Sundstedet Leirsund

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 20. aug. 2019 kl. 08:58 av Nils Steinar Våge (Samtale | bidrag) (Foto)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Leirsund sundsted har eksistert så lenge det har vært ferdsel på oldtidsveien fra Viken og nordover til Opplandene. Fra Skedsmo kirke gikk denne veien langs Farseggen og ned til Leirsund. Her måtte de vegfarende settes over Leira av en fergemann som benyttet flåte. Den som eide sundet, hadde store rettigheter og bra innkomst. Rettigheten lå til Leirsund gård. Sundmannen, som rent fysisk satte de reisende over elva, bodde i en stue nede ved sundet. Selv sundstedet var ca. 30 – 40 meter ovenfor dagens gangbro.

Sundmenn

Leirsund stasjon 1863-1870, stasjonsbygningen til høyre, Sundstua midt i bildet.

Den eldste skriftlige kilden vi kjenner om sundet, er fra 1557. Oluff var da sundmann på Leirsund. Han ble dømt til å betale 2 daler i bot for å ha påført Asakpresten Gulbrand et blodrinde (blødende sår). Det hendte fra tid til annen at det oppsto strid mellom sundmannen og de reisende om betalingen, og dette kan ha vært grunnen til krangelen med presten.

I året 1594 reiste biskop Jens Nilssøn over Leirsund. Han beretter at Peder var sundmann og sto for overfarten. Av mantallet fra 1664 framgår at det bodde to brødre på Leirsund, Torgeir på 50 år og Christen på 39, som begge var sundmenn.

Sundgården Leirsund som var krongods, ble solgt på auksjon i 1689, og gården med sundrettigheten havnet i auditør (militære embetsmannen som arbeidet med den militære rettspleie) Jens Jensens eie. I 1690 satte han opp en stue til reisendes oppvarting ved Leirsund. Sundmenn på denne tiden var Haagen Johansen og Ole Myrer. Jensen var også eier av Ullreng-gårdene, Bøler og Mellom-Asak, og var således en person vi i 2014 ville betegne som en eiendomsspekulant. At sundtrafikken var stor og ga bra inntekt, forstår vi når Jensen beholdt sundrettigheten etter at han hadde solgt det meste av sine øvrige eiendommer.

Oppgaven som sundmann har ofte gått i arv. I 1724 ser vi at Søren Haagensen bor i Leirsundstuen. Det er all grunn til å tro at han var sønn av Haagen Johansen. I Folketellingen 1801 omtales to sundmenn, Poul Gulbrandsen og Claus Jensen. Sistnevnte var gift med Kirsti Erichsdatter som hadde sønnen Hans Nilsen. I 1823 finner vi Hans Nilsen som sundmann.

Den siste sundmannen ved Leirsund var Anders Nilsen Sundstuen som var svigersønn av Hans Nilsen. Han fikk bevilling som fergemann i 1846. Han sa opp sin stilling i 1856 idet han fremholdt at det etter at jernbanen var kommet, ble mindre inntekter. Hvis han skulle fortsette, forlangte han et årlig tillegg til sin lønn på 30 spesidaler av kommunekassen. Dette kravet fikk han innvilget og forsatte til bro ble bygget i 1862.

Sundstua på Lirsund der sundmannen bodde.
Foto: Privat.

Noen sundmenn ved sundstedet:

Sundtoll

Det var faste takster for ferdsel over sundet. Hest med lass kostet 2 skilling, et kreatur stort eller lite 1 skilling, og over 10 stk. var prisen for det enkelte dyr ½ skilling. 1 – 5 får, gjeter eller svin kostet 2 skilling, og for 10-20 stk. var prisen 5 skilling. Takstene forteller mye om hva som ferdes langs veiene i tidligere tider. Noe overraskende for oss i dag er det nok at mye dyr ser ut til å ha vært drevet over sundet. Dette var fedrifter som skulle til markedene i Christiania. Behovet for ferskt kjøtt i byen var stort. Fryserier og kjølevogner fantes ikke, og sålede måtte dyrene leveres levende i byen.

Den største trafikken utgjorde dog lassekjørere, dvs bønder som kjørte varer til og fra havna i Christiania med hest og vogn. Mye varer gikk begge veier mellom Christiania og Eidsvoll. Mange lass gikk også langs veien fra sagbruk nord på Romerike. I sesongen 1846–1847 ble det fra Øvre Romerike på Tromhjemsveien kjørt 12 700 tospente vognlass og 27 900 enspente sledelass med trelast til Christiania. At oldtidsveien over gamle Leirsund på denne tiden fortsatt ble benyttet i stort omfang, bekreftes av følgende uttalelse fra Skedsmo formannskap i 1840: ”Det av Eidsvoll almue ansøkte hvilested i Lersundstuen hos Berthe Halvorsdatter vil man anbefale. En frihandel her vil være nyttig for lasskjørere fra Ullensaker, Nannestad, Nes og Sørum. Man må dog bemerke at etablering av sådanne hvilesteder vil bevirke at lov av 19. Jan 1837 om brennevinsutsalg hyppigere vil overtredes, især der hvor det selges kokt kaffe, idet brennevin forlanges i kaffe under benevnelse ”sterk kaffe”.

Bro

Kartskisse over Kongeveien ved Leirsund ca. år 1800. Viser broen over Leirelven ved Enger gård. Skedsmo historielags samling.
Ny bru ved Leirsund pyntet til åpningsseremonien, gammel bru til høyre.
Foto: Skedsmo historielags samling.

Mot slutten av 1700-tallet foreslo vegmester Krogh å bygge bro over Leira. Dette satte eieren av Leirsund gård, fogd Ove Henrik Wangensteen, seg sterkt imot, og det ble en langvarig strid mellom de to herrer. At denne striden var grunnen til at Kongeveien ble lagt om, vites ikke, men i 1801 var det et faktum, og veien gikk fra Skedsmo over Nordre Berger til Ruud og Mo i Sørum. Bro ble bygget over Leira ved Frogner. Stedet der broen krysset elva, ble kalt Nye Leirsund. Stedet der oldtisveien krysser elva, valgte man da å kalle Gamle Leirsund. Navnet Leirsund ble således knyttet til stedet der hovedveien krysset elva.

Omkring år 1800 ble det oppført en privat bro nedenfor gården Enger. Denne broen var dårlig bygget og ble ikke vedlikeholdt, slik at man ganske snart gikk tilbake til å bruke flåte.

Skedsmo herredsstyre bestemte i 1862 at det skulle bygges bro over sundet ved Gamle Leirsund mot at sundtollen bortfalt. Broen ble bygget av trevirke, og det var derfor røykeforbud på broen. Ansvarlig for oppføringen var byggmester Jens Selboe. Isgang, tømmerfløting og flom gjorde raskt skader på broen og den trengte hyppige reparasjoner og utbedringer. Til tross for flere påkostninger og endringer, var broens befatning et tilbakevendende problem. Kjørebanen på broen besto av runde trekavler eller planker med jord og grus oppå. Dette medvirket til at materialene råtnet. Det sies at bussen fra Lillestrøm en gang gikk gjennom med et hjul. Problemene ble endelig løst i 1929 da ny bro ble bygget av betong og jern. Denne broen står like trygt i 2014 og fungerer som gangbro. Fra gangbroen kan man ved liten vannstand fortsatt se pælene i elvebunnen etter den første trebroen.

Se også

Kilder og litteratur

  • Leir Andreassen:«Sagbruksindustrien på Romerike i det førindustrielle samfunn» I Romerike historielags årbok XXII: Romerike mens nasjonen våkner 1750-1850, s. 273, Romerike historielag 2009.
  • Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. Bind I. Oslo 1929. Digital versjonNettbiblioteket
  • Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. Bind II. Oslo 1950-52. Digital versjonNettbiblioteket
  • Faller, Hans Martin, Leirsund - Sundstedet. Manus til historisk vandring 28. mai 1997.