Telefonhistorien

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 12. jul. 2019 kl. 16:14 av Steinar Bunæs (Samtale | bidrag) (Private operatører: Lagt inn foto.)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Kiosk med talestasjon på Lillestrøm stasjon rundt år 1900.
Kilde Johan Bernhard Carlsen.

Telefonhistorien startet med Alexander Graham Bell i 1880. Han hadde allerede i 1876 tatt patent på telefonen i USA, og satset sterkt på å etablere seg rundt i verden. Telefonutviklingen bygde naturligvis videre på det som telegrafutbyggingen allerede hadde lagt til rette for 25 år tidligere, men telefonien var ny og ukjent. Veien videre var slett ikke selvsagt.

Stor skepsis

Telefonien ble av mange mottatt med forundring og mistro. Selv om telegrafen helt siden 1855 hadde sørget for telegramutveksling her i landet virket det usannsynlig at den menneskelige stemme skulle kunne sendes over lange avstander gjennom en koppertråd. Telefonen åpnet for en helt ny og direkte form for telekommunikasjon. ”Alle” kunne bruke telefonen – det trengtes ingen spesialkompetanse.

Mange tvilte på telefonens nytteverdi. Mange i næringslivet var reservert til å inngå avtaler muntlig. Bell hadde likevel stor tro på telefonens muligheter. Han reiste rundt i USA og Europa for å demonstrere oppfinnelsen sin. Skepsisen til den nye oppfinnelsen var imidlertid stor i Norge. En typisk kommentar fra denne tiden beskriver telefonen som "....et morsomt leketøy, helt uten praktisk betydning".

Telefonkiosk i laftet utførelse fra 1890-årene, Kristiania, fotografert på Norsk Teknisk Museum.
Foto Steinar Bunæs.

Private operatører

Private telefonselskaper ble opprettet i byene, med Kristiania og Drammen som de første. International Bell Company etablerte seg i Christiania I 1880, og Christiania Telefonforening kom etter i 1881. I 1884 hadde Kristiania 588 abonnementer, mens Bell Telephone Company hadde 915. Konkurransen mellom de to selskapene vokste seg stadig større, helt til de i 1885 ble slått sammen.

Monopolloven av 1881 ga staten enerett på formidling av meddelelser ved hjelp av telegraflinjer og liknende anlegg. Privatselskapenes virksomhet ble begrenset til innen en kommune eller et herred, da disse var unntatt fra bestemmelsene. Konsesjon til drift ble som regel gitt for fem år av gangen. I mange av selskapene sørget abonnentene selv for valg og innkjøp av telefonapparat, noe som førte til stor variasjon av modeller og produsenter.

Norge lå langt fremme

Teknikken ble stadig bedre, og Norge lå telefonmessig langt fremme. I 1894 hadde Norge 14.000 telefonapparater, hvilket tilsvarte ett apparat per 140 innbyggere. I England var det på samme tid bare ett apparat per 400 innbyggere, og i Frankrike så lite som ett per 1600 innbyggere. Norge lå med andre ord på Europatoppen.

“Telefonen har i Norge og Sverige fundet en ganske anden Udbredelse og Anvendelse, end i noget andet Land.” Så ubeskjedent ble situasjonen beskrevet av direktør Knud Bryn i Christiania Telefonselskab i februar 1894, etter vel tretten år med privat telefondrift i Norge. I de fleste land var telefonen forbeholdt “forretningsverdenen i de største Byer”. I Norge og Sverige var den ifølge Bryn utbredt selv hos gårdbrukere på landsbygda og hos de minste detaljhandlerne i småbyene. Dette vakte alltid oppmerksomhet hos besøkende utlendinger. En utlending som besøkte Bryn omtrent på denne tiden, var den britiske telefoningeniøren A. R. Bennett. På sin studietur til en rekke europeiske land var han innom alle de skandinaviske landene, og ble imponert over det han så. – ”Hvor to eller tre skandinaver er samlet, går de straks i gang med å reise en kirke, en skole og en telefonsentral”, rapporterte han i en bok som utkom i 1895. Den todelte ordningen med privat og offentlig telefontjeneste varte helt fram til 1974, da Andebu ble overtatt av staten som det siste private anlegg i landet.

Manuelle sentraler

Norges første manuelle sentral i Kristiania var en såkalt krysskinneveksler. Telefonistinnene satte opp forbindelsen mellom to telefoner ved å føre de to kontaktklemmene til samme skinne på vekslertavlen. Veksleren i Drammen (som den første i verden) hadde et klaff-felt istedenfor krysskinner. Senere ble snorvekslere vanlig. Elektrisiteten som overførte talen kom fra et batteri i telefonapparatene.

Etableringer rundt i landet

Etter hvert kom flere telefonanlegg på plass - her nevner vi noen av dem:

Telegrafverket i Harstad ble åpnet 17. september 1873. Dermed var den moderne formen for telekommunikasjon på plass i Harstad, noe som ble tatt vel i mot av byens befolkning. Trafikken fra det første driftsåret 1874 viser at det ble sendt 3087 telegrammer og mottatt 2402.

Telegrafverket i Skedsmo ble opprettet i Lillestrøm i 1886. I begynnelsen var det bare dampsagbrukene i Lillestrøm som var abonnenter, men dette endret seg raskt da Christiania Telefonselskab overtok selskapet i 1889.

Vestoplandenes Telefonselskab ble etablert i 1889. I Vestoppland var det kommunene som tok initiativet. Dette ledet til at de var ni år tidligere ute enn kommunene på Mjøsas østside.

Telefonselskap, - kompanier, - foreninger og -samlag

Telefonnettet ble i stor grad bygd ut i privat regi gjennom kommersielle selskap og mer brukerorienterte foreninger og samlag, som igjen organiserte de mange lokale sentralene. Enkelte steder ble telefonnettet bygd ut i samarbeid med kommunene.

Oversikten bygger på Norsk telekommunikasjonshistorie for perioden 1855-1920.[1] Den er ikke komplett.

Telefonselskap- og foreninger Del av Etablert Opphørt Eierform Kommentar
Asker Telefonselskap 1891
Arendals Telefonforening
Bergens Telefonkompagni
Biri telefonselskap
Bærum Telefonselskap 1892
Christiania Telefonforening
Christiania Telefonselskab
Drammens Oplands Telefonselskab
Eidanger Telefonselskab
Elverums Telefonforening
Flekkefjord og Omegns Telefonselskab
Fredrikshalds Telefonforening
Gauldal Telefonsamlag
Grimstad telefonforening 1885
Grimstad telefonselskap
Grytøens Telefonselskab
Hamar Telefonforening 1882
Harstad Telefonkompani
Haugesunds Telefonselskab
Hoels Telefonkompanie
Kongsvingers Telefonforening
Larvik telefonselskap
Lillehammer-Gausdal Telefonselskab
Løitens Telefonforening
Namdalens telefonforening
Nes Telefonaktieselskab
Porsgrunds Telefonforening
Ringsaker Telefonforening 1891
Romedals Telefonselskab
Skedsmo Telefonselskab 1898
Skien Telefonforening 1883
Skaanlands Telefonselskab
Stavanger telefonforening
Stjørdalens Telefonsamlag
Stod telefonsamlag
Telemarkens Telefonselskab
Tisledalens telefonselskap
Tolgen-Os Telefonselskab
Tomrefjordens aktietelefonselskab
Tresfjordbygdens Privattelefon
Trondhjems Telefonselskab
Trøgstad telefonselskap
Tønsberg Telefonselskap
Vang Telefonforening 1890
Vestenfjeldske Telefonkompagni
Vestoplandenes Telefonselskab 1889
Vestre Maalselvens telefonselskap
Vikør Telefonkompagni
Øvre Smålenene Telefonselskab
Aalesunds og Omegns Aktietelefonsamlag
Åmot Telefonforening

Fotnoter

  1. Rinde s. 478-479

Kilder

  • Dahl, Tor Edvin., Ellefsen, Terje., Solberg, Anne. (1993). HALLO?! Norges telefonhistorie. Gyldendal Norsk Forlag
  • Parker, S., Duff, J. & Reid, S., (1996). Alexander Graham Bell og telefonen. Oslo: Bonnier Carlsen.
  • Rinde, Harald: Et telesystem tar form. 1855-1920. Gyldendal fakta, 2005. Digital versjonNettbiblioteket



5500 milestolpe.jpg Denne artikkelen inngår i prosjektet Samkult.
Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via denne alfabetiske oversikten.