Torgersen-saken: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(Ny side: '''Torgersen-saken''', opprinnelig kalt ''Skippergata-saken'', var saken som starta med drapet på den seksten år gamle Rigmor Johnsen i Skippergata (Oslo) 6B i Oslo den 7....)
 
Ingen redigeringsforklaring
Linje 73: Linje 73:
* [http://www.gjenopptakelse.no/index.php?id=476 31.08.2015 (2015/111) Fredrik Fasting Torgersen], Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesakers nettsider.
* [http://www.gjenopptakelse.no/index.php?id=476 31.08.2015 (2015/111) Fredrik Fasting Torgersen], Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesakers nettsider.
* [http://torgersensaken.no/Schi%C3%B8tz_Lorentzen_Begj%C3%A6ring_27juni2017.pdf Begjæring om gjenopptakelse (2017)] (pdf).
* [http://torgersensaken.no/Schi%C3%B8tz_Lorentzen_Begj%C3%A6ring_27juni2017.pdf Begjæring om gjenopptakelse (2017)] (pdf).
[[Kategori:Kriminalhistorie]]
[[kategori:Oslo kommune]]
[[kategori:Oslo sentrum]]
[[Kategori:1957]]

Sideversjonen fra 31. okt. 2017 kl. 15:25

Torgersen-saken, opprinnelig kalt Skippergata-saken, var saken som starta med drapet på den seksten år gamle Rigmor Johnsen i Skippergata 6B i Oslo den 7. desember 1957, og som førte til at Fredrik Fasting Torgersen i 1958 ble dømt til 21 års fengsel og ti års sikring for overlagt drap. Torgersen hevda hele tida å være uskyldig, og forsøk på å få gjenopptatt saken ble hele seks ganger avvist av domtoler og Gjenopptakelseskommisjonen før hans død i 2015. Etter hans død har den blitt begjært gjenopptatt enda en gang, i 2017.

Drapet

Klokka 01.25 den 7. desember 1957 ble det meldt om en ulmebrann i Skippergata 6B. Da brannvesenet kom til stedet fant de Rigmor Johnsens lik under en sofa, noen planker og et juletre som var lagt over henne og forsøkt påtent. Hun hadde en skade i hodet, kvelningsmerker og tegn til forsøk på voldtekt. Det var også et kraftig bitemerke i venstre bryst. Rettsmedisinerne fastslo omkring klokka 02.30 at døden hadde inntruffet omkring en time tidligere, altså svært kort tid før brannen ble meldt.

Fredrik Fasting Torgersen hadde klokka 00.58 blitt anholdt ved Østbanestasjonen, mistenkt for sykkeltyveri. Han forsøkte å flykte fra politiet, men ble innhenta. Det viste seg at han ikke hadde stjålet sykkelen, men at den var lånt av en nevø. Torgersen hadde rulleblad: I 1952 fikk han dom på seks måneders betinga fengsel for vold mot politiet, legemsfornærmelse og tyveri. I 1954 ble han bøtelagt etter å ha slått ned en mann. Samme år ble han også dømt til seks måneders fengsel for innbrudd og tyveri på et sykehjem; denne dommen ble gjort betinga gjennom benåding. Den alvorligste dommen før Skippergata-saken kom i 1955, da han ble dømt til tre års fengsel og fem års sikring for voldtekstforsøk mot «fru K» på Løkken i juni 1954. Aktor i den saken var Lauritz Dorenfeldt, som Torgersen skulle møte igjen i Skippergata-saken. Han hadde blitt løslatt på prøve etter å ha sonet to år av denne dommen.

Torgersen ble innbrakt til Victoria terrasse, der det i løpet av natta ble klart at han var mistenkt for drapet. Teorien var at han hadde fulgt etter jenta og overfalt henne omkring klokka 23.30. Han skal så ha forsøkt å tenne på, men mangla fyrstikker. Derfor tok han drosje hjem til Tore Hunds vei 24 på Lille Tøyen, skifta klær og tok med fyrstikker, og sykla tilbake til åstedet der han tente på. Han ble så anholdt mistenkt for sykkeltyveri før det ble slått drapsalarm. Årsaken til at han ble stoppa av politiet var at sykkelen var for liten til ham; den viste seg altså å være lånt av en nevø.

Torgersens forklaring på hans bevegelser denne kvelden var at han var på Grand Hotel for å se etter kjente, og så dro mot Lille Tøyen. Han hadde ikke gått så langt ned langs Karl Johans gate som krysset med Dronningens gate, som ifølge påtalemyndigheten var området hvor han begynte å følge etter Rigmor Johnsen. I stedet gikk han over Stortorvet og gjennom Torggata. Ved Sentrum kino traff han ei kvinne han kjente, som het Gerd, og som ble med til leiligheten hvor han bodde sammen med mora og to brødre. De var der fra omkring 23.30 til 00.30 og spilte musikk. Så skifta han klær, og sykla på nevøens sykkel sammen med Gerd til krysset Akersgata/Prinsens gate, der de skilte lag. Han fulgte så Prinsens gate ned mot Østbanestasjonen, og ble pågrepet i Havnegata. Torgersens mor bekrefta tidspunktene, uten å ha hatt tid til å diskutere det med ham.

De to forklaringene har enkelte sammenfall, men også gjensidig utelukkende elementer. Deler av påtalemyndighetens scenario er beskrevet som ulogisk, blant annet det at han reiste hjem for å hente fyrstikker. Den største svakheten i Torgersens forklaring er at det ikke lot seg gjøre å spore opp Gerd, som han hevda å ikke kjenne etternavnet på. Hun kan ha vært identisk med ei kvinne som meldte seg, men som ikke ble innkalt som vitne, men dette ser det ikke ut til å være mulig å få klarhet i. I et forsøk på å styrke sin forklaring løy også Torgersen i retten. Det er ikke straffbart for tiltalte å lyve i retten – i motsetning til de andre aktørene blir tilalte ikke tatt under ed, men blir i stedet oppfordra til å snakke sant – men det kan svekke saken betydelig dersom man blir tatt i løgn. Da vil troverdigheten omkring andre dokumenterbare påstander være langt mindre enn ellers.

Dom i saken falt den 16. juni 1958. Påtalemyndighetens framstilling ble lagt til grunn. Straffen på 21 års fengsel og ti års sikring var den strengeste straffen som var mulig da. Tilsvarende straff i dag ville være 21 års forvaring. Han sona straffen fram til prøveløslatelse den 29. januar 1974, en soningstid på seksten og et halvt år. I 1971 ble han dømt for overfall på en fengselsbetjent, noe som i praksis ikke førte til lenger soning, men som må ha påvirka soningsforholdene.

Forsøk på gjenopptakelse

Saken ble søkt gjenopptatt første gang i 1958, men Torgersen trakk da saken. I 1973 forsøkte han for andre gang, et forsøk som ble avvist av Eidsivating lagmannsrett i 1975 og av Høyesteretts kjæremålsutvalg i 1976. I mellomtida, i 1974, var Torgersen som nevnt løslatt. I 1997 kom neste forsøk, som ble avvist av Borgarting lagmannsrett i 2000 og av Høyesteretts kjæremålsutvalg i 2001. Den første søknaden til Gjenopptakelseskommisjonen ble sendt i 2004 og avvist i 2006, og den neste ble sendt i 2007 og avvist i 2010. Da han søkte i 2015 avslo kommisjonen å behandle søknaden. Torgersen døde den 18. juni 2015.

En ny søknad om gjenopptakelse ble sendt inn 27. juni 2017. Dersom denne blir akseptert av kommisjonen vil saken automatisk ende med frifinnelse, ettersom Torgersen er død. Det vil altså ikke lenger være mulig å gjennomføre en ny rettssak.

At Torgersen søkte om gjenopptakelse i 1973 henger sammen med fornya interesse for saken. Jens Bjørneboe begynte tidlig i 1970-åra å engasjere seg, og i 1973 ga han ut skuespillet Tilfellet Torgersen, der det meste av handlinga er basert direkte på referatet fra rettsforhandlingene. Her argumenterte Bjørneboe for at det ikke var Torgersen som hadde drept Rigmor Johnsen. Etter at skuespillet kom ut ble det samla inn 5000 underskrifter som støtte gjenopptakelse av saken, og Torgersens advokat Tor Erling Staff leverte inn en begjæring om ny behandling.

Samme år som Bjørnebo kom med sitt forsvar for Torgersen, ga journalist Michael Grundt Spang ut boka Torgersensaken, der han konkluderte med at Torgersen var skyldig.

I 1990-åra ble det igjen interesse for saken. Fredrik Fasting Torgersen hadde da lenge vært fri, men var fortsatt opptatt av å hevde sin uskyld. Mediestudenten Camilla Juell Eide tok for seg saken, og skrev boka «…aldri mer slippes løs…» sammen med advokat Erling Moss. De argumenterte for at Torgersen var uskyldig dømt. Begjæringen om gjenopptakelse som ble levert i 1997 var en følge av denne boka, og den ble som nevnt avvist i 2001.

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker begynte sitt arbeid 1. januar 2004, og Torgersen leverte en begjæring dit. Han fikk støtte i Ståle Eskelands bevisutredning Bevisene i Torgersensaken, der konklusjonen var at det ikke finnes bevis som knytter Torgersen til drapet. Oslo statsadvokatembeter ved Anne M. Katteland uttalte i desember 2004 at de var mot gjenopptakelse. Erling Moss og Ståle Eskeland gikk til motangrep, og krevde en offentlig høring om de tekniske bevisene. Denne ble gjennomført i mars 2006, og endte med at kommisjonen avviste saken.

Bevisene

Det ble under rettssaken i 1958 ført tre tekniske bevis som aktoratet mente knytta Torgersen til drapet: Bitemerket, barnåler og avføring.

Det viktigste var bitemerket på offerets venstre bryst. To tekniske sakkyndige, [[Ferdinand Strøm og professor Varhaug fra Norges Tannlegehøyskole, konkluderte med at det var fullt samsvar mellom Torgersens tenner og bitemerket. Det har senere kommet fram at de to ekspertene var uenige om hvilke tenner det var som hadde avsatt merket, hvilket naturligvis svekker deres konklusjon.

I 1960 ble det tatt en ny avstøpning av Torgersens tenner, og denne skiller seg fra avstøpningen fra 1958. To britiske sakkyndige konkluderte i 2000 med at forandringene i underkjeven skyldte ytre faktorer, noe som stemmer med at det er hevda at Torgersen filte tennene sine etter at han ble fengsla. I overkjeven var det ingen forandringer av betydning.

Gjennom åra har fem rettsoppnevnte sakkyndige uttalt at det er stor grad av sannsynlighet for at det var Torgersen som avsatte bitemerket. Privat oppnevnte sakkyndige har konkludert med at han kunne utelukkes; fra påtalemyndighetens side er deres konklusjon avvist med at de ikke hadde tilstrekkelig kompetanse og at de ikke brukte den originale avstøpninga. Uenigheten har gjentatt seg under alle nye gjennomganger av saken.

Når det gjelder barnålbeviset vasr dette fem barnåler fra gran som ble funnet i den venstre buksenbretten på ei dressbukse hjemme hos Torgersen, samt én barnål i høyre buksebrett og én i innerlomma. De sakkyndige under rettssaken i 1958 hevda at det var samsvar mellom disse og barnålene på juletreet som lå over Rigmor Johnsens lik, og at det dreide seg om en sjelden type gran.

I senere dokumentasjon har sakkyndige konkludert med at både barnålene i Torgersens dress og de på treet er av helt normal type, og kan stamme fra en omtrent hvilke som helst norsk gran i en såkalt undertrykt bestand. Nålene var noe kortere enn vanlig, noe som hadde blitt feiltolka som at de kom fra en spesiell type gran, mens det egentlig dreide seg om gran som ikke hadde hatt optimale vekstforhold.

Torgersen forklarte barnålene med at de måtte ha ligget i dressen fra før; han hadde kjøpt den av en medfange under soning av forrige dom. Denne fangen, Støleggen, hadde hatt den på seg under et rømningsforsøk i Sverige, og hadde derfor gått i skogen med den. Det ble ikke festa lit til denne forklaringa, som også høres noe usannsynlig ut. Dels er ikke Støleggens antrekk beskrevet som dress (kostym) i svenske papirer, og dels er det merkelig at han bare fikk akkurat denne typen barnåler på seg under flukt gjennom skogen. Samtidig er det mange måter Torgersen kan ha kommet i kontakt med gran på i Oslo.

Avføringsbeviset dreide seg om funn av avføring på Torgersens venstre sko, på en fyrstikkeske og i venstre bukselomme. Det ble i 1958 konkludert med at avføringa kom fra offeret; ved kvelning er det vanlig at kroppen tømmer seg. Under gjennomgang av beviset i 2006 ble det konkludert med at det trolig dreide seg om avføring fra et dyr. Det opprinnelige bevismaterialet var ikke tilgjengelig, så denne konklusjonen var basert på analyser av de opprinnelige rapportene. I tillegg kom man fram til at beviset så ut til å ha blitt manipulert av påtalemyndigheten under den første rettsbehandlinga. Gjenopptakelseskommisjonen mente at det ikke var grunnlag for å si at beviset var manipulert, og at den nye analysen var spekulativ. De mente også at det var uinteressant om den var fra menneske eller dyr, ettersom det uansett var sammentreff mellom avføring funnet på Torgersen og avføring funnet på åstedet.

Som det har kommet fram over har det vært uenighet mellom rettsoppnevnte og private sakkyndige. I forbindelse med både Liland-saken og Moen-saken ble det nedsatt granskningskommisjoner, og en av deres konklusjoner var at det var for tette bånd mellom rettens sakkyndige og påtalemyndigheten, og det ble anbefalt at påtalemyndighetens sakkyndige blir behandla som inhabile under rettforhandlingene.

Det har i ettertid kommet fram at flere tekniske spor ikke ble lagt fram i retten, fordi de ikke kunne knytte Torgersen til drapet. Da Dorenfeldt redegjorde for bevisene 17. desember 1958 gjorde han det klart at Kriminallaboratoriet ikke skriver rapporter om negative undersøkelser i de mange tilfeller hvor et negativt resultat ikke gjør noe fra eller til. Blant disse bevisene var hår funnet på Rigmor Johnsens kåpe og murpuss og annen smuss på Torgersens klær. Torgersen hevda at han avla hårprøve i 1958, og Eskeland sannsynliggjorde i sin bevisvurdering at det hadde skjedd. Under forsøkene på gjenopptakelse ville ikke Torgersen avgi ny hårprøve, men den begrunnelse at han frykta at de prøvene påtalemyndigheten satt på ikke var hår fra offerets kåpe, men hans hårprøve fra 1958.

Murpuss og annen smuss som ble funnet på Torgersen ble nevnt i en rapport fra 1958, der det står at det var samsvar mellom disse og funn på åstedet. Eskeland kom i sin bevisvurdering til at det var altfor lite smuss på klærne i forhold til det scenario påtalemyndigheten skisserte, og at fraværet av smuss måtte føre til en konklusjon om at han ikke hadde vært i kjelleren.

Et annet teknisk bevis som ikke ble ført i retten var fyrstikkene, der det ikke ser ut til å være samsvar mellom fyrstikkene som ble brukt til å tenne på i Skippergata og fyrstikkene Torgersen hadde på seg. Det som ble tatt opp var et mulig samsvar mellom antall fyrstikker som mangla i esken og antallet som ble funnet i kjelleren. Ved gjennomgang av rapporten viste det seg at flere av fyrstikkene i kjelleren var gamle, fra tidligere anledninger, og at slingringsmonnet på hvor mange som mangla i esken var svært stort; det mangla mellom 6 og 20 fyrstikker, og ingen vet hvor mange eieren (Fredrik Fasting Torgersens bror Lorang; det var hans jakke Torgersen hadde på seg da han ble pågrepet) hadde brukt.

Blodflekker på Torgersens klær ble heller ikke et tema. Det ble funnet noen mindre spor etter blod. Bare én av disse kunne sikkert sies å være fra et menneske. Den gang var blodtypetesting eneste metode for å knytte sammen blodbevis, og det ble påvist blodtype A. Både Johnsen og Torgersen, og omkring halvparten av Norges befolkning, har denne blodtypen. Fra forsvarets side ble det påpekt at tatt i betraktning såret i offets hode skulle man forventet å finne betydlig mer blod på klærne, som ikke hadde blitt forsøkt rengjort.

I 2006 skrev ti forskere et brev til Gjenopptakelseskommisjonen der de konkluderte med at bevisene ikke underbygger Torgersens skyld. I juni 2008, etter at kommisjonen hadde avvist saken, signerte så 279 forskere innen medisin og naturvitenskap et brev til justisminister Knut Storberget, der de uttrykte sterk bekymring over rettssikkerheten som følge av kommisjonens behandling av saken.

Det ble også innhenta vitneskildringer i saken. Ester Olsson, som drev en kiosk i Dronningens gate 25, beskrev en mann som fulgte etter Rigmor Johnsen. Beskrivelsen stemte ikke med Torgersens utseende, og mannen hun så snakka ikke Oslo-dialekt, noe Torgersen gjorde. To andre vitner hørte at mannen som gikk der på dette tidspunktet hadde beslag eller veldig harde hæler på skoene, mens Torgersen hadde turnsko. Andre vitner beskrev både person og klær som ikke stemte med Torgersen. Det ser også ut til å ha vært umulig for Torgersen å rekke fram til kiosken fra det siste stedet han ble observert ved Grand Hotel. Et annet vitne mente å ha sett Torgersen ved åstedet omkring 00.55, og dette ble brukt i retten uten at Torgersens forsvarer var orientert på forhånd; det har senere vist seg at dette var et rent falsum.

Siste ord?

I og med at en gjenopptakelse av saken etter Torgersens død betyr automatisk frifinnelse, er det svært liten sannsynlighet for at den kommer til å bli gjenopptatt. Det vil også være nær sagt umulig å få et endelig svar i denne saken, som siden 1970-åra har vært gjenstand for heftige diskusjoner. En frifinnelse vil nemlig ikke, såfremt det ikke dukker opp helt nye opplysninger, være en konklusjon om at Torgersen ikke var skyldig, bare at det ikke finnes tilstrekkelig bevis. I Moen-saken ble det hele endra av en tilståelse på dødsleiet fra en annen person, som så kunne bekreftes gjennom ny etterforskning. Noe slikt er svært lite sannsynlig i Torgersen-saken i dag, 60 år etter drapet.

Litteratur