Sønnik Andersen
(Johan) Sønnik Andersen (født 4. mai 1899 i Ringsaker, død 18. februar 1973 i Oslo) var sønn av amtslege/fylkeslege (Oppland) Einar Andersen, en eldre bror av forfatteren Tryggve Andersen. Sønnik Andersen bodde de første årene av sitt liv i Ringsaker, der faren var kommunelege. Senere flyttet familien til Lærdal, der Andersen bodde til 1912, da faren ble distriktslege i Hadeland og Land. I 1917 flyttet familien til Lillehammer. Sønnik Andersens navn er framfor alt knyttet til hans faglige og politiske engasjement for å bedre skogsarbeidernes kår. For sitt langvarige arbeid i skogbrukets tjeneste ble han tildelt Det norske Skogselskaps gullmerke. Sønnik Andersen var også ridder av 1. klasse av Vasaordenen. Da Andersen gikk av for aldersgrensen i 1969, ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
Yrkeskarriere
Etter fullført skogskole fikk Sønnik Andersen arbeid som assistent i Ringsaker allmenning, der han virket fra 1918-1921, da han begynte på utdannelsen som forstmann ved Norges Landbrukshøgskole. Andersen fullførte utdannelsen i 1925, og samme år etablerte han Lillehammer skogkontor, der han særlig arbeidet med landmåling og taksasjon . Fra 1928 ble han igjen ansatt som assistent i Ringsaker Allmenning, en stilling han hadde fram til 1935. Fra 1936-1937 var Andersen skogforvalter i Eidskog kommuneskoger. I 1937 ble han ansatt i Statens Arbeidstilsyn i en nyopprettet stilling som arbeidsinspektør for skogbruket. Fra 1951 til 1957 var Andersen byråsjef i Skogdirektoratet i Landbruksdepartementet. I åra fra 1958 til 1969 var han underdirektør samme sted.
Offentlige verv
Sønnik Andersen hadde en rekke tillitsverv. Særlig kan nevnes at han var medlem av det såkalte Koordineringsutvalget for tømmerhogsten mellom 1946 og 1947 og formann for samme utvalg fra 1948 til 1949. Han ledet også sekretariatet til Regjeringens Tømmerutvalg fra 1947 til 1951. Videre var Andersen fra 1948 varamann i bransjerådene for treforedlingsindustrien og for sagbruk og høvlerier. Han var sekretær for Yrkesskolen for skogsarbeidere på Sønsterud fra opprettelsen i 1946 til 1952, da han ble medlem av skolens styre. I 1951 ble han formann i Skogkommisjonen av 1958, et verv han hadde helt fram til kommisjonen leverte sin siste innstilling i 1958.
Sosialt og politisk engasjement
Mal:Thumb høyre Andersens livsprosjekt var først og fremst knyttet til å bedre skogsarbeidernes levekår og helse. Mens han arbeidet i Ringsaker Allmenning, gjennomførte han i 1926 til 1927 en rekke sosialhygieniske undersøkelser med sikte på å kartlegge boforhold, helsevaner og kosthold blant skogsarbeidere i Oppland, Hedmark og Nord-Trøndelag. Resultatene av de omfattende kartleggingene ble offentliggjort i 1932 under tittelen «Undersøkelse av skogshytter og skogsarbeidernes levekår». Undersøkelsen ble publisert som et vedlegg til Tidsskrift for Den Norske Lægeforening. Dette var et vitenskapelig pionerarbeid betraktet som arbeidslivsforskning om skogarbeidernes situasjon. I samarbeid med senere helsedirektør Karl Evang og professor Carl Schiøtz gjennomførte han undersøkelser av skogsarbeidernes kosthold. Andersens faglige arbeider og personlige engasjement spilte en vesentlig rolle for at spørsmålet om skogsarbeidernes kår ble løftet opp på den politiske dagsorden i 1930-åra. I denne perioden samarbeidet Andersen nært med Norsk Skog- og Landarbeiderforbund, men mange av hans forslag til tiltak møtte også motstand både fra skogeiere og fra politisk hold.
Etter annen verdenskrig ble Andersen en nær medarbeider av sosialminister Sven Oftedal og hadde også kontakt med en rekke andre sentrale politikere. Andersens engasjement var for eksempel viktig når det gjaldt de politiske initiativene for å få innført motorsag i skogbruket. Sønnik Andersen var medlem av Det norske Arbeiderparti, men nøt etter krigen bred politisk tillit, og var kjent som en «moderat» Ap-mann: «Hans innstillinger har ikke alltid stemt med de tradisjonelle oppfatninger i hans eget parti, fordi han mer er forstmann enn partimann», kommenterte Aftenposten.
I 1951 – samme år som han ble utnevnt til byråsjef – ble Sønnik Andersen som nevnt leder for den regjeringsoppnevnte Skogkommisjonen, som fikk i oppdrag å legge premissene for framtidas skogpolitikk. Ett av hovedmålene var å fastsette produktivitetsmål for skogbruket. Andersens engasjement for skogsarbeiderne fortsatte imidlertid, ikke minst når det gjaldt boforholdene. Da disponent Johs. Mageli ved Moelven Brug i begynnelsen av 1950-åra tok initiativet til å bygge billige og transportable skogsarbeiderkoier – «hus på hjul» – var Sønnik Andersen en viktig faglig rådgiver og støttespiller. De såkalte Moelvenbrakkene fikk stor og langsiktig betydning når det gjaldt å bedre skogsarbeidernes arbeidssituasjon.
Kilder
- Aftenposten 04.05.1959
- Akervold, Magne: «Pessimisten har aldri båret noen framtid i sitt skjød», intervju med Sønnik Andersen i Norsk skogbruk, nr. 4, 1969:s. 118ff.
- Almås, Reidar: Norges landbrukshistorie, bind IV, 1920-2000. Frå bondesamfunn til bioindustri, Det Norske Samlaget Oslo 2002: s. 146, 288.
- Alsvik, Ola: Ringsaker. Storkommunen. Ringsakboka b. VI, Ringsaker 2006: s. 169f.
- Austin, Toralf: Sønnik Andersen i memoriam, i Norsk skogbruk 1973, nr. 4: s. 112.
- Dagbladet 04.05.1959.
- Nationen 04.05.1959.
- Strand, Lars: Artikkel om (Johan)Sønnik Andersen i Norsk biografisk leksikon, b. I, Kunnskapsforlaget 1999: s. 80.
- Einar Wollebæk Andersen, personlige meddelelser.
- Roger Andreassen, personlige meddelelser.