Tamiltigrene

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 29. okt. 2021 kl. 11:29 av Marianne Wiig (samtale | bidrag) (korr.)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Tilhengere av Tamiltigrene i 1. mai-toget i Oslo 2012.
Foto: Ida Tolgensbakk

Tamiltigrene, gjerne kjent under det engelske navnet Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) var en tamilsk separatistbevegelse på Sri Lanka. Den ble grunnlagt i 1976, og opphørte som militær organisasjon i 2009. Den finnes fremdeles som en undergrunnsbevegelse på Sri Lanka og i form av tilhengergrupper blant tamilske migranter.

Organisasjonen ble grunnlagt og leda av Velupillai Prabhakaran. Formålet var å opprette en egen tamilsk stat, Tamil Eelam, i den nordøstlige delen av Sri Lanka. Flere andre grupperinger ble tatt opp i LTTE, og noen ble eliminert. I de første årene var det sporadisk aktivitet fra LTTE, men i 1983 ble det erklært full krig mot de singalesiskdominerte myndighetene på øya. LTTE ble definert som en terrororganisasjon av en rekke land, og blant metodene som ble brukt var også terroranslag, blant annet selvmordsbombing. Samtidig fungerte LTTE nærmest som en territoriell hær i de tamilske kjerneområdene i nordøst, med Jaffna som «hovedstad». Tigrene hadde samarbeid med det politiske partiet Thamizarasuk Katchi, som har oppnådd omkring nitti prosent av stemmene i nordøst under parlamentsvalg. Det ble erkjent av regjeringa at Tamiltigrene måtte anses som en forhandlingsmotpart dersom man skulle få fred, og dette var også holdninga til blant annet de norske fredsforhandlerne.

Blant tamiler i utlendighet har Tamiltigrene hatt enorm støtte. Dette har ofte vært vanskelig å akseptere for andre, spesielt i land som har hatt LTTE på terrorlista. I Norge har de ikke stått på noen slik liste, og det har dermed vært lovlig å støtte LTTE her i landet, men mange har vært negative til det. Sett fra tamilenes side ble LTTE etter hvert den eneste større organisasjonen som kjempa for sjølstyre og rettferdighet for tamiler på Sri Lanka, og holdningen til dem var derfor positiv fra flertallet av tamilene. En kan si at deres oppfatning av LTTE ikke er helt ulik nordmenns forhold til Hjemmefronten, som også tok i bruk drap og bombeangrep som virkemidler. At LTTE med unntak av noen anslag i India ikke har ført krigen utafor Sri Lanka har nok bidratt til en viss forståelse utafra.

LTTE fikk betydelig moralsk støtte fra den indiske regjeringa i de første årene, og spesielt var det mye sympati i delstaten Tamil Nadu der det bor omkring 65 millioner tamiler. Det er sannsynlig at organisasjonen fikk penger og våpen fra India i begynnelsen. I 1987 endra dette seg da en indo-srilankisk fredsavtale ble undertegna. Tamilene fikk innvilga noe mer selvstyre i form av overføring av makt fra sentralregjeringa til provinsene. Tamilsk ble offisielt språk på lik linje som singalesisk. India forplikta seg til å sende den fredsbevarende styrken IPKF, og til å slutte å støtte separatistene.

De indiske styrkene ble etter en tid upopulære både blant tamiler og singaleserre. I frykt for et større opprør ble det forhandla med Tamiltigrene, noe som førte til at det ble inngått våpenhvile. Denne ble til stadighet brutt, men sto formelt ved lag i flere år. På et tidspunkt skal regjeringa ha gitt våpen til tamilske grupper for å presse ut inderne, og med økende tapstall valgte India å trekke seg ut. Dette førte til at Tamiltigrene fikk kontroll over det nordøstlige Sri Lanka, og så sent som i 2002 kontrollerte LTTE et område på omkring 15 000 km². Her hadde de ikke bare et tungt militært nærvær, men også egen politistyrke.

I 1990 ble lederen for den tamilske separatistgruppa EPRLF drept i India, og fra da av var Tamiltigrene den eneste større separatistorganisasjonen. Drapet på EPRLF-lederen medførte en strengere linje mot LTTE-medlemmer i India, og støtten ble enda mer svekka da tidligere statsminister i India Rajiv Gandhi ble myrda i 1991. Drapet skal nemlig ha blitt utført av en kvinnelig selvmordsbomber fra Tamiltigrene; rett nok benekta LTTE dette. India reagerte med å trekke seg fra fredsforhandlinger, og med å kreve LTTEs leder Prabhakaran utlevert.

I 2001 ble det innført våpenhvile mellom regjeringa og LTTE, men denne ble til stadighet brutt. I forkant av våpenhvila uttalte Tamiltigrene at de var villige til å fravike kravet om en egen stat, og i stedet finne en løsning med autonomi innafor en føderasjon eller konføderasjon. Året etter ble Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM) oppretta som overvåkingsorgan for våpenhvila. Norge gikk inn i meklinga, med Erik Solheim som hovedrepresentant. Det var velvilje mot Norge, som var og er et viktig bistandsland for Sri Lanka, fra begge sider. Under forhandlingene ble det allikevel en del kritikk. Aller sterkest var den fra singalesiske nasjonalister, som blant annet brant norske flagg ved ambassaden i Colombo. Også tamiler var til tider kritiske til de norske innspillene. Fredssamtalene stoppa opp på grunn av strid mellom presidenten og statsministeren, som tilhørte forskjellige partier. Det ble da uklart hvem som egentlig skulle forhandle fra regjeringas side. LTTE ble samtidig beskyldt for å bruke våpenhvila til å bygge opp større styrker, for å kidnappe skolebarn som ble trent opp som soldater og for å myrde rivaler. Et mer langsiktig problem var frykten for at partene så for mye til økninga i bistand, som ville komme som følge av en fredsavtale, slik at de kanskje feide reelle problemer under teppet.

Da tsunamien i Indiahavet ramma Sri Lanka i 2004 førte dette til en stor humanitær krise. Mer enn 38 000 omkom, og opp mot halvannen million mennesker ble hjemløse. Begge parter beskyldte hverandre for dårlig planlegging og for å feildisponere hjelpesendinger. En positiv ting som skjedde var at Tamiltigrene åpna grensa til sitt område på nattestid for å få inn hjelpesendinger.

I 2005 ble situasjonen stadig verre mellom regjeringa og Tamiltigrene. Da utenriksministeren på Sri Lanka ble myrda i august 2005 mente mange at LTTE sto bak dette. De møttes i Genève i februar 2006, der begge kom med anklager om brudd på våpenhvila. SLMM konstaterte at begge parter hadde brutt den. I mai 2006 ble så et troppetransportskip angrepet av LTTEs sjømilitære styrke, Sea Tigers. Et av regjeringas patruljefartøy ble senka. Med dette var våpenhvila i enda større fare. Etter dette ble LTTE oppført på EUs liste over terrororganisasjoner, etter å ha stått på USA, Canada og Storbritannia sine lister i lengre tid. Dette ble kritisert av mange, ettersom det skjedde under forhandlinger.

I løpet av første halvår i 2007 mista LTTE kontrollen over områder i det østlige Sri Lanka, og regjeringa satte inn ny administrasjon med en avhopper fra LTTE som leder. Etter dette foregikk det en lavintensitetskonflikt i området, med flere terrorangrep.

I januar 2008 kom en dramatisk utvikling. Regjeringa trakk seg fra våpenhvila, og begynte en storoffensiv mot Tamiltigrene. Det ble satt i gang en økonomisk blokade og veiene inn til LTTE-kontrollerte områder ble stengt. Internasjonale observatører og menneskerettighetsgrupper ble nekta innreise. Tamiltigrene ble pressa tilbake, og kontrollerte etter en tid bare Jaffnahalvøya og noen mindre områder. Sommeren 2008 brøt regjeringsstyrker gjennom også på Jaffnahalvøya, og trengte dypt inn i LTTEs område. Den 2. januar 2009 falt byen Kilinochchi, og 25. januar falt den siste større byen Tamiltigrene kontrollerte, Mullaittivu. LTTE ble pressa inn i et lite område nord for denne byen, og i begynnelsen av mai kontrollerte de bare ei lita halvøy der, sju til ti kvadratkilometer.

Den 16. mai 2009 erklærte presidenten at regjeringsstyrkene hadde nedkjempa Tamiltigrene totalt, og dagen etter uttalte LTTE at de oppga den militære kampen. Lederen, Velupillai Prabhakaran, ble drept den 18. eller 19. mai av regjeringsstyrker; det er noe uklarhet, men det kan se ut til at han ble drept den 18. og identifisert dagen etter. Flere andre ledere, og trolig medlemmer av hans familie, ble også drept etter at LTTE kapitulerte. Den offisielle versjonen fra regjeringa går ut på at han falt i kamp, i et siste forsøk på å bryte gjennom regjeringsstyrkenes linjer. Det er store uklarheter omkring hva som skjedde. Det er klart at det var skuddvekslinger i området der han befant seg, men mye tyder på at det var regjeringsstyrkene som angrep, selv om LTTE hadde kapitulert. Dersom det stemmer, og det er en svært utbredt oppfatning blant tamiler og en fullt plausibel tolkning av hendelsene, var dette egentlig en likvidering av Prabhakaran og andre ledere, kamuflert som kamphandlinger. Det ser også ut til at Prabhakarans yngste sønn, som var tolv år gammel, ble regelrett henretta samme dag som faren ble drept. Andre medlemmer av LTTE ble internert i rehabiliteringssentre. Det er uklart hvor mange det egentlig var som ble plassert i slike sentre, men offisielle tall sier at det i august 2011 var omkring 2900 personer som fortsatt var internert, mens noe over 8000 hadde blitt løslatt.

Organisasjonen eksisterer nå som et undergrunnsnettverk på Sri Lanka, og i form av støtte- og solidaritetsgrupper i andre land.

Litteratur