romerike i det førindustrielle samfunn» I Årbok XXII 2009. Romerike mens nasjonen våkner 1750-1850, s. 273, Romerike historielag 2009.
  • Haavelmo, Halvor, Skedsmo bygdens historie bind I og II, Oslo 1929 og Oslo 1950-1952.
  • Faller, Hans Martin, Leirsund - Sundstedet. Historisk vandring 28. mai 1997.