Forskjell mellom versjoner av «Turistvegen over Folgefonna»

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
(Litteratur)
(fra Galleri først til thumbs i teksten)
Linje 1: Linje 1:
<gallery>
+
{{thumb|Bondhusdalen.jpg|Mot breen fra Bondhus}}'''Turistvegen over Folgefonna''' er en fottur som følger i sporene etter de europeiske turistene som flokket til Fjord-Norge fra midten av [[1800-tallet]]. Turen går fra Maurangerfjorden til Sørfjorden i [[Hardanger]] over [[Folgefonna]]. Ruta er en av flere [[Historiske vandreruter]] lansert av [[Riksantikvaren]] og [[Turistforeningen]] i samarbeid.
Fil:509. Skydsbefordring over Folgefon, Hardanger - no-nb digifoto 20140305 00003 bldsa fFA00265.jpg|Sledskyss over fonna 1892
 
Fil:Bondhusdalen.jpg|Mot breen fra Bondhus
 
Fil:Hardanger. Folgefonden seet fra Gårssvingene - NB MS G4 0594.jpg|Bondhusvatn og ridestien
 
Fil: Fonnabu 01.jpg|Turisthytta Fonnabu
 
 
 
</gallery>
 
 
 
'''Turistvegen over Folgefonna''' er en fottur som følger i sporene etter de europeiske turistene som flokket til Fjord-Norge fra midten av [[1800-tallet]]. Turen går fra Maurangerfjorden til Sørfjorden i [[Hardanger]] over [[Folgefonna]]. Ruta er en av flere [[Historiske vandreruter]] lansert av [[Riksantikvaren]] og [[Turistforeningen]] i samarbeid.
 
  
 
== Historie ==
 
== Historie ==
 +
{{thumb|509. Skydsbefordring over Folgefon, Hardanger - no-nb digifoto 20140305 00003 bldsa fFA00265.jpg|Sledskyss over fonna 1892}}
 
Breene i Norge har til alle tider vært viktige ferdselsårer: det var gjerne enklere å forflytte seg og frakte tunge bører over en snødekt bre, enn lange omveier rundt fjell og fjord og gjennom ur og krattskog. Men breen som destinasjon i seg selv ble «oppfunnet» av de første turistene som kom til Norge på 1800-tallet - og Hardanger og Folgefonna var ett av de viktigste stedene for den tidlige «masseturismen» til Norge. Det er flere årsaker til dette: Gjentatte koleraepidemier i Sentral-Europa som rammet de populære kurbadene i alpene gjorde at overklassen så til alternativer for frisk luft og rekreasjonaksjon , og Hardangerfjorden rimelig lett tilgjengelig med båt fra England. I tillegg var sogneprest Niels Hertzberg i Ullensvang ([http://digitaltfortalt.no/things/nils-hertzberg/H-DF/DF.697 Les mer på Digitalt fortalt]) usedvanlig gjestfri og kunnskapsrik og tok åpent i mot utenlandske turister i sin prestegård og viste dem alle Hardangers perler. For det tredje la den tyske Kaiser Wilhelm etter hvert sin elsk på området, noe som for alvor gjorde at både [[Mauranger]] og [[Odda]] ble populære destinasjoner for tyske turister. På det meste var det 2-3 skipsanløp i uka, og i toppårene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var 10-15 000 utenlandske turister innom Hardanger hvert år. Turisttrafikken var godt organisert. De engelske og tyske turistene kjøpte ferdige «Cruise-pakker» hjemme i London eller Hamburg som inkluderte både båtreisen, hestetransport, overnattinger og måltider. Noen nøyde seg med å se Folgefonna fra fjorden og fjordbygdene, men mange av de tilreisende ønsket seg opp på selve fonna og derfor ble det anlagt ridestier opp til brekanten på begge sider, slik at turistene ikke skulle slite unødig opp de bratte bakkene. I 1893 ble det også bygget en turisthytte på breen, Breidablikk, hvorfra turistene ble fraktet på store sleder over til den andre siden.  
 
Breene i Norge har til alle tider vært viktige ferdselsårer: det var gjerne enklere å forflytte seg og frakte tunge bører over en snødekt bre, enn lange omveier rundt fjell og fjord og gjennom ur og krattskog. Men breen som destinasjon i seg selv ble «oppfunnet» av de første turistene som kom til Norge på 1800-tallet - og Hardanger og Folgefonna var ett av de viktigste stedene for den tidlige «masseturismen» til Norge. Det er flere årsaker til dette: Gjentatte koleraepidemier i Sentral-Europa som rammet de populære kurbadene i alpene gjorde at overklassen så til alternativer for frisk luft og rekreasjonaksjon , og Hardangerfjorden rimelig lett tilgjengelig med båt fra England. I tillegg var sogneprest Niels Hertzberg i Ullensvang ([http://digitaltfortalt.no/things/nils-hertzberg/H-DF/DF.697 Les mer på Digitalt fortalt]) usedvanlig gjestfri og kunnskapsrik og tok åpent i mot utenlandske turister i sin prestegård og viste dem alle Hardangers perler. For det tredje la den tyske Kaiser Wilhelm etter hvert sin elsk på området, noe som for alvor gjorde at både [[Mauranger]] og [[Odda]] ble populære destinasjoner for tyske turister. På det meste var det 2-3 skipsanløp i uka, og i toppårene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var 10-15 000 utenlandske turister innom Hardanger hvert år. Turisttrafikken var godt organisert. De engelske og tyske turistene kjøpte ferdige «Cruise-pakker» hjemme i London eller Hamburg som inkluderte både båtreisen, hestetransport, overnattinger og måltider. Noen nøyde seg med å se Folgefonna fra fjorden og fjordbygdene, men mange av de tilreisende ønsket seg opp på selve fonna og derfor ble det anlagt ridestier opp til brekanten på begge sider, slik at turistene ikke skulle slite unødig opp de bratte bakkene. I 1893 ble det også bygget en turisthytte på breen, Breidablikk, hvorfra turistene ble fraktet på store sleder over til den andre siden.  
  
Linje 20: Linje 13:
 
I dag er Folgefonna stadig et populært turistmål, og det er turisthytter på begge sider av breen: Fonnabu fra 1974 i tillegg til Breidablikk på Maurangersiden og Holmaskjær på Odda-siden.
 
I dag er Folgefonna stadig et populært turistmål, og det er turisthytter på begge sider av breen: Fonnabu fra 1974 i tillegg til Breidablikk på Maurangersiden og Holmaskjær på Odda-siden.
  
== Turbeskrivelse ==  
+
== Turbeskrivelse ==
 +
{{thumb|Fonnabu 01.jpg|Turisthytta Fonnabu}}
 
Turen starter i Sunndal ved Maurangerfjorden. Hit kom turistene med store seilskip, og etter hvert dampbåter. Fra Sunndal følger man det første stykket den gamle Isvegen opp Bondhusdalen. Vegen ble anlagt i forbindelse med is-uttakning fra Bondhusbreen (brearm til Folgefonna) på 1860-tallet og går helt fra brygga i Sunndal og opp til Bondhusvann på vestsiden av Bondhuselva . Noen hundremeter nedenfor Bondhusvann deler veien seg, og turistvegen tar av mot venstre, krysser Bondhuselva og følger «Keiserstien» (på kartet: Gardshammarvegen)  oppover den bratte lia mot Gardsahammarstølen. Opp det bratteste snirkler stien seg i 18 fine hårnålssvinger: stien ble anlagt på denne måten for at turistene skulle komme seg opp til breen på hesteryggen. Fra Gardshammarstølen er det en fantastisk utsikt mot fjorden.   
 
Turen starter i Sunndal ved Maurangerfjorden. Hit kom turistene med store seilskip, og etter hvert dampbåter. Fra Sunndal følger man det første stykket den gamle Isvegen opp Bondhusdalen. Vegen ble anlagt i forbindelse med is-uttakning fra Bondhusbreen (brearm til Folgefonna) på 1860-tallet og går helt fra brygga i Sunndal og opp til Bondhusvann på vestsiden av Bondhuselva . Noen hundremeter nedenfor Bondhusvann deler veien seg, og turistvegen tar av mot venstre, krysser Bondhuselva og følger «Keiserstien» (på kartet: Gardshammarvegen)  oppover den bratte lia mot Gardsahammarstølen. Opp det bratteste snirkler stien seg i 18 fine hårnålssvinger: stien ble anlagt på denne måten for at turistene skulle komme seg opp til breen på hesteryggen. Fra Gardshammarstølen er det en fantastisk utsikt mot fjorden.   
  
Linje 28: Linje 22:
  
 
== Kulturminner og severdigheter langs ruta ==
 
== Kulturminner og severdigheter langs ruta ==
 +
{{thumb|Hardanger. Folgefonden seet fra Gårssvingene - NB MS G4 0594.jpg|Bondhusvatn og ridestien}}
 
Turen over Folgefonna er rik på kulturminner på begge sider av breen.  Selv om turismen er utgangspunktet for denne historiske vandreruta er det også mye annen kulturarv knyttet til ruta: stølsdrift, krigsminner, industriminner, arkeologiske kulturminner og overtro og historier om fonna. På Sunndalsiden er det mange sagn og historier knyttet til Bondhusdalen og breen. I steinura nedover i Bondhusdalen var det flere hulrom og ganger mellom steiner og innunder store hellere, hvor det gikk an å gjemme seg og søke ly. Det sies at det i perioder var fantefølger som holdt til i grottene og i bygda går det mange historier om alt det gale de gjorde. En av de mest omdiskuterte «kulturminnene» langs ruta er noen tegn i fjellet ved Fonnabu. Er strekene skapt av breen, eller er det semittiske skrifttegn?  
 
Turen over Folgefonna er rik på kulturminner på begge sider av breen.  Selv om turismen er utgangspunktet for denne historiske vandreruta er det også mye annen kulturarv knyttet til ruta: stølsdrift, krigsminner, industriminner, arkeologiske kulturminner og overtro og historier om fonna. På Sunndalsiden er det mange sagn og historier knyttet til Bondhusdalen og breen. I steinura nedover i Bondhusdalen var det flere hulrom og ganger mellom steiner og innunder store hellere, hvor det gikk an å gjemme seg og søke ly. Det sies at det i perioder var fantefølger som holdt til i grottene og i bygda går det mange historier om alt det gale de gjorde. En av de mest omdiskuterte «kulturminnene» langs ruta er noen tegn i fjellet ved Fonnabu. Er strekene skapt av breen, eller er det semittiske skrifttegn?  
  

Revisjonen fra 13. mai 2015 kl. 09:44

Mot breen fra Bondhus
Turistvegen over Folgefonna er en fottur som følger i sporene etter de europeiske turistene som flokket til Fjord-Norge fra midten av 1800-tallet. Turen går fra Maurangerfjorden til Sørfjorden i Hardanger over Folgefonna. Ruta er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid.

Historie

Sledskyss over fonna 1892

Breene i Norge har til alle tider vært viktige ferdselsårer: det var gjerne enklere å forflytte seg og frakte tunge bører over en snødekt bre, enn lange omveier rundt fjell og fjord og gjennom ur og krattskog. Men breen som destinasjon i seg selv ble «oppfunnet» av de første turistene som kom til Norge på 1800-tallet - og Hardanger og Folgefonna var ett av de viktigste stedene for den tidlige «masseturismen» til Norge. Det er flere årsaker til dette: Gjentatte koleraepidemier i Sentral-Europa som rammet de populære kurbadene i alpene gjorde at overklassen så til alternativer for frisk luft og rekreasjonaksjon , og Hardangerfjorden rimelig lett tilgjengelig med båt fra England. I tillegg var sogneprest Niels Hertzberg i Ullensvang (Les mer på Digitalt fortalt) usedvanlig gjestfri og kunnskapsrik og tok åpent i mot utenlandske turister i sin prestegård og viste dem alle Hardangers perler. For det tredje la den tyske Kaiser Wilhelm etter hvert sin elsk på området, noe som for alvor gjorde at både Mauranger og Odda ble populære destinasjoner for tyske turister. På det meste var det 2-3 skipsanløp i uka, og i toppårene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var 10-15 000 utenlandske turister innom Hardanger hvert år. Turisttrafikken var godt organisert. De engelske og tyske turistene kjøpte ferdige «Cruise-pakker» hjemme i London eller Hamburg som inkluderte både båtreisen, hestetransport, overnattinger og måltider. Noen nøyde seg med å se Folgefonna fra fjorden og fjordbygdene, men mange av de tilreisende ønsket seg opp på selve fonna og derfor ble det anlagt ridestier opp til brekanten på begge sider, slik at turistene ikke skulle slite unødig opp de bratte bakkene. I 1893 ble det også bygget en turisthytte på breen, Breidablikk, hvorfra turistene ble fraktet på store sleder over til den andre siden.

For at dette opplegget skulle være mulig forpliktet bøndene i Sunndal seg til enhver tid å holde flere ridehester og tilby kost og losji til de tilreisende. Etter hvert ble det også bygget store hoteller som tilfredsstilte det kresne borgerskapets krav til komfort (bare i Odda var det 12 hotell: «Hotel Hardanger», «Grand Hotel», «Hotel Odda», «Folgefonna hotell» er noen av de mest sagnomsuste). Sigurd Ibsen, sønn til Henrik, skriver i et brev til sin far at hotellene i Odda er «.. fullkomment tidsmæssig innrettede, hvilket nærmest skyldes englænderne som finnes i en masse, så man næsten hører mer engelsk enn norsk»[1].

Da industribyen Odda begynte å vokse fram dabbet turismen av, og med åpningen av Bergensbanen i 1908 ble det en markant nedgang i skipsanløp. Da første verdenskrig brøt ble det så godt som helt slutt på de europeiske cruise-turistene i Hardanger[2]. Men da var den norske fjellturismen godt etablert, så turistferdselen over fonna tok ikke slutt selv om de utenlandske turistene forsvant.

Senere, under annen verdenskrig, hadde breen også en viktig funksjon som ferdselsåre. Odda og de andre bygdene langs Sørfjorden var hardere rammet av rasjonering og matmangel enn Kvinnheringene, og breen ble brukt til frakt av varer: «kjøttransporten» under krigen snakkes det fortsatt om. Det fortelles at fullvoksne okser ble ført for egen maskin helt opp til brekanten, før de ble slaktet og fraktet over fonna på kjelke. Det sies fonna også ble brukt til å frakte forsyninger til Milorg.

I dag er Folgefonna stadig et populært turistmål, og det er turisthytter på begge sider av breen: Fonnabu fra 1974 i tillegg til Breidablikk på Maurangersiden og Holmaskjær på Odda-siden.

Turbeskrivelse

Turisthytta Fonnabu

Turen starter i Sunndal ved Maurangerfjorden. Hit kom turistene med store seilskip, og etter hvert dampbåter. Fra Sunndal følger man det første stykket den gamle Isvegen opp Bondhusdalen. Vegen ble anlagt i forbindelse med is-uttakning fra Bondhusbreen (brearm til Folgefonna) på 1860-tallet og går helt fra brygga i Sunndal og opp til Bondhusvann på vestsiden av Bondhuselva . Noen hundremeter nedenfor Bondhusvann deler veien seg, og turistvegen tar av mot venstre, krysser Bondhuselva og følger «Keiserstien» (på kartet: Gardshammarvegen) oppover den bratte lia mot Gardsahammarstølen. Opp det bratteste snirkler stien seg i 18 fine hårnålssvinger: stien ble anlagt på denne måten for at turistene skulle komme seg opp til breen på hesteryggen. Fra Gardshammarstølen er det en fantastisk utsikt mot fjorden.

Fra Gardshammar dreier ruta østover mot turisthytta Breidablikk ved brekanten. Da ruta ble anlagt på 1800-tallet gikk turistene opp på breen herfra, men fordi breen har trukket seg såpass mye tilbake er det blitt for ulendt å ta seg inn på breen herfra, og man går derfor videre langs breearmen til Fonnabu. Herfra er det mulig å ta seg over breen til Holmaskjær, det nærmeste stedet for «fast grunn under føttene» på den andre siden.

Fra Holmaskjær tar man seg ned til Tokheimsskaret. Her går man også på en fint anlagt ridesti som ble etablert i forbindelse med turistferdselen på slutten av 1800-tallet, og nennsomt restaurert av Odda og Ullensvang turlag i 2002. På vei ned ser man ned i Støladalen hvor det tidligere var stølsdrift, men hvor driften ble nedlagt etter at flere av bygningene ble tatt av ras. Lenger ned møter man den gamle stølsvegen som tar deg helt ned til fjorden. Her ble turistene hentet med båtene sine, som i mellomtiden hadde seilt rundt Folgefonnhalvøya og inn Sørfjorden. I dag kan man gå de par kilometrene inn til Odda, eller hoppe på en buss til Utne.

Kulturminner og severdigheter langs ruta

Bondhusvatn og ridestien

Turen over Folgefonna er rik på kulturminner på begge sider av breen. Selv om turismen er utgangspunktet for denne historiske vandreruta er det også mye annen kulturarv knyttet til ruta: stølsdrift, krigsminner, industriminner, arkeologiske kulturminner og overtro og historier om fonna. På Sunndalsiden er det mange sagn og historier knyttet til Bondhusdalen og breen. I steinura nedover i Bondhusdalen var det flere hulrom og ganger mellom steiner og innunder store hellere, hvor det gikk an å gjemme seg og søke ly. Det sies at det i perioder var fantefølger som holdt til i grottene og i bygda går det mange historier om alt det gale de gjorde. En av de mest omdiskuterte «kulturminnene» langs ruta er noen tegn i fjellet ved Fonnabu. Er strekene skapt av breen, eller er det semittiske skrifttegn?

Litteratur

  • Kolltveit, Olav: Odda, Ullensvang og Kinsarvik i gamal og ny tid, Bind II, (1962) og Gårds- og ættesoga (1967).
  • Levende vern: Turistforeningens årbok 1997.
  • Mauranger før i tio».
  • Brekke, Nils Georg (red.): Folgefonna og fjordbygdene (2008).
  • Brekke (red.): Kulturhistorisk vegbok, Hordaland (1993).

Referanser

  1. Kolltveit 1962
  2. Kolltveit 1962


Historiske vandreruter logo.png Artikkelen Turistvegen over Folgefonna inngår i prosjektet «Historiske vandreruter». Målet med dette prosjektet er å øke kjennskapen til og bruken av gamle ferdselsruter med både kulturhistoriske og friluftslivsmessige kvaliteter. Den Norske Turistforening (DNT) og Riksantikvaren samarbeider om prosjektet.[1] Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via prosjektforsida og denne alfabetiske oversikten.