Svartedauden

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Svartedauden var en byllepest som rammet Europa i perioden 1347-1351, og er en av de verste pestepidemiene i historien. Pesten skal ha hatt sin opprinnelse i Asia. Til Norge kom den først i 1348, men døde da raskt ut. Året etter kom den tilbake, og spredde seg til store deler av landet.

Sykdommen

Pest er en gnagersykdom som kan overleve ute i naturen der det er så mange gnagere at de ikke blir utryddet av en slik sykdom. Et slikt område kalles et pestreservoar.

Nyere forskning indikerer at pesten kanskje ikke oppstod i Kina som tidligere antatt, men i mongolkhanatet Den Gylne Horde i 1346. I dette området nordvest for Det kaspiske hav finnes pesten den dag i dag. Mongolske krigere, som hadde reist gjennom dette pestområdet i Sør-Russland, førte smitten til den beleirede byen Kaffa (i dag heter den Feodosija) på Krimhalvøya i 1346.

Tross store anstrengelser i sovjettiden klarte man ikke å utrydde verken pest eller gnagere i dette området i Sør-Russland. Så her smittes folk med pest den dag i dag. Pesten er i utgangspunktet like farlig som før, men vi vet mer om sykdommen, og kan forsvare oss bedre mot den. Bakterien kan bekjempes ved hjelp av antibiotika i form av streptomycin og tetracyclin. Tross all behandling regner man med en dødelighet på opptil fem prosent for smittede. Enda verre er det med lungepest. Her regner man med en dødelighet på mellom fem og ti prosent. De fleste av dødsfallene skyldes manglende tilgang på medisinsk behandling.

Svartedauden i Norge

Italia ble rammet i 1347, og pesten spredte seg videre via handelsveier til andre deler av Europa og det nordlige Afrika og Midtøsten gjennom 1348. Videre spredte den seg til Mesopotamia, Sør-Spania, Nord-Europa (bl.a. Norge) og til sist Russland i 1351. Polen stengte grensene sine, og ble spart for pesten. Island ble delvis spart, siden mannskapene på skip dit stort sett døde før de kom fram. Ca. 1/3 av befolkningen her døde.

Pesten kom til Oslo høsten 1348, men døde ut den påfølgende vinter. Vinteren 1348/49 skal ha vært svært kald, og dette førte til en minskning i gnagerbestanden. I september 1349 kom pesten via et skip med korn fra England til Bjørgvin. Hele mannskapet ombord på skipet hadde dødd av sykdommen. Sammen med kornet fra England kom også rotter som brakte pesten med seg. Minst halvparten av befolkningen i Norge døde i epidemien som fulgte.

Innen slutten av september hadde pesten nådd Nidaros. Hamar ble rammet i oktober. I november kom den til Oslo, Skien og Tønsberg, og ved juletider til indre deler av Telemark. Fra Nidaros spredte pesten seg til Namdalen og Nordland. Ved grensen til Troms stoppet den, og de to nordligste fylkene ble ikke rammet av epidemien. Det sentrale østlandsområdet ble rammet fra tre sider, både nord, sør og vest. Fra Nidaros løp epidemien gjennom Orkdal, Sunndal, Gudbrandsdalen og Østerdalen. Steder som Innerdalen, Tyldalen, Rendalen, Storelvdal, Åmot, Trysil og Solør ble nærmest folketomme. Det er vanskelig å bedømme hvor hardt pesten herjet i Oslo, men flere store gårder rundt byen ble liggende øde. I Follo, Asker og Romerike regner man med at befolkningstallet sank med opp mot 80% under epidemien og i de vanskelige årene som fulgte.

Hordaland, Rogaland og Agder var blant områdene som ble hardest rammet. Sju sogn i Agder var folketomme i mange år etter pesten. I Sogndal, Time, Årdal på Jæren, Høgsfjord, Kålabygda, Ølen, Sandeid, Austvoll og Ullensvang skal det ikke ha vært overlevende.

Det siste kjente offer for svartedauden i Norge var biskop Guttorm Pålsson av Stavanger som døde 7. januar 1350.

Ofrene

Skal man trekke frem en gruppe som ble hardere rammet enn andre er det kirkens folk, både geistlighet og ordensbrødre og -søstre, som gjennom sitt virke kom i kontakt med mange pestoffere. Bare en av biskopene, Salomon Toraldson av Oslo, overlevde pesten.

En viktig faktor for muligheten til å overleve var bosetningsmønsteret. Isolerte gårder kunne klare seg gjennom epidemien såfremt smittede gnagere ikke tok seg frem dit eller vandringsmenn kom forbi.

Hygienestandarden var etter moderne målestokk meget lav i alle lag av befolkningen, og gnagere og mennesker levde tett på hverandre. Det var ikke vanlig å bade eller vaske seg, og man skiftet svært sjelden klær. Det var også vanlig å sove i klærne man gikk i, gjerne på halmmadrasser som tiltrakk seg skadedyr. Det var liten forskjell på fattig og rik i forhold til hygiene; de som hadde midler til det kamuflerte kroppslukt med parfyme, men vasket seg ikke oftere enn andre.

Konsekvenser

Befolkningstallet i Norge gikk ned til det halve eller en tredjedel av hva det hadde vært før pesten rammet. Det skulle ta lang tid før befolkningstallet nådde nivået før pesten. Blant de overlevende ser eldre og barn mange steder ut til å ha vært overrepresentert, mens de som var i rett alder for å få barn hadde blitt revet bort. Dødeligheten gikk opp i årene etter pesten; eldre utgjore en høyere andel av befolkningen, barn fikk ikke det stell de trengte for å vokse opp og folkehelsen var allment svekket.

Svært mange gårder lå øde. Mange av disse har satt spor etter seg, enten som trekk i landskapet eller gjennom de mange gårdsnavn med leddet ødegård. Det var ikke nok arbeidskraft til å ta dem i bruk, og god dyrkbar mark liggende brakk i mange tiår.

All tjenesteytelse i samfunnet brøt sammen som følge av pesten. Den største tjenesteyteren var kirken, og der var det en enorm mangel på mennesker. Kirker ble stående tomme og helsetilbud. Kulturelt var pesten også en stor katastrofe, da de fleste skrivekyndige var borte.

Politisk var Norge svært svekket. Den norske kongemakten klarte seg enda noen år, men mot slutten av 1300-tallet var det nødvendig å gå inn i en union. I denne hadde Norge en svak stilling, og man kan her se begynnelsen på prosessen som førte frem mot at Norge mistet sin selvstendighet i det 16. århundre.

Svartedauden i litteraturen

  • Giovanni Boccaccios mesterverk Decameronen er skrevet av en som levde under svartedauden, og rammefortellingen er om en gruppe mennesker som flykter fra pesten.
  • Torill Thorstad Hauger har skrevet boka Det kom et skip til Bjørgvin i 1349 (utgitt 1980). Romanen bygger på sagnet om Jostedalsrypa og skildrer unge menneskers møte med pesten.

Litteratur

  • John Aberth From the brink of the Apocalypse New York 2001