Tredveårskrigen

Tredveårskrigen er en fellesbetegnelse på flere kriger i Mellom-Europa årene 1618 og 1648. Den ble hovedsakelig utkjempet på områdene underlagt de ulike tyske småstatene.

I årene før krigen brøt ut eksisterte det i Europa en rekke uløste konflikter og politiske ambisjoner og ønsker som inneholdt kimen til krig. Delingen av de tyske områdene og innen De tysk-romerske rike etter reformasjonen i en katolsk og en protestantisk del var blant årsakene til krigene, men var neppe den viktigste årsaken.

For Norge fikk krigen betydning da den dansk-norske kongen Christian IV, som også var hertug av Holstein inne Det tysk-romerske riket, var en aktiv aktør på den protestantiske siden i krigen. I 1625 førte Christian IV Danmark inn i krigen, til tross for motstand fra Riksrådet. Krigen gikk ikke særlig godt for den dansk-norske kongen og endte med en periode med okkupasjon og utplyndring av Jylland. Etter kampene i de tyske områdene i 1627 fryktet kongen et angrep på Norge, og han opprettet derfor en stående hær basert på verneplikt i Norge.

I Norge ledet stattholder Hannibal Sehested oppbyggingen av hæren. Landet ble delt inn i legder, og det ble raskt samlet en hær på 10 000 mann. Av disse var omkring 8000 utskrevne bondesoldater. I 1643 rykket svenske styrker gjennom Jylland under Hannibalfeiden. Kongen, som da var 67 år gammel, ledet selv sjøslaget på Kolberger Heide. Han mistet da synet på det ene øyet fra en svensk kule traff en kanon på flaggskipet «Trefoldigheden». Norge ble direkte berørt ved at den rammet handelen og import av nødvendige varer, samt særlig trelasteksporten fra Norge, samt at norske styrker deltok og de norske styrkene ble satt inn først og fremst for å lette presset mot Danmark ved å tvinge svenskene til å sende styrker til forsvar for Dalsland, Värmland og Göteborg. De utførte noen mindre raid, men svenskene svarte med å gå inn i Båhuslen og dermed ble kampene avsluttet.

Gjennom fredsavtalen i Brömsebro ble forsøket på å dominere Norden endret ved at Jemtland, Herjedalen og Idre og Særna ble overdratt fra Norge til Sverige. Etter dette ble kongen tvunget til å i langt større grad forholde seg til Riksrådet, fram til eneveldet ble innført i 1660.