Sverdet fra Grøva

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 18. feb. 2019 kl. 15:51 av Andreas Mar-Nor (samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Sverdet som avbildet i Alstahaug Kanikgjeld (1922).

Sverdet fra Grøva er et landsknektsverd som angivelig befinner seg på bygdesamlingen i Vefsn. Sverdet skal være det samme som nevnes i to skinnbrev av den 16. november 1544 (jf. Diplomatarium Norvegicum XIII 676, 677) angående et jordsalg i Grøva i Vefsn kommune, Nordland.[1] Sverdet var del av betalingen som Nils Person gav for gården.

Informasjon

Beskaffenhet

Sverdet som i dag finnes på bygdesamlingen i Vefsn, er av typen landsknektsverd, som var vanlig i første halvdel av 1500-tallet.[2] Bladet er 98 centimeter langt.[3]

Eiere

Sverdet som nevnes i 1544, skal være det samme som i dag finnes på bygdesamlingen. Det var frem til 1544 eiet av Nils Person, da det ble overtatt av Per Olavson. Siden må sverdet nødvendigvis ha kommet tilbake til Nils som arv, for Nils var Grøvas eneeier, og sverdet skulle således ikke gjenfinnes på Grøva uten at Nils var Pers sønn.

Det går ikke frem av Vefsn bygdebok om sverdet omtales i arveskifter1700- og 1800-tallet. Den siste odelsjorden i Grøva ble i 1897 solgt på tvangsauksjon.[4] Hvis brukets løsøre også gikk under hammeren, kan man tenke seg at det ble gitt bud på sverdet. – Sverdet beror nu [1911] i krigskommissær Havigs eie, skrev Mikal Jakobsen i Alstahaug Kanikgjeld (1922).[5]

Historisk kontekst

I forbindelse med handelen i 1544 ble sverdet priset likt med en okse, nemlig til en marks verdi.[6] I alt betalte Nils en hest, en okse, et sverd, fire (sølv)skjeer, to alen deventer og en kopperkjele for en halvdel av Grøva. Når den andre halvdelen av gården regnes med, stod sverdet for fem-seks prosent av vederlaget på vel atten mark.[7]

Se også

Referanser

  1. Svare 1974:375.
  2. Store norske leksikon 2014.
  3. Svare 1974:379.
  4. Skorpen 2012:394.
  5. Jakobsen 1922:85.
  6. Svare & Edvardsen 1974:379.
  7. Svare & Edvardsen 1974:381.

Litteratur