Telefonhistorien: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(→‎Manuelle sentraler: Lagt inn oppslag.)
(→‎Private operatører: Lagt inn foto.)
(13 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist)
Linje 2: Linje 2:
Kiosk med talestasjon på Lillestrøm stasjon rundt år 1900.<br />''<small>Kilde Johan Bernhard Carlsen</small>''.}}</onlyinclude>
Kiosk med talestasjon på Lillestrøm stasjon rundt år 1900.<br />''<small>Kilde Johan Bernhard Carlsen</small>''.}}</onlyinclude>


'''Telefonhistorien''' i Norge startet med Alexander Graham Bell i [[1880]]. Han hadde allerede i [[1876]] tatt patent på telefonen i [[USA]], og satset sterkt på å etablere seg rundt i verden.  
'''Telefonhistorien''' startet med Alexander Graham Bell i [[1880]]. Han hadde allerede i [[1876]] tatt patent på telefonen i [[USA]], og satset sterkt på å etablere seg rundt i verden. Telefonutviklingen bygde naturligvis videre på det som [[telegraf]]utbyggingen allerede hadde lagt til rette for 25 år tidligere, men telefonien var ny og ukjent. Veien videre var slett ikke selvsagt.


== Stor skepsis ==
== Stor skepsis ==
Telefonien ble av mange mottatt med forundring og skepsis. Selv om telegrafen helt siden [[1855]] hadde sørget for telegramutveksling her i landet virket det usannsynlig at den menneskelige stemme skulle kunne sendes over lange avstander gjennom en koppertråd. Telefonen åpnet for en helt ny og direkte form for telekommunikasjon. ”Alle” kunne bruke telefonen – det trengtes ingen spesialkompetanse.<br />
Telefonien ble av mange mottatt med forundring og mistro. Selv om telegrafen helt siden [[1855]] hadde sørget for telegramutveksling her i landet virket det usannsynlig at den menneskelige stemme skulle kunne sendes over lange avstander gjennom en koppertråd. Telefonen åpnet for en helt ny og direkte form for telekommunikasjon. ”Alle” kunne bruke telefonen – det trengtes ingen spesialkompetanse.<br />
   
   
Mange tvilte på telefonens nytteverdi. Næringslivet var skeptisk til å inngå avtaler muntlig. Bell hadde likevel stor tro på telefonens muligheter. Han reiste rundt i USA og Europa for å demonstrere oppfinnelsen sin. Skepsisen til den nye oppfinnelsen var imidlertid stor i Norge.  En typisk kommentar fra denne tiden beskriver telefonen som "....et morsomt leketøy, helt uten praktisk betydning".<br />
Mange tvilte på telefonens nytteverdi. Mange i næringslivet var reservert til å inngå avtaler muntlig. Bell hadde likevel stor tro på telefonens muligheter. Han reiste rundt i USA og Europa for å demonstrere oppfinnelsen sin. Skepsisen til den nye oppfinnelsen var imidlertid stor i Norge.  En typisk kommentar fra denne tiden beskriver telefonen som "....et morsomt leketøy, helt uten praktisk betydning".<br />


{{thumb|Telefonkiosk i laftet utførelse.JPG|Telefonkiosk i laftet utførelse fra 1890-årene, Kristiania, fotografert på Norsk Teknisk Museum.
{{thumb|Telefonkiosk i laftet utførelse.JPG|Telefonkiosk i laftet utførelse fra 1890-årene, Kristiania, fotografert på Norsk Teknisk Museum.
Linje 13: Linje 13:


== Private operatører ==
== Private operatører ==
Private telefonselskaper ble opprettet i byene, med Christiania og Drammen som de første. International Bell Company etablerte seg i Christiania I 1880, og Christiania Telefonforening kom etter i 1881. I 1884 hadde Christiania 588 abonnementer, mens Bell Telephone Company hadde 915. Konkurransen mellom de to selskapene vokste seg stadig større, helt til de i 1885 ble slått sammen.
Private telefonselskaper ble opprettet i byene, med [[Kristiania]] og [[Drammen]] som de første. International Bell Company etablerte seg i Christiania I 1880, og [[Christiania Telefonforening]] kom etter i 1881. I 1884 hadde Kristiania 588 abonnementer, mens Bell Telephone Company hadde 915. Konkurransen mellom de to selskapene vokste seg stadig større, helt til de i 1885 ble slått sammen.


Monopolloven av [[1881]] ga staten enerett på formidling av meddelelser ved hjelp av telegraflinjer og liknende anlegg. Privatselskapenes virksomhet ble begrenset til innen en kommune eller et herred, da disse var unntatt fra bestemmelsene. Konsesjon til drift ble som regel gitt for fem år av gangen. I mange av selskapene sørget abonnentene selv for valg og innkjøp av telefonapparat, noe som førte til stor variasjon av modeller og produsenter.
Monopolloven av [[1881]] ga staten enerett på formidling av meddelelser ved hjelp av telegraflinjer og liknende anlegg. Privatselskapenes virksomhet ble begrenset til innen en kommune eller et herred, da disse var unntatt fra bestemmelsene. Konsesjon til drift ble som regel gitt for fem år av gangen. I mange av selskapene sørget abonnentene selv for valg og innkjøp av telefonapparat, noe som førte til stor variasjon av modeller og produsenter.
Linje 22: Linje 22:
Fil:Automatveksler for manuelle bord 1886.jpg|Automatveksler for manuelle bord 1886
Fil:Automatveksler for manuelle bord 1886.jpg|Automatveksler for manuelle bord 1886
Fil:Sentr bord 1894.png|Sentralbord for Christiania Telefonselskab 1894.
Fil:Sentr bord 1894.png|Sentralbord for Christiania Telefonselskab 1894.
Fil:Karikatur telefon vikingen 1885.png|Karikaturtegning med overskrift "De to Telefonkompagniers lykkelige Sammensmeltning". Vikingen 1885.
</gallery>
</gallery>


== Norge lå langt fremme ==
== Norge lå langt fremme ==
Teknikken ble stadig bedre, og Norge lå telefonmessig langt fremme. I [[1894]] hadde Norge 14.000 telefonapparater, hvilket tilsvarte ett apparat per 140 innbyggere. I England var det på samme tid bare ett apparat per 400 innbyggere, og i Frankrike så lite som ett per 1600 innbyggere. Norge lå med andre ord på Europatoppen.<br />
Teknikken ble stadig bedre, og Norge lå telefonmessig langt fremme. I [[1894]] hadde Norge 14.000 telefonapparater, hvilket tilsvarte ett apparat per 140 innbyggere. I [[England]] var det på samme tid bare ett apparat per 400 innbyggere, og i Frankrike så lite som ett per 1600 innbyggere. Norge lå med andre ord på Europatoppen.<br />


“Telefonen har i Norge og Sverige fundet en ganske anden Udbredelse og Anvendelse, end i noget andet Land.” Så ubeskjedent ble situasjonen beskrevet av direktør Knud Bryn i Christiania Telefonselskab i februar 1894, etter vel tretten år med privat telefondrift i Norge. I de fleste land var telefonen forbeholdt “forretningsverdenen i de største Byer”. I Norge og Sverige var den ifølge Bryn utbredt selv hos gårdbrukere på landsbygda og hos de minste detaljhandlerne i småbyene. Dette vakte alltid oppmerksomhet hos besøkende utlendinger. En utlending som besøkte Bryn omtrent på denne tiden, var den britiske telefoningeniøren A. R. Bennett. På sin studietur til en rekke europeiske land var han innom alle de skandinaviske landene, og ble imponert over det han så. – ”Hvor to eller tre skandinaver er samlet, går de straks i gang med å reise en kirke, en skole og en telefonsentral”, rapporterte han i en bok som utkom i [[1895]]. Den todelte ordningen med privat og offentlig telefontjeneste varte helt fram til [[1974]], da Andebu ble overtatt av staten som det siste private anlegg i landet.<br />
“Telefonen har i Norge og Sverige fundet en ganske anden Udbredelse og Anvendelse, end i noget andet Land.” Så ubeskjedent ble situasjonen beskrevet av direktør Knud Bryn i Christiania Telefonselskab i februar 1894, etter vel tretten år med privat telefondrift i Norge. I de fleste land var telefonen forbeholdt “forretningsverdenen i de største Byer”. I Norge og Sverige var den ifølge Bryn utbredt selv hos gårdbrukere på landsbygda og hos de minste detaljhandlerne i småbyene. Dette vakte alltid oppmerksomhet hos besøkende utlendinger. En utlending som besøkte Bryn omtrent på denne tiden, var den britiske telefoningeniøren A. R. Bennett. På sin studietur til en rekke europeiske land var han innom alle de skandinaviske landene, og ble imponert over det han så. – ”Hvor to eller tre skandinaver er samlet, går de straks i gang med å reise en kirke, en skole og en telefonsentral”, rapporterte han i en bok som utkom i [[1895]]. Den todelte ordningen med privat og offentlig telefontjeneste varte helt fram til [[1974]], da Andebu ble overtatt av staten som det siste private anlegg i landet.<br />


== Manuelle sentraler ==
== Manuelle sentraler ==
Norges første manuelle sentral i [[Christiania]] var en såkalt krysskinneveksler. Telefonistinnene satte opp forbindelsen mellom to telefoner ved å føre de to kontaktklemmene til samme skinne på vekslertavlen. Veksleren i [[Drammen]] (som den første i verden) hadde et klaff-felt istedenfor krysskinner. Senere ble snorvekslere vanlig. Elektrisiteten som overførte talen kom fra et batteri i telefonapparatene.
Norges første manuelle [[Telefonsentral|sentral]] i Kristiania var en såkalt krysskinneveksler. [[Telefonist|Telefonistinnene]] satte opp forbindelsen mellom to telefoner ved å føre de to kontaktklemmene til samme skinne på vekslertavlen. Veksleren i Drammen (som den første i verden) hadde et klaff-felt istedenfor krysskinner. Senere ble snorvekslere vanlig. Elektrisiteten som overførte talen kom fra et batteri i telefonapparatene.


<gallery>
<gallery>
Linje 38: Linje 39:
Fil:TELE.Hd-183 Telemus 1900 (CC BY-SA).jpg|Offisielt skilt Telegraf og Telefon. Kilde Telemuseet.
Fil:TELE.Hd-183 Telemus 1900 (CC BY-SA).jpg|Offisielt skilt Telegraf og Telefon. Kilde Telemuseet.
Fil:Telefon 1902.jpg|Telefonoppslag for Nes Telefonselskab 1902.
Fil:Telefon 1902.jpg|Telefonoppslag for Nes Telefonselskab 1902.
Fil:Kunes telefonsentral Telefonstation Kunes , Finnmark - Riksantikvaren-T452 01 0008.jpg|Telefonistinne Marit Sofie Olsen ved telefonsentralen i Kunes 1909. <small>Riksantikvaren/Foto Hanna Marie Resvoll-Holmsen.</small>
</gallery>
</gallery>


Linje 45: Linje 47:
[[Telegrafverket i Harstad]] ble åpnet [[17. september]] [[1873]]. Dermed var den moderne formen for telekommunikasjon på plass i [[Harstad]], noe som ble tatt vel i mot av byens befolkning.  Trafikken fra det første driftsåret [[1874]] viser at det ble sendt 3087 telegrammer og mottatt 2402.  
[[Telegrafverket i Harstad]] ble åpnet [[17. september]] [[1873]]. Dermed var den moderne formen for telekommunikasjon på plass i [[Harstad]], noe som ble tatt vel i mot av byens befolkning.  Trafikken fra det første driftsåret [[1874]] viser at det ble sendt 3087 telegrammer og mottatt 2402.  


[[Telegrafverket i Skedsmo]] ble opprettet i [[Lillestrøm]] i [[1886]]. I begynnelsen var det bare dampsagbrukene i Lillestrøm som var abonnenter, men dette endret seg raskt da Christiania Telefonselskab overtok selskapet i 1889.
[[Telegrafverket i Skedsmo]] ble opprettet i [[Lillestrøm]] i [[1886]]. I begynnelsen var det bare dampsagbrukene i Lillestrøm som var abonnenter, men dette endret seg raskt da [[Christiania Telefonselskab]] overtok selskapet i 1889.


[[Vestoplandenes Telefonselskab]] ble etablert i [[1889]]. I [[Vestoppland]] var det kommunene som tok initiativet. Dette ledet til at de var ni år tidligere ute enn kommunene på [[Mjøsa]]s østside.
[[Vestoplandenes Telefonselskab]] ble etablert i [[1889]]. I [[Vestoppland]] var det kommunene som tok initiativet. Dette ledet til at de var ni år tidligere ute enn kommunene på [[Mjøsa]]s østside.


[[Grimstad telefonforening]] ble etablert [[1885]].
=== Telefonselskap, - kompanier, - foreninger og -samlag ===
Telefonnettet ble i stor grad bygd ut i privat regi gjennom kommersielle selskap og mer brukerorienterte foreninger og samlag, som igjen organiserte de mange lokale sentralene. Enkelte steder ble telefonnettet bygd ut i samarbeid med kommunene.
 
Oversikten bygger på ''Norsk telekommunikasjonshistorie'' for perioden 1855-1920.<ref>Rinde s. 478-479 </ref> Den er ikke komplett. 
{| class="wikitable sortable"
!Telefonselskap- og foreninger
!Del av
!Etablert
!Opphørt
!Eierform
!Kommentar
|-
|[[Asker Telefonselskap]]
|
|1891
|
|
|
|-
|[[Arendals Telefonforening]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Bergens Telefonkompagni]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Biri telefonselskap]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Bærum Telefonselskap]]
|
|1892
|
|
|
|-
|[[Christiania Telefonforening]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Christiania Telefonselskap|Christiania Telefonselskab]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Drammens Oplands Telefonselskab]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Eidanger Telefonselskab]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Elverums Telefonforening]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Flekkefjord og Omegns Telefonselskab]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Fredrikshalds Telefonforening]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Gauldal Telefonsamlag]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Grimstad telefonforening]]
|
|1885
|
|
|
|-
|[[Grimstad telefonselskap]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Grytøens Telefonselskab]]
|
|
|
|
|
|-
||[[Hamar Telefonforening]]
|
|1882
|
|
|
|-
|[[Harstad Telefonkompani]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Haugesunds Telefonselskab]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Hoels Telefonkompanie]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Kongsvingers Telefonforening]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Larvik telefonselskap]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Lillehammer-Gausdal Telefonselskab]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Løitens Telefonforening]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Namdalens telefonforening]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Nes Telefonaktieselskab]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Porsgrunds Telefonforening]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Ringsaker Telefonforening]]
|
|1891
|
|
|
|-
|[[Romedals Telefonselskab]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Skedsmo Telefonselskab]]
|
|1898
|
|
|
|-
|[[Skien Telefonforening]]
|
|1883
|
|
|
|-
|[[Skaanlands Telefonselskab]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Stavanger telefonforening]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Stjørdalens Telefonsamlag]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Stod telefonsamlag]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Telemarkens Telefonselskab]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Tisledalens telefonselskap]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Tolgen-Os Telefonselskab]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Tomrefjordens aktietelefonselskab]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Tresfjordbygdens Privattelefon]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Trondhjems Telefonselskab]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Trøgstad telefonselskap]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Tønsberg Telefonselskap]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Vang Telefonforening]]
|
|1890
|
|
|
|-
|[[Vestenfjeldske Telefonkompagni]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Vestoplandenes Telefonselskab]]
|
|1889
|
|
|
|-
|[[Vestre Maalselvens telefonselskap]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Vikør Telefonkompagni]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Øvre Smålenene Telefonselskab]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Aalesunds og Omegns Aktietelefonsamlag]]
|
|
|
|
|
|-
|[[Åmot Telefonforening]]
|
|
|
|
|
|}
 
== Fotnoter ==
<references />


== Kilder ==
== Kilder ==
* Dahl, Tor Edvin., Ellefsen, Terje., Solberg, Anne. (1993). HALLO?! Norges telefonhistorie. Gyldendal Norsk Forlag  
* Dahl, Tor Edvin., Ellefsen, Terje., Solberg, Anne. (1993). HALLO?! Norges telefonhistorie. Gyldendal Norsk Forlag  
* Parker, S., Duff, J. & Reid, S., (1996). Alexander Graham Bell og telefonen. Oslo: Bonnier Carlsen.  
* Parker, S., Duff, J. & Reid, S., (1996). Alexander Graham Bell og telefonen. Oslo: Bonnier Carlsen.  
* Rinde, Harald: Et telesystem tar form. 1855-1920. Gyldendal fakta, 2005. {{Nb.no|NBN:no-nb_digibok_2011081506075}}




Linje 62: Linje 436:
[[Kategori:Telegraf]]
[[Kategori:Telegraf]]
[[Kategori:Telefon]]
[[Kategori:Telefon]]
<references />

Sideversjonen fra 12. jul. 2019 kl. 14:14

Kiosk med talestasjon på Lillestrøm stasjon rundt år 1900.
Kilde Johan Bernhard Carlsen.

Telefonhistorien startet med Alexander Graham Bell i 1880. Han hadde allerede i 1876 tatt patent på telefonen i USA, og satset sterkt på å etablere seg rundt i verden. Telefonutviklingen bygde naturligvis videre på det som telegrafutbyggingen allerede hadde lagt til rette for 25 år tidligere, men telefonien var ny og ukjent. Veien videre var slett ikke selvsagt.

Stor skepsis

Telefonien ble av mange mottatt med forundring og mistro. Selv om telegrafen helt siden 1855 hadde sørget for telegramutveksling her i landet virket det usannsynlig at den menneskelige stemme skulle kunne sendes over lange avstander gjennom en koppertråd. Telefonen åpnet for en helt ny og direkte form for telekommunikasjon. ”Alle” kunne bruke telefonen – det trengtes ingen spesialkompetanse.

Mange tvilte på telefonens nytteverdi. Mange i næringslivet var reservert til å inngå avtaler muntlig. Bell hadde likevel stor tro på telefonens muligheter. Han reiste rundt i USA og Europa for å demonstrere oppfinnelsen sin. Skepsisen til den nye oppfinnelsen var imidlertid stor i Norge. En typisk kommentar fra denne tiden beskriver telefonen som "....et morsomt leketøy, helt uten praktisk betydning".

Telefonkiosk i laftet utførelse fra 1890-årene, Kristiania, fotografert på Norsk Teknisk Museum.
Foto Steinar Bunæs.

Private operatører

Private telefonselskaper ble opprettet i byene, med Kristiania og Drammen som de første. International Bell Company etablerte seg i Christiania I 1880, og Christiania Telefonforening kom etter i 1881. I 1884 hadde Kristiania 588 abonnementer, mens Bell Telephone Company hadde 915. Konkurransen mellom de to selskapene vokste seg stadig større, helt til de i 1885 ble slått sammen.

Monopolloven av 1881 ga staten enerett på formidling av meddelelser ved hjelp av telegraflinjer og liknende anlegg. Privatselskapenes virksomhet ble begrenset til innen en kommune eller et herred, da disse var unntatt fra bestemmelsene. Konsesjon til drift ble som regel gitt for fem år av gangen. I mange av selskapene sørget abonnentene selv for valg og innkjøp av telefonapparat, noe som førte til stor variasjon av modeller og produsenter.

Norge lå langt fremme

Teknikken ble stadig bedre, og Norge lå telefonmessig langt fremme. I 1894 hadde Norge 14.000 telefonapparater, hvilket tilsvarte ett apparat per 140 innbyggere. I England var det på samme tid bare ett apparat per 400 innbyggere, og i Frankrike så lite som ett per 1600 innbyggere. Norge lå med andre ord på Europatoppen.

“Telefonen har i Norge og Sverige fundet en ganske anden Udbredelse og Anvendelse, end i noget andet Land.” Så ubeskjedent ble situasjonen beskrevet av direktør Knud Bryn i Christiania Telefonselskab i februar 1894, etter vel tretten år med privat telefondrift i Norge. I de fleste land var telefonen forbeholdt “forretningsverdenen i de største Byer”. I Norge og Sverige var den ifølge Bryn utbredt selv hos gårdbrukere på landsbygda og hos de minste detaljhandlerne i småbyene. Dette vakte alltid oppmerksomhet hos besøkende utlendinger. En utlending som besøkte Bryn omtrent på denne tiden, var den britiske telefoningeniøren A. R. Bennett. På sin studietur til en rekke europeiske land var han innom alle de skandinaviske landene, og ble imponert over det han så. – ”Hvor to eller tre skandinaver er samlet, går de straks i gang med å reise en kirke, en skole og en telefonsentral”, rapporterte han i en bok som utkom i 1895. Den todelte ordningen med privat og offentlig telefontjeneste varte helt fram til 1974, da Andebu ble overtatt av staten som det siste private anlegg i landet.

Manuelle sentraler

Norges første manuelle sentral i Kristiania var en såkalt krysskinneveksler. Telefonistinnene satte opp forbindelsen mellom to telefoner ved å føre de to kontaktklemmene til samme skinne på vekslertavlen. Veksleren i Drammen (som den første i verden) hadde et klaff-felt istedenfor krysskinner. Senere ble snorvekslere vanlig. Elektrisiteten som overførte talen kom fra et batteri i telefonapparatene.

Etableringer rundt i landet

Etter hvert kom flere telefonanlegg på plass - her nevner vi noen av dem:

Telegrafverket i Harstad ble åpnet 17. september 1873. Dermed var den moderne formen for telekommunikasjon på plass i Harstad, noe som ble tatt vel i mot av byens befolkning. Trafikken fra det første driftsåret 1874 viser at det ble sendt 3087 telegrammer og mottatt 2402.

Telegrafverket i Skedsmo ble opprettet i Lillestrøm i 1886. I begynnelsen var det bare dampsagbrukene i Lillestrøm som var abonnenter, men dette endret seg raskt da Christiania Telefonselskab overtok selskapet i 1889.

Vestoplandenes Telefonselskab ble etablert i 1889. I Vestoppland var det kommunene som tok initiativet. Dette ledet til at de var ni år tidligere ute enn kommunene på Mjøsas østside.

Telefonselskap, - kompanier, - foreninger og -samlag

Telefonnettet ble i stor grad bygd ut i privat regi gjennom kommersielle selskap og mer brukerorienterte foreninger og samlag, som igjen organiserte de mange lokale sentralene. Enkelte steder ble telefonnettet bygd ut i samarbeid med kommunene.

Oversikten bygger på Norsk telekommunikasjonshistorie for perioden 1855-1920.[1] Den er ikke komplett.

Telefonselskap- og foreninger Del av Etablert Opphørt Eierform Kommentar
Asker Telefonselskap 1891
Arendals Telefonforening
Bergens Telefonkompagni
Biri telefonselskap
Bærum Telefonselskap 1892
Christiania Telefonforening
Christiania Telefonselskab
Drammens Oplands Telefonselskab
Eidanger Telefonselskab
Elverums Telefonforening
Flekkefjord og Omegns Telefonselskab
Fredrikshalds Telefonforening
Gauldal Telefonsamlag
Grimstad telefonforening 1885
Grimstad telefonselskap
Grytøens Telefonselskab
Hamar Telefonforening 1882
Harstad Telefonkompani
Haugesunds Telefonselskab
Hoels Telefonkompanie
Kongsvingers Telefonforening
Larvik telefonselskap
Lillehammer-Gausdal Telefonselskab
Løitens Telefonforening
Namdalens telefonforening
Nes Telefonaktieselskab
Porsgrunds Telefonforening
Ringsaker Telefonforening 1891
Romedals Telefonselskab
Skedsmo Telefonselskab 1898
Skien Telefonforening 1883
Skaanlands Telefonselskab
Stavanger telefonforening
Stjørdalens Telefonsamlag
Stod telefonsamlag
Telemarkens Telefonselskab
Tisledalens telefonselskap
Tolgen-Os Telefonselskab
Tomrefjordens aktietelefonselskab
Tresfjordbygdens Privattelefon
Trondhjems Telefonselskab
Trøgstad telefonselskap
Tønsberg Telefonselskap
Vang Telefonforening 1890
Vestenfjeldske Telefonkompagni
Vestoplandenes Telefonselskab 1889
Vestre Maalselvens telefonselskap
Vikør Telefonkompagni
Øvre Smålenene Telefonselskab
Aalesunds og Omegns Aktietelefonsamlag
Åmot Telefonforening

Fotnoter

  1. Rinde s. 478-479

Kilder

  • Dahl, Tor Edvin., Ellefsen, Terje., Solberg, Anne. (1993). HALLO?! Norges telefonhistorie. Gyldendal Norsk Forlag
  • Parker, S., Duff, J. & Reid, S., (1996). Alexander Graham Bell og telefonen. Oslo: Bonnier Carlsen.
  • Rinde, Harald: Et telesystem tar form. 1855-1920. Gyldendal fakta, 2005. Digital versjonNettbiblioteket



5500 milestolpe.jpg Denne artikkelen inngår i prosjektet Samkult.
Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via denne alfabetiske oversikten.